Saladin – fortidens krigsherre og dagens fredsideal

Saladin – fortidens krigsherre og dagens fredsideal

Det er klart man lurer når Dante plasserer en av de største muslimske krigsherrene fra middelalderen, ved siden av Aristoteles og Platon i hans Gudommelige Komedie. Hvem var Saladin, og hvilket politisk budskap ønsket han å spre gjennom sine handlinger? 

Mitt første møte med Saladin skulle vise seg å bli den dagen jeg bega meg ut på Jan Guillous triologi om tempelridderen Arn Magnusson. Triologien, som for en 16-åring var usedvanlig tung i språket, og ikke minst langtekkelig med sine detaljerte historiske skildringer og slektsoppramsinger, ble likevel slukt i løpet av sommerferien. Noe må ha fått denne 16-åringen til å pløye seg gjennom side etter side om gammeldags krigstaktikk og jordfordelingen hos de svenske ættene på 1100-tallet, for å komme til det jeg først trodde var en medrivende kjærlighetshistorie. Bøkene åpenbarte deler av historien jeg ellers aldri ville fått  kjennskap til, og åpnet opp for en rekke nye interessefelt hos meg. Kombinasjonen av spennende tematikk og viktige historiske begivenheter, mesterlig innbakt i en gripende kjærlighetshistorie, skapte en fascinasjon, ikke bare for hovedpersonen Arn, men også for Saladin.

Guillou ble rost opp i skyene for sitt grundige arbeid og historiske korrekthet da bøkene ble utgitt i perioden 1998-2000. I en og samme historie har han flettet inn svensk ætt- og kirkehistorie, viktige deler av Jerusalems historie, en innføring i bibeltekster så vel som korantekster, krigstaktikk på 1000-tallet, opprinnelsen til araberhestene, en innføring i eksisterende klosterskikker og beduinkultur, samt møte med en rekke historiske skikkelser. Slik ble det også til at jeg ble introdusert for Saladin, og siden den gang har jeg higet etter å lære mer om denne muslimske krigsherren. 

Ṣalāḥ ad-Dīn Yūsuf ibn Ayyūb  

Ṣalāḥ ad-Dīn Yūsuf ibn Ayyūb er bedre kjent i den vestlige verden under navnet Saladin som betyr «troens rettferdighet». I følge historien om Saladin levde han virkelig opp til navnet, noe en umiddelbart ikke ville ha forventet av en av de største krigsherrene på 1100-tallet. Saladin var av kurdisk opprinnelse, født inn i en familie med betydelig militær makt. Han utviklet seg til å bli en respektert politisk og militær leder helt utenom det vanlige, en lærd mann med en dyp, personlig tro som han satte høyere enn alt annet. Hans viktigste fotavtrykk i den politiske historien ble satt da han ledet gjenerobringen av Jerusalem i 1187.

Likevel var det ikke hans militære erobringer og politiske bragder alene som har gitt ham et historisk ettermæle, men vel så mye måten han gjennomførte dem på. Selv fiender av Saladin beskrev han som generøs, klok, ydmyk, og troverdig. Den franske historikeren Rene Grousset skriver: «[Saladin’s] generosity, his piety, devoid of fanaticism… won him no less popularity in Frankish Syria than in the lands of Islam». 

Spørsmålet er hvordan en muslimsk krigfører – med hundrevis av menneskeliv på samvittigheten – har vunnet så stor respekt og beundring, både fra sine egne og fra den vestlige verden, at han fortsatt omtales og idealiseres som en forbilledlig lederskikkelse i dag.  
Saladins Jerusalem 

Historien om Jerusalem er minst like blodig som den spennende og kompleks. For å forstå hvorfor Saladin var så revolusjonerende i måten han opptrådde på da han vant slaget om Jerusalem i 1187, må vi vite hva som skjedde omtrent 100 år tidligere. Året 1099 markerer et vendepunkt for Jerusalem. Det første korstoget seiret, og byens skjebne ble lagt i hendene til de kristne. Med dette fulgte en ren massakre av byens muslimer og jøder. Menn så vel som kvinner og barn ble slaktet ned. De kristne viste ingen nåde eller respekt verken for menneskeliv eller for religiøse monumenter. Synagoger og moskeer ble herjet, og i følge Gesta Francorum var «…slakten så stor at våre menn vadet i blod til anklene…». 

Selv fiender av Saladin beskrev han som generøs, klok, ydmyk, og troverdig. 

Da muslimene gjenerobret Jerusalem, ledsaget av Saladin, fryktet befolkningen at de skulle oppleve samme behandling – om ikke enda blodigere – som muslimene fikk hundre år tidligere. Saladin valgte i midlertidig å gå en annen vei. Takket være hans kloke beslutning beskrives overtakelsen av Jerusalem som fredfull, til tross for at Saladin beordret å henrette tempelriddere og en rekke kristne krigere som nektet å overgi seg. Saladin hadde i forkant av erobringen inngått en avtale med Balian av Ibelin om å la Jerusalems kristne borgere gå fri, mot at de ikke brant ned alle byens hellige verdier. Saladin overholdt avtalen, tross i at han både hadde mulighet til og ble tilrådet å hevne seg. Han friga kvinner, eldre, enker og barn. I 40 dager ga han de kristne fri utreise med beskyttelse. Han ga dessuten de innfødte kristne tillatelse til å forbli i byen. Han ga også jødene tillatelse til å besøke og etablere seg i Jerusalem igjen etter tiår med utestengelse fra byen. Saladin erobret Jerusalem på en lørdag. Søndag var kirkene åpne for gudstjeneste. At Saladin overholdt løftet han ga dem som i hundrevis av år hadde vært hans største fiende, viser at han var et mann av sitt ord.  

 

Foto: David Rodrigo @ Unsplash

En politisk hjemmelekse  

Det er ingen tilfeldighet at vi finner Saladin i plassert ved siden av Aristoteles og Platon i Dantes Gudommelige Komedie. I en svært konfliktfylt tid viste Saladin medmenneskelighet og godvilje ovenfor mennesker av en annen religion enn den han selv tilhørte. Dette var ikke normen i hans egen tid, og det er det dessverre ikke nødvendigvis i dag heller. Mange av berettelsene om Saladin står i sterk kontrast med måten dagens politikere behandler og kommenterer hendelser knyttet til betente religionskonflikter. Etter terroren i Paris var flere amerikanske politikere raskt ute med å rette stygge anklagelser mot et helt folkeslag og mot Islam, blant dem Ben Carson og Donald Trump. Carson omtalte syriske flyktninger som «rabid dogs», og Trump truet med å nekte muslimer adgang til landet og lage spesielle ID-kort til amerikanske muslimer.  

Kanskje kan vi lære noe av krigsherren Saladin når vi diskuterer hvordan vi best kan håndtere dagens religiøse konflikter. Under slagene ved Hattin i 1187 tok muslimene to viktige korsfarere til fange, Guy av Lusignan og Raymond III. Som straff for sin forfølgelse og henrettelser av muslimske pilgrimer, lot Saladin Raymond III bli halshugget. Kong Guy var vitne til henrettelsen og fryktet for sitt eget liv, men Saladin valgte å la han leve og sa «…it is not the wont of kings, to kill kings; but that man had transgressed all bounds». Hasher Nisar skriver i sin artikkel «What We Can Learn from Saladin» for Huffington Post, at terrorgrupper som ISIS har brutt alle regler for krigføring og bør behandles deretter. Dette betyr likevel ikke at man skal straffe dem som ikke er ansvarlige. Han skriver videre at vi er nødt til å lære oss å skille mellom muslimer og terrorister, enker og barbarer.

Da Saladins fiende, Rikard Løvehjerte, mistet hesten sin på slagmarken sendte Saladin ham to av sine egne hester – med et ønske om en rettferdig kamp. Da Rikard Løvehjerte ble syk, sendte Saladin sin personlige lege – som interessant å merke seg – var jødisk. Da Rikard Løvehjertet ba om å få returnere trygt hjem for å konsolidere makten sin under det tredje korstoget, gikk Saladin med på en avtale. Percey Newby skrev at «The crusaders were facinated by a Muslim leader who possessed virtues they assumed were Christian». I biografiene om Saladin kommer det tydelig frem at Saladin ønsket å ha et rykte på seg som en god mujahid (hellig kriger), og man kan derfor også tenke seg andre insentiver enn bare velvilje og barmhjertighet bak handlingene hans. Saladin var en hard politiker med klare ambisjoner, og man kan finne eksempler på barbariske halshugginger så vel som man finner historier om fred og toleranse.  

Jan Guillou sier, som svar til dette i et intervju i Klassekampen i 2009, at det var nødvendig for Saladin å bruke vold i krigføringen sin. Han påpeker likevel at det unike ved Saladin var at han også foreslo andre metoder og var villig til å forhandle. Han var en som prekte toleranse der alle andre forfektet krig. Guillou mener derfor at Saladin på mange måter kan være et ideal for aktørene på verdensarenaen. Han representerer det som Theodore Roosevelt en gang sa; «Speak softly, but carry a big stick».Det er dessverre nødvendig med militær slagkraft for at ens politiske ambisjoner skal kunne fremstå som troverdige, påstår Guillou. Saladin hadde et ønske om å internasjonalisere Jerusalem etter å ha vært vitne til hvor ødeleggende krig kan være. Saladins ønske om sameksistens er kanskje noe av årsaken til at Jerusalem var en fredeligere by under Saladin for 900 år siden, enn det den er i dag. 

 

Kilder:

D.S. Richards. (2001) ”The Rare and Excellent History of Saladin.” Ashgate.

Hasher Nisar (2015) ”What We Can Learn From Saladin.” Huffington Post. 12. September. Tilgjengelig fra: https://www.huffingtonpost.com/hasher-nisar/saladin-lessons_b_8704244.html (Lest 3/11/2017)

Maximilian Singer (2016) ”What Can We Take From The Story of Saladin Today?”. Quora. 30. Juli. Tilgjengelig fra: https://www.quora.com/What-can-we-take-from-the-story-of-Saladin-today (Lest 1/11/2017)

Olav Brostrup Muller (2009) ”En fredelig kriger”. Klassekampen. 5. Mars. Tilgjengelig fra: http://www.klassekampen.no/55755/article/item/null/-en-fredelig-kriger (Lest 30/10/2017)

Wikipedia (2013) ”Seige of Jerusalem (1187)”. Wikipedia, The Free Encyclopedia. Tilgjengelig fra: https://en.wikipedia.org/wiki/Siege_of_Jerusalem_(1187) (Lest 1/11/2017)