Samfunnsbedreviter’n

Samfunnsbedreviter’n

 

Samfunnsvitenskapsfolk – vi er vel et folkeslag for oss selv. Ikke nok med at vi skal ha en mening om alt, men vi skal vite alt om alt også.  Og hvis vi ikke kan noe om det? Ja, da later vi som om vi kan alt om det. Har du noen gang sittet rundt et bord med en gjeng med samfunnsvitere og ikke hengt med på samtaleemnet? Kanskje det var en krig du ikke hadde hørt om? En person du virkelig ikke ante hvem var? Eller et begrep hele vennegjengen plutselig har lært seg og bruker i annenhver setning, men som på en eller annen måte har gått deg hus forbi? Hvis ja – takk og lov, da er vi i samme båt! Hvis nei – snakkes a.

 

Det er ingenting jeg liker bedre enn en god diskusjon med en gjeng engasjerte folk. Tro du meg – jeg elsker å diskutere. Opp og ned, hit og dit, frem og tilbake. Også kommer det da – temaet som du ikke vet noe om. Fader altså. Når dette skjer er det ingenting jeg misliker mer enn en diskusjon. For ikke snakk om at jeg skal vise at jeg har null ide’ om hva vi snakker om. Så i stedet for å si noe og avsløre at jeg ikke kan noe, bytter jeg taktikk. Jeg setter opp mitt beste bedreviteransikt, nikker ivrig og ler hysterisk høyt – vi snakker krampaktig høyt – når de andre ler. Når de andre snur seg, skrur jeg ned lysstyrken på mobilen og googler febrilsk hva vi egentlig snakker om. Jeg har ikke tall for hvor mange ganger Wikipedia har reddet meg. Det verste er når ikke engang internett kan redde deg. Når samtaleemnet omhandler noe du ikke klarer å stave rett – til og med din venn Google skjønner ikke hva du prøver å skrive. Er du god til å late som, kan du nikke og si deg enig ganske lenge. Er du som meg derimot, klarer du det ikke så godt.

 

La meg komme med et eksempel. Politikere – det er vel ikke noe morsommere enn å snakke om politikere og hva de har sagt og gjort? Det er jo omtrent en sport i det samfunnsfaglige miljøet, dette med å kunne navngi flest mulige politikere. Derfor er det ikke spesielt morsomt om du ikke kan navnene, eller gjør som meg; blander navn. Helt ærlig – hvem klarer å holde styr på alle disse menneskene? Er det mulig å huske alle de 169 mandatene på Stortinget? (Og ja, jeg måtte flaut nok bruke min venn Google for å være sikker på antall Stortingsmandater). I tillegg til disse må man jo kunne alle lokalpolitikere som finnes. Hvem holder for eksempel kontrollen på hvem som er ordfører i Lørenskog? Og nå måtte jeg google det også, om noen finner på å spørre meg om dette. For spesielt interesserte; Åge Tovan for Arbeiderpartiet har sittet som Lørenskogs ordfører siden 2003. Men, tilbake til eksempelet; for ikke så lenge siden var jeg midt i en samtale med en ny bekjent og som studenter på Eilert Sundts Hus vred samtalen seg naturlig inn på valget. ”Ola Borten Moe må jo være tidenes minst likte politiker,” sier vedkommende. ”Moe, Moe, Moe” tenker jeg, ”Hvem er nå det igjen?” Så klart nikker jeg og ler mens hjernen min febrilsk prøver å putte et fjes på navnet. Jeg har jo hørt det navnet før. Hjernen min jobber i slow-motion og prøver desperat å plassere Ola Borten Moe – mannen jeg nettopp har sagt meg enig i er Norges minst populære politiker, og som jeg ikke vet hva står for eller hvilket parti han har tilhørighet til. Men, så får jeg meg en liten åpenbaring; i mitt hode er Ola Borten Moe byttet ut med FRPs egen godgutt, Christian Tybring-Gjedde. Og han så jeg jo på nyhetene dagen før, og han lirte ut av seg den ene radikale setningen etter den andre angående flyktningkrisa. Denne samtalen skal jeg da klare uten å innrømme min manglende kunnskap. Etter jeg hadde gjort narr av Tybring-Gjedde (eller ”Ola Borten Moe” om du vil) i kanskje fem minutter og var ganske fornøyd med meg selv som klarte å ro dette i land, først da får jeg øye på fjeset til han jeg snakka med. Ikke bare sier det fjeset meg at jeg har bomma på personen han snakket om, det viste seg også at personen er stor fan av Tybring-Gjedde. Jeg stammet og rødmet meg bort fra mitt nye bekjentskap og tenkte for meg selv at vi kom nok ikke til å bli varige venner. En kjapp runde på Google etterpå fortalte meg også at Borten Moe tilhørte andre siden av den politiske aksen, nærmere bestemt Senterpartiet.

 

For en bedreviter, som meg selv, er alt basert på prinsipp. Det er et prinsipp å ikke la folk vite hvor lite man egentlig kan. Det er et prinsipp å ikke gi seg i en diskusjon, og mange av påstandene du kommer med er basert på prinsipp. Inntil i fjor var jeg for eksempel prinsipielt imot norsk EU-medlemskap, uten å kunne gi et godt svar når noen spurte ”hvorfor?”. Nå har jeg forstått ”prinsippet” (og er fortsatt imot), men det er en helt annen diskusjon. En ting er sikkert; hadde folk visst hvor mye jeg bruker min gode venn Google ville min legitimitet i diskusjoner blitt kraftig redusert. Poenget mitt er at man alltid bør spørre en bedreviter; ”Hvorfor mener du det?” og se hva han eller hun svarer. Mange responderer med å bruke en mengde vanskelige ord og uttrykk og tror de kan snike seg unna med det. Mange ganger kan de også det – uten å basere kunnskapen sin på noe annet enn et prinsipp. Tro meg, det verste vi bedrevitere kan utsettes for er å måtte svare på hvorfor vi har den meningen vi har. Og det er derfor alle må spørre oss om hvorfor! Og om du ikke forstår – be oss forklare det på en enklere måte. Albert Einstein sa en gang; ”If you can’t explain it to a six year old, you don’t understand it yourself”. Og det, har han virkelig rett i.