Samfunnsviter’n møter Samuel Rostøl: Når vår ansvarsfraskrivelse rammer dyrene

Samfunnsviter’n møter Samuel Rostøl: Når vår ansvarsfraskrivelse rammer dyrene

Tekst: Caisa Linea Hagfors
Foto: Tobias Aleksander Moen

Dyrerettighetsaktivist Samuel Rostøl taler dyrenes sak her i Norge og tar et grundig oppgjør med ignoranse i det norske samfunnet. Han stiller spørsmål om hvorvidt det er forsvarlig at økonomiske aktører fra kjøtt-, egg- og meieri-industrien får levere skolepensum til barneskolen, eller at TINE får drive markedsføring rettet mot norske skolebarn. 

Han er dyrerettighetsaktivist på fulltid, og utgjør i dag en viktig stemme som mange i Norge har etterlyst. På hjemmesiden hans kan du lese følgende: 

«Mitt navn er Samuel, og jeg kjemper for en fremtid der dyrene ikke behøver å utnyttes fordi vi mennesker har lyst til det. En fremtid der dyrene har rett til å ikke utnyttes. En fremtid der empati og kjærlighet er viktigere enn en smaksopplevelse.»  

Noen har kanskje lagt merke til at amerikanske og australske dyrerettighetsforkjempere har hatt stor fremmarsj på sosiale medier de siste årene. Likevel er det én faktor som gjør det vanskelig å referere fritt til deres argumentasjon: er dette representativt for hvordan dyrehold og kjøttproduksjon foregår i Norge?  

MatPrat, TINE og subsidiepolitikk i oppvaskummen 

Takket være det faktum at (norske) dyrerettsaktivister som Samuel Rostøl har kommet på banen, kan endelig myten om harmoniske tilstander i norske fjøs avkreftes. Gjennom ulike kanaler snakker han åpent og ærlig om hvordan det står til med dyrene her hjemme. Han er ikke en hissig veganer som lar seg provosere av dårlige vitser som fyres av mot mennesker som ønsker å leve mer hensynsfullt i matveien. Han opptrer derimot som en saklig og faktabasert forkjemper, som alltid legger frem grundig argumentasjon. Samuel problematiser en rekke ting ved det norske samfunnets forhold til dyrevelferd som har fått lite eller ingen fokus tidligere.  

Det er mange ulike faktorer som er med på å forklare hvorfor vi spiser på den måten vi gjør. Den 34 år gamle dyrerettsaktivisten er opptatt av å få frem hvordan økonomiske aktører får lov til å markere seg i våre liv allerede fra vi er elever på barneskolen, og hvorvidt dette er noe vi bør stille oss kritiske til. Han setter blant annet fokus på det faktum at kommunikasjonskonseptet og markedsføringsavdelingen til Opplysningskontoret for egg og kjøtt – MatPrat –  får lov til å levere lærebøker i Mat og Helse til barneskoleelever. Han peker på hvordan MatPrat er krystallklar på egen agenda, som er utelukkende økonomisk motivert.  

Opplysningskontorer er ikke uavhengige kontorer som baserer seg på statlige kostråd. MatPrat har som mål å fremme omsetningen av egg og kjøtt fra norske bønder, samt bidra til verdiskapning av disse varene, subsidert av norske produsenter. Samuel stiller spørsmål ved at en reklameprodusent får lov til å levere skolemateriale til barn og unge, og hvorvidt dette også er et brudd på markedsføringsloven. Han mener det er problematisk at bøkene i alt for stor grad lærer barn at kjøtt er noe vi må ha, og ikke noe vi kan velge å spise. De kritiske spørsmålene uteblir. 

Han setter også TINE i søkelyset vedrørende ulovlig reklame rettet mot barn og unge. Samuel skriver i et innlegg om Tine-stafetten at dette «er et sportsarrangement som engasjerer 100 000 barn, men som også gjør dem til levende reklameplakater, mater dem med produkter, og gir dem reklameeffekter hit og dit». Han problematiserer videre at Opplysningskontoret for egg og kjøtt får enorme stalige subsidier sammenliknet med Opplysningskontoret for frukt og grønt, til tross for at myndighetenes egne kostholdsråd anbefaler nordmenn å kutte ned på kjøttforbruket og øke inntaket av grønt. Men først og fremst er Samuel en svært viktig forkjemper for dyrs rettigheter i Norge. Han gjør det som alt for sjelden gjøres i media; han setter dyrenes rettigheter, velferd og verdi på dagsorden. 

Fra kritiker til aktivist 

Jeg møtte Samuel Rostøl en sen oktoberdag for å snakke mer om hvem han er, veganere og fremtiden. Det er vanskelig å se for seg at denne mannen har vært en ihugga kjøttspiser de første 30 årene av sitt liv, og at det ikke er altfor mange år siden det var han som rettet kritiske kommentarer til veganerblogger. Det var i den forbindelse han selv ble overbevist om at hans egne argumenter ikke var holdbare: han leste seg opp og googlet flittig i håp om å finne et godt forsvar for å spise kjøtt og andre animalske produkter, men uten hell. En overbevisningsprosess i eget hode ble satt i gang, men det skulle likevel ta flere år før han tok beslutningen om å ha et plantebasert kosthold.  

 «(…)den eldre generasjonen sitter igjen med tanker om hvordan gårsdrift var da de var små – gjerne fordi de ikke sett noe annet. I Norge finnes det en rekke lukkede gårder uten innsyn.» 

Det var komfortabelt å spise det han alltid hadde spist, og ingen rundt ham stilte spørsmål ved det. Dessuten skulle han snart ut å reise, og da var det ikke fristende å skulle være sær i matveien. Da han flyttet til Göteborg endret ting seg: folk var annerledes og stilte spørsmål ved de samme tingene som hadde kvernet i hodet til Samuel lenge. Han startet facebookgruppen «Veganpreik» etter negativ respons da han stilte spørsmål i flere veganergrupper på Facebook. Med gruppen «Veganpreik», som i dag har over 12 000 medlemmer,  startet også Samuel i 2014 sin nettaktivisme. Han har siden blitt svært aktiv i det norske miljøet, leder i Norsk veganersamfunn, og har i det siste vært å se i en rekke avisoppslag og TV-innslag. Samuel har fått ros av både veganere og ikke-veganere for sin saklige argumentasjon og respektable opptreden, til tross for at han stadig blir kalt ekstremist og en rekke andre sjellsord som vi av presseetisk hensyn ikke kan gjengi her. 

Norske tilstander 

Samuel arbeider tett med mye av det som foregår her i Norge i relasjon til dyrevelferd og holdninger knyttet til det. Jeg spør han om hva han mener er en av de største misforståelsene i Norge når det gjelder produksjon av kjøtt, melk, egg og andre animalske produkter som veganere boikotter av hensyn til dyrene. Samuel nevner at han opplever at den eldre generasjonen sitter igjen med tanker om hvordan gårsdrift var da de var små – gjerne fordi de ikke sett noe annet. I Norge finnes det en rekke lukkede gårder uten innsyn. Å basere synet sitt om dyrehold i Norge på det vi ser av ku og sau på beite om sommeren, kan være misvisende for å danne seg et helhetlig bilde av industrien. Nordmenns forhold til både jordbruk og dyrehold er på mange måter naivt, understreker dyrerettighetsaktivisten. Han legger til at dyrevelferdsloven vår er utrolig bra internasjonalt sett, men når den ikke følges, hjelper ikke det så mye. Dette illustreres blant annet ved at en av paragrafene i dyrevelferdsloven som stadfester dyrs egenverdi uavhengig av hvordan vi verdsetter dyret, brytes daglig i Norge. Dersom et dyr har egenverdi, burde det også indikere at det ikke er lov å drepe dagsgamle dyr, mener Samuel. Han sikter til alle geitekillingene og hanekyllingene som drepes når de er én dag gamle, fordi de er født som «feil kjønn» for industrien. Hadde de hatt egenverdi, hadde de fått leve. 

Dyrerettighetskativisten mener at de fleste nordmenn i svært liten grad er opplyste om forhold som dette. At folk flest vet at rundt omtrent en 3.5 millioner kyllinger dør hvert år før de kommer til slakteriet i Norge, eller at en gjennomsnittlig kyllingbonde regner med å finne 10-20 døde kyllinger hver dag, tviler han sterkt på. Han trekker frem tall som burde fått langt mer oppmerksomhet enn det får i dag. 450 000 grisunger dør før de når slakteriet i Norge hvert år, og 8 friske griser dør i transporten på vei til slakteriet hver uke. Dette vet ikke folk, selv om informasjonen finnes tilgjengelig for allmennheten, understreker Samuel.  

Tallene som nevnes finnes tilgjengelig i den årlige rapporten til Animalia, og heter «Kjøttets tilstand». Her ligger det statistikk på hvor mange dyr som fødes, hvor mange dyr som kommer til slakteriet og hvor mange som blir slaktet. Samuel har regnet seg frem til hvor mange dyr som faller bort fra fødsel til slakt, og understreker at dette er tall som Animalia selv ikke ønsker å oppgi direkte i sin egen rapport. Produsenter og deres støtteapparater legger ofte frem fakta på en mer fordelaktig måte, ved å eksempelvis fremstille tall i prosentandel. Å si at 3% av dyrene dør før slakt høres langt mindre dramatisk ut, til tross for at det i mange tilfeller kan representere flere tusentalls dyreliv. Det er kanskje ikke rart at vi får et naivt forhold til sannheten. Derfor mener dyrerettighetsaktivisten at det er utrolig viktig at vi bruker sosiale medier til å spre den kunnskapen som vi sitter på i dag. Om denne informasjonen spres og gjøres mer tilgjengelig for allmennheten, kan vi kanskje ane en bedre fremtid for dyrene.  

Misforståtte veganere 

Avslutningsvis ønsker jeg å utfordre Samuel med et spørsmål som i dag fremstår som svært aktuelt. Det kan påstås at det er knyttet et stigma rundt det å kalle seg veganer: flere opplever det ubehagelig å umiddelbart bli steplet på en bestemt måte. Jeg spør Samuel om han er enig i at begrepet «veganer» kan være delvis problematisk, og om veganere har gjort seg selv en bjørnetjeneste med måten de går frem på mot andre mennesker.  

«(…) det ristet i grunnvollene til folk, sier Samuel, og det må vi også våge å gjøre.» 

Her trekker Samuel en interessant kopling til feminisme. Han mener at veganisme kanskje har gått i samme felle som feminisme har gjort: om man tar prinsippet i seg selv, så er det fantastisk. Assosiasjonene derimot, har blitt negative: mange assosierer feminisme med kvinner som hater menn, og dette skader saken. Det samme ser vi har skjedd med veganbegrepet. Dette er det hverken feminismen eller veganismen som prinsipper som har skylden for. Enkeltmenneskene som har representert feminisme eller veganisme på en uheldig måte bærer ansvaret for dette. 

Til slutt understreker han at veganere som har som sitt fokus å ta andre veganere og ikke-veganere, ofte skader saken de jobber for. Samuel mener at det er viktigt å se intensjoner fremfor handlinger, men at dette likevel ikke må tolkes som at han oppfordrer andre til å tie om urettferdighet, dårig behandling av dyr og hvordan vi spiser. Han oppforder til å våge å skape debatt og stille spørsmål, men på en konstruktiv og saklig måte. Da Martin Luther King kjempet for svartes rettigheter i USA, oppfordret han svarte til å protestere ved å fredelig gå inn på kafeer for bare hvite, sette seg ned og nekte å gå. De ble hatet og latterliggjort av samfunnet, og på kort sikt virket det bare mot sin hensikt. Men det ristet i grunnvollene til folk, sier Samuel, og det må vi også våge å gjøre. Han tror at det ikke vil være lenge til at det å avle frem og ta livet av dyr for å gjøre de til mat for mennesker, vil være noe som tilhører fortiden. 

Følg Samuel på Facebook: Samuel Rostøl – Animal Rights Activist (https://www.facebook.com/samrostolpage/

Følg Samuels på Instagramhttps://www.instagram.com/samrostol/