Se oftere mot nord

Se oftere mot nord

Det arktiske miljøsamarbeidet hviler i stor grad på en liten gruppe. Urfolks stemme har vært en uvurderlig pådriver for Arktis råd sin internasjonale gjennomslagskraft.

Det er en kjensgjerning at løsningen på klimautfordringen krever globalt samarbeid. Det kan få noen til å så tvil om regionale initiativ kan bidra på veien mot målet. Derfor er det på sin plass å løfte en solskinnshistorie fra Arktis frem i lyset.

Et sårbart miljø

Det er ingen tilfeldighet at jeg trekker frem Arktis. I Arktis er det fare på ferde. Isen smelter raskt. Et unikt dyreliv trues. Urfolk og andre fastbeboende rammes. Arktis er selve kroneksemplet på at klimaendringer faktisk skjer og at konsekvensene kan ramme helt andre steder enn der årsaken ligger. Arktis råd har en viktig oppgave i å skape bevissthet rundt dette. I dette arbeidet har urfolk i arktiske områder vist seg å ha stor innflytelse.

Urfolkets røst  

Arktis råd gir urfolk en unik mulighet til å bli hørt i et regionalt forum, og urfolket i Arktis har grepet sjansen. I dag er seks urfolksorganisasjoner permanente deltakere i Arktis råd. Selv om disse seks gruppene ikke har stemmerett, kan de fronte sitt syn i beslutningsprosesser. Det har vist seg å være en effektiv strategi for begge parter. Mens urfolk får lagt frem saker som står deres hjerte nært, får Arktis råd noe å slå i bordet med internasjonalt. Urfolks betydning i denne settingen er ikke en liten dråpe i havet, men en kran Arktis råd ikke bør eller vil skru av. For når urfolkets historier bæres frem, oppnår Arktis råd legitimering for sitt miljøarbeid.

Fare for fremtidige generasjoner 

Året var 1997. Jeg var så vidt født, men klimaendringene hadde allerede rukket å vokse seg store og synlige. Det arktiske miljøovervåkningsprogrammet i Arktis råd startet arbeidet med å kartlegge situasjonen i Arktis. Resultatet ble den første helhetlige rapporten om miljøstatus for det arktiske området. Rapporten skulle vise seg å bli viktig, for den gjorde det mulig for Arktis råd å sette fingeren på den skadelige konsentrasjonen av persistente organiske miljøgifter i Arktis. Miljøgifter som brytes ned svært sakte og derfor kan påføre ekstra mye skade. Miljøgifter som kommer til arktiske områder med vind- og havstrømmer, men stammer fra industrivirksomhet lenger sør i verden.

Urfolks betydning i denne settingen er ikke en liten dråpe i havet, men en kran Arktis råd ikke bør eller vil skru av.

En urfolksgruppe som har følt miljøgiftene på kroppen er inuittene i arktiske strøk. Denne gruppen representerer en sørgelig historie om mennesker som rammes av noe de ikke selv har skyld i, for miljøgiftene kjenner ingen landegrenser. Spekk og fett fra hval og sel er en av de viktigste næringskildene for inuitter. Dette er næringskilder med høy konsentrasjon av miljøgifter. Resultatet av at inuitter fikk i seg miljøgifter gjennom maten ble blant annet at gravide kvinner overførte miljøgifter til fostrene deres. Dette kan blant annet ha ført til hjerneskader og svekket finmotorikk hos barna. Per i dag vet man mer om hvordan miljøgifter påvirker dyr enn mennesker, men man vet at skadene kan overføres til senere generasjoner på grunn av arvestoffskade. Det gjør problemet prekært.

Inuittene viser vei 

Verken inuittenes organisasjon i Arktis råd «Inuit Circumpolar Council» (ICC) eller de resterende medlemsstatene kunne skyve disse funnene under teppet. Dataene som ble samlet i rapporten som det arktiske miljøovervåkningsprogrammet produserte ble en grunnmur i arbeidet, men kjennskapen til konsekvensene inuittene ble utsatt for gjorde det enklere å løfte saken opp på den internasjonale agendaen. Uten urfolkets tilstedeværelse kunne ikke Arktis råd illustrert de menneskelige sidene ved global oppvarming på en så handlekraftig måte. Urfolkets tilstedeværelse legitimerte Arktisk råd sin sak. Med denne balasten var Arktisk råd godt rustet til å delta i arbeidet med FNs Stockholmkonvensjon om persistente organiske forbindelser fra 2001. Det viste seg at dataene fra Arktis og historiene inuittene fortalte ble så grunnleggende viktige i arbeidet med konvensjonen at urfolks sårbarhet i Arktis fikk plass allerede i konvensjonens forord: «the Arctic ecosystems and indigenous communities are particularly at risk because of the biomagnification of persistent organic pollutants and contamination of their traditional foods is a public health issue.» En kvinnelig inuitt med et lite barn ble også et synlig symbol under forhandlingene av avtalen – en symbolsk gave gitt fra urfolket selv.

Denne lille historien gir likevel et håp om at noe nytter.

Roxanne Desgagnés:Unsplash

Liten gruppe, historisk gjennomslagskraft

I etterkant av arbeidet med Stockholmkonvensjonen fikk ICC anerkjennelse for sitt arbeid. Den internasjonale organisasjonen WANGO ga i 2002 ICC en «global environmental award» på følgende grunnlag: «We admire your determination despite great odds to protect your resource system from the many environmental assaults external to your region. We also applaud your efforts to focus global attention on the risks faced by the Arctic people from toxic chemicals and other environmental hazards. To this end, we consider your participation in the negotiation on POPs to be of historic significance, which may yet set a precedent for other indigenous peoples to be engaged in global discussions that affect their lives and livelihood. This was a clear expression of a new kind of “Indigenous Statesmanship” and WANGO is proud to recognize and support your efforts in this regard.» For ICC klarte ikke bare å fronte problemene med miljøgifter, ICC klarte også å vise at urfolk har en viktig stemme. Forhåpentligvis kan det være en kilde til inspirasjon ikke bare for urfolk i Arktis, men også for andre små grupper som trenger en sterk røst.

Neste trekk

Denne historien er en liten brikke i et stort spill. Et spill om et klima i endring. Et spill der hvert trekk påvirker vår egen og andres fremtid. Et spill som ikke bør overlates til tilfeldighetene. Miljøgiftene illustrerer tydelig hvordan klimaendringer fungerer. Landegrenser viskes bort. Konsekvensene er uforutsigbare. Noen områder, mennesker og dyr rammes hardere enn andre. Denne lille historien gir likevel et håp om at noe nytter. Det nyttet at inuitter engasjerte seg, delte sine historier og ønsket en endring. Det nyttet at Arktis råd hadde en utfyllende rapport i bakhånd med konkrete funn som viste behovet for handling. Det nyttet at man internasjonalt valgte å lytte. Sammen dro man lasset, og til dags dato er Stockholmkonvensjonen den multilaterale globale avtalen som regulerer eller forbyr miljøgifter. Denne globale avtalen ble påvirket av regionale initiativ. Regionale initiativ er derfor ikke forgjeves, men er avhengige av unike bidrag for å løftes opp på et høyere nivå. I utarbeidelsen med akkurat denne konvensjonen valgte man å se mot nord. Det burde man gjøre oftere i det globale klimasamarbeidet.

 

Foto: Anja Bratt