Skriften på veggen

Skriften på veggen

Siden veggen ble funnet opp, har vi delt bilder på den. Fra mammutjakta til toppturselfien. Ja, i uminnelige tider har vi fortalt våre historier gjennom disse bildene på veggen. Som selverklært spesialist på historie, sosiale medier, antropologiske forhold med mer, setter jeg billeddelingen under lupen. 

Tekst: Henrik Berger, Statsvitenskap.
Foto: skjermdump fra The Mammoth: A Cave Painting, bearbeidet av Henrik Berger.

Før havnet bildene på den analoge veggen. Denne er nå blitt digitalisert og havnet på det som for de mest tech savvy oss er kjent som sosiale medier. Og som innehaver av både telefon med kamera, modem, fjernsynsapparat og Playstation føler jeg meg skråsikker på at jeg kan gi folk litt innsikt i deler av denne underlige verdenen som sosiale medier har åpnet for. Det har i den siste tiden dukket opp et hav av nye tjenester hvor du kan dele, postesharelike, klikke og trykke på forskjellige knapper og sånn. Disse tjenestene inkluderer, men er ikke avgrenset til, epost, Snapchat, Myspace, cyberspace, Google, Facebook og Instagram. Det de har til felles er at de er både medier og de er sosiale. Og de foregår på nett.    

De sosiale mediene kan på mange måter ses på som et slags verktøy. Et verktøy du kan bruke til nær sagt alt innenfor en smal kategori av gjøremål. Når vi aktivt bruker disse vidunderlige verktøyene, så heter det at vi deler. Og deling, det er jo flotte greier. Det har vi lært fra barndommen av. Jeg fikk selv høre at ikke bare kunne jeg dele, men at jeg måtte dele. Det virker som dette er noe de fleste har tatt med seg når vi ser på hvor stort dette med deling over internett har blitt. Vi deler og vi deler, men hva er det egentlig vi deler? Og hvorfor gjør vi det? Delingen har mange funksjoner og foregår på ulike måter. Her vil jeg ta utgangspunkt i det det hele begynte med: bildedeling. Først litt historisk kontekst, og så til nåtidens bildedeling. 

Helt tilbake til da vi bodde i huler og enda ikke hadde funnet opp støpslet, noe som gjorde datamaskinene helt ubrukelige, har vi delt bilder. Det tok ikke lang tid fra vi fant opp veggen til bilder skulle deles på den. Hadde du tatt en ordentlig svær mammut sammen med vennene dine, skulle dette selvfølgelig dokumenteres. Slik som i dag skulle dette postes på veggen. Sånn har det i det store og det hele vært med bildedeling gjennom historien. Det var riktignok en italiener som på 1500-tallet prøvde å lansere en teknikk hvor man delte i taket fremfor på veggen, men dette synes ikke å ha slått noe særlig an (sannsynligvis fordi man blir så stiv i nakken av å glo i taket). Uansett, i riktig gamle dager, da menneskene og dyrene var små, var det bare å rote fram hammer og meisel og hogge i vei. Få ned suksessen på jaktturen og skape et stykke historie. 

Det har seg vel også sånn at mammut ikke stod på menyen vær eneste dag. Hvor var bærplukkinga, og dagene de ikke så snurten av noen dyr, risset inn?

Ettersom sivilisasjonen vokste frem kom det stadig nye innovasjoner innen bildedelingen. De gamle egypterne fant opp emojiene: små figurer som ørner, sjakaler og smilefjes. Før emneknaggen kom den helt alminnelige knaggen, ikke så godt synlig, men helt nødvendig. Den muliggjorde det å oppdatere veggen med nye bilder. Det ble tegnet, malt, vevet og brodert alt fra selfies til dokumentasjoner av store og små militære seiere. Med stilleben ble det populært å male måltidene sine, slik som vi fremdeles gjør i dag. En av de store revolusjonene kom imidlertid da fotografiapparatet ble oppfunnet. Det krevdes plutselig mye mindre kunstneriske ferdigheter for å få dokumentert både ditt og datt. Du har kanskje sett bilder av tipp- og tipptipp- og tipptipptipp-besteforeldrene dine som dokumenterte den gangen de så i veggen litt ved siden av et fotoapparat uten å smile. Med fotoalbumet ble feeden funnet opp; her måtte man bla gjennom feeden. Dette er i dag blitt effektivisert ved hjelp av scrolling. Men bildedelingen ble ikke riktig allemannseie før vi oppdaget hvordan man logget seg på internett. Her åpnet en ny verden seg. Entreprenører som Steve MacJobs og Bill Microsoft kombinerte fotoapparater, telefoner og datamaskiner, koblet dem til internett og fikk et par sullioner kroner for innsatsen. De sosiale mediene dukket opp slik at man skulle ha noe å bruke de nye telefonene til. Ja, med brebånd og deleplattformer og Altibox og alt i boks, kunne alle fotografere og dokumentere og dele til krampa tok dem og alle de delte med. 

Med fakta på plass kan vi se at billeddelingen har en lang og rik historie. Det er derfor grunnlag for å anta at vi deler av en grunn. Vi har jo dette med at vi har blitt lært opp til å dele. Jeg tror imidlertid ikke dette er tilstrekkelig til å forklare fenomenet. For slik som huleboerne viste hvor svær hjorten de tok var, og monarker fikk vist seg fra sin beste side hjulpet av portrettmalerne, kommuniserer vi ved hjelp av bilder noe om oss selv og våre liv. 

Med en høyst vitenskapelig tilnærming har jeg gjort et dypdykk i en av de mest populære bildedelingsplattformene: Instagram. Instagram, eller insta om du har veldig dårlig tid, er en plattform skapt for å effektivt kunne deler bilder med venner og kjente så vel som fiender og ukjente. Da jeg begynte mine undersøkelser av billeddeling ble jeg tipset om nettopp insta. Jeg opprettet en bruker og ble nokså betuttet da jeg oppdaget at tjenesten tilsynelatende var reservert for verdensomreisende, sporty, velstående, populære supermodeller. Jeg begynte dog etter hvert å lukte både ugler og mose ettersom Instagram brukes av over en milliard mennesker. Tallene stemte rett og slett ikke, plattformen kunne ikke være så eksklusiv. Jeg gikk dermed bort fra mine første antagelser og jobbet videre med den ideen om at brukerne var helt alminnelige mennesker som meg og muligens deg. 

Men fremdeles stod jeg igjen med det faktum at alle disse menneskene tilsynelatende hadde skutt gullegget. Bilder av flotte fester, cocktails og Coronas, alle mann alle kledd moteriktig, enkelte ganger også avkledd nokså moteriktig. Reiser til fjerne strøk og store opplevelser. Og sånn som alle trente og stod på også da! 

Jeg bestemte meg for å gå mer teoretisk til verks. Det sies at et bilde kan si mer enn tusen ord. Jeg eksperimenterte derfor med å oversette bildene til ord. Det jeg fant sjokkerte meg dypt. De vakre menneskene på skjermen viste seg å være noen ordentlige skrytepaver. Pretensiøse og sjølgode fortalte de om alle de eksotiske stedene de hadde stått og smilt, hvor mange folk de hadde rundt seg, hvor bra de så ut på trening og i truse. De fortalte om de flotte måltidene og drinkene. Alle de pene klærne sine. Slik jeg ser det var det ikke mulig å tolke bildene som annet enn skryt når de var uttrykt med ord. Jeg undersøkte til og med dette juridisk. Og, ganske riktig: en rekke janteparagrafer var brutt. 

Disse millenialene, altså, tenkte jeg og pattet på den sure pipen min og hyttet med begge nevene. Men så slo det meg som lyn fra klarvær. Mammuten! Jeg løp til nærmeste hulemaleri med penn og papir. Her var det det samme som på Instagram. Oversettelsen fra bilde til skrift; bare skryt fra ende til annen. Det har seg vel også sånn at mammut ikke stod på menyen vær eneste dag. Hvor var bærplukkinga, og dagene de ikke så snurten av noen dyr, risset inn? Videre undersøkte jeg alle de flotte kongeportrettene fra historien. De var ikke stort bedre, de heller, så fjonge og flotte der de stod og struttet i sine kongelige gevanter. Det har altså vært slik med disse bildene i all tid. 

Vi viser oss fra den sida vi syns vi ser best ut fra. Når vi ser livet på veggen opp mot det på gulvet, er det en viss avstand. Kanskje disse bildene er litt skrytete. En finvasket fremstilling av livet. Det som vi skaper på veggen er litt kunstig. Men dette var ikke noe som startet i de sosiale mediene. Jeg velger å anse våre prehistoriske forfedre som trendsetterne. Det bunner vel ut i at det egentlig er naturlig for oss mennesker å være litt kunstig – i alle fall på veggen. 

Leave a reply