Smart Power – en ny utenrikspolitikk i det 21. århundre

Jernkvinnen og USAs utenriksminister Hillary Rodham Clinton har introdusert en ny utenrikspolitisk linje som hun har kalt «smart power». Hva innebærer den nye tilnærmingen?

Tekst: Steinar Ottesen

Hillary tar kommandoen

Under konfirmasjonshøringen i Senatet introduserte Hillary Clinton begrepet «smart power», en ny utenrikspolitisk tilnærming basert på omfattende, multilateralt, og realpolitisk (praktisk politikk ikke tuftet på ideologi) diplomati. Noe som nylig har blitt illustrert under G20- og NATO-toppmøtene, samt på det amerikanske toppmøtet i Trinidad og Tobago.

Dette innebærer at Obama-administrasjonen skal avslutte krigen i Irak og heller fokusere på Afghanistan, samarbeide med flere land om finanskrisen, og innlede samtaler med deler av den muslimske verden, Cuba og Venezuela.

Dette står i kontrast til Bush-administrasjonen som mange hevdet truet, isolerte og demoniserte USAs fiender. Doktrinen om «axis of evil» var en av grunnpilarene. Utenrikspolitikken var tuftet på militærmakt. Denne politikken førte til krigen i Irak, torturering av fanger ved Guantanamo Bay, og et fordervet image ovenfor resten av verden.

Kan Smart Power redde Midtøsten?

Siden andre verdenskrig har Midtøsten definitivt vært en av de viktigste geopolitiske regionene i verden. En av de mest sentrale konfliktene er Irans planer om å utvikle atomvåpen og USAs ønske om å hindre dette.

Irans atomplaner kan bli en realitet i løpet av noen år. En politikk tuftet på «smart power» der man bruker alle diplomatiske kanaler bør vektlegges. Iran har rett til å utvikle kjernekraft med fredelig formål, men dette må skje i samarbeid med Russland og EU. IAEA må også ha full tilgang for å utføre tilfeldige våpeninspeksjoner. Uten en slik løsning vil USA eller Israel ikke la Iran få utvikle atomvåpen, -en militær konfrontasjon kan bli utfallet. Dette kan føre til det mest farlige scenarioet siden Cuba-krisen i 1962.

-Israel-Palestina konflikten i regionen har fått mest omtale og er på mange måter opphavet til den urolige situasjonen i regionen. Etter Israels brutale bombing av Gaza er muligheten for en fredelig tostatsløsning langt unna.

Uten at USA legger press på Israel blir det ingen varig fred. Man trenger en aktiv amerikansk president som leder drøftinger mellom partene. Bill Clinton prøvde dette ved slutten av hans periode som president og lykkes nesten; Barack Obama burde gjøre dette så tidlig som mulig og fokusere på praktiske politiske løsninger.

Peace through strength

Krigen mot terror fortsetter fremdeles etter 11. september. Taliban og Al-Qaida har gradvis bygget seg opp igjen i Pakistan og Afghanistan, og muligheten for en fullstendig seier for koalisjonsstyrkene er minimale.

Man trenger en økning av soldater og våpen, slik at sivilbefolkningen blir beskyttet. Eller, som Ronald Reagan uttrykte, «peace through strength» – noe venstresiden i norsk politikk burde ha forstått for lenge siden. Uten en militær tilstedeværelse kan Afghanistan igjen bli en base for Al-Qaida, mulige konsekvenser av dette ser vi i New York der Ground Zero ligger i dag.

Samtidig må man starte diplomatiske fredssamtaler med relevante aktører, inkludert Taliban. Den nye amerikanske administrasjonen har planer om å redusere antall soldater i Irak for å øke kapasiteten i Afghanistan, -en rasjonell avgjørelse. Den nye administrasjonen ønsker i tillegg å forbedre de politiske, økonomiske, og sosiale forholdene i Afghanistan som er essensielt for å lykkes.

Norsk Smart Power?

Jonas Gahr Støre har understreket viktigheten av diplomati på alle områder, noe som ledet til at Norge var det eneste landet fra den vestlige verden som har hatt direkte samtaler med Hamas. Nylig var også miljø- og utviklingsminister Erik Solheim i Zimbabwe og hadde samtaler med diktatoren Robert Mugabe.

Det eneste partiet som skiller seg ut er FrP, som har hatt mye av den samme tankegangen som Bush-administrasjonen og et unyansert bilde av Islam og den muslimske verden. Dette kom til uttrykk allerede i 2003 da partiet var positivt innstilt til invasjonen av Irak. Partiet ser heller ikke ut til å klare å skille mellom terrorister og muslimer. FrPs generalisering er både en feilaktig og farlig tilnærming.

Norge bør følge retningen som er satt av dagens regjering og bruke sin uavhengige rolle til å ha samtaler med alle land og politiske fraksjoner.

En verden i endring

En utenrikspolitikk basert på «smart power» er den riktige veien å gå i en mer og mer sammensatt verden der grensene mellom stater blir mer og mer usynlige. Realpolitik, diplomati, og multilaterisme bør være grunnpilarene i utenrikspolitikken til USA, Norge, og resten av verden.

Uten en endring i tilnærmingen til den muslimske verden kan veien til en stor konflikt eller krig være meget kort. Det kan bli en kamp mellom sivilisasjonene. En kamp som ikke har vinnere, bare tapere.