Støy som element i musikkens verden

Støy som element i musikkens verden
Shadowplay: Som skyggen i bildet gir musikken en klarere forståelse av støyens faktiske vesen. Foto: Jean-Pierre Dalbéra / Flickr Creative Commons
Shadowplay: Som skyggen i bildet gir musikken en klarere forståelse av støyens faktiske vesen. Foto: Jean-Pierre Dalbéra / Flickr Creative Commons

 

Denne listen er riktignok på ingen måte fullstendig og uttømmende. Tenk videre på ordet ”støy”. Tenk på hva du legger i ordet. Tenk så på ordet ”musikk”. Motsetningsfylt, men også meningsfylt. Man har, naturlig nok, ofte flere fordommer mot støy enn musikk. Likevel er det viktig å gjøre et skille i teksten mellom det som er bråkete, og det som er støymusikk. Selv om mange musikksjangere og band kan høres bråkete ut om man ikke hører etter, er ikke det nødvendigvis det samme som støymusikk. Skillet mellom bråk og støy vil følge under, med en forhåpentligvis oppklarende oversikt, og denne vil flettes sammen med utviklingen av støymusikken som sjangerparaply for lettere å vise sammenhengen i musikkutviklingen.

 

Fra den niende revolusjon til stjernespekkede bannere

Ikke mange forbinder 60-tallet med støymusikk, dette er heller ikke meningen. Selv om noe av syrerocken og annen psykedelisk musikk startet på 60-tallet er det spesielt to sanger, en fra et hvitt album og en fremført live som skal nevnes her. Om vi starter med å trekke frem det selvsagte 60-tallsbandet The Beatles, og går til et av deres siste album, nemlig The White Album, finner vi ”Revolution number 9”; en av deres mest omdiskuterte sanger. Denne skiller seg klart fra det vi kjennetegner som deres vanlige lydbilde. Likevel er denne sangen og dens lydbilde med som avslutning på et viktig album fra et viktig band. Beveger vi oss videre fra dette albumet til Woodstock i 1969 finner vi Jimi Hendrix på scenen i fremførelse av en ganske så kjent nasjonalsang. Dette var i alle fall støy i mange, mange sine ører. Det var faktisk så støyende at det ble en av de mest omdiskuterte hendelsene fra hele 60-tallet! Likevel er ikke dette den formen for støymusikk vi ser utvikle seg opp gjennom tiårene og etter hvert overta egne sjangere. Om vi tar en snartur innom 1975 og den alternative rockeren Lou Reeds sitt femte singelalbum (Metal Machine Music) kommer vi nærmere støyens element i musikken. Dog muligens uten musikken. Dette er et dobbelalbum bestående av gitarfeedback oppnådd gjennom å sette gitaren opp mot forsterkeren og dermed la lydvibrasjonene spille gitaren. Deretter forstyrrer gitaren og forsterkeren hverandre og skaper en umiskjennelig lyd.

 

Støymusikk i motsetning til bråke(te)musikk

Med bakgrunn i dette tar vi en liten pause for å, forhåpentligvis, kunne oppklare forskjellen mellom bråk og støy innen musikk. At noe her regnes som bråkete vil ikke bety at det nødvendigvis kan legges under støymusikk. Med bråk regnes direkte ulyd, noe som er ubehagelig å høre på. Dette kunne også vært skrevet om støy. Hovedforskjellen må heller sies å ligge i hva som er ment av musikerne. Er ulyden tilsiktet eller ei? Dette er et viktig skille mellom de to begrepene. Når man beveger seg inn på hva folk legger i bråkete musikk vil det som oftest være sjangere med et noe krevende lydbilde, som mange metall- og coresjangere, gjerne akkompagnert med skrikende eller ”growlende” vokallyd. Dette er likevel ikke støy, selv om det absolutt kan være bråk. Støymusikk oppstår i stedet når det er et tilsiktet grep for å forsterke det musikalske uttrykket, være det framført live eller i studio. Støy slik det defineres her er ofte urytmisk og til tider bråkete, men er tilsiktet støy med gitarfeedback, elektronisk feedback og lignende, ofte usystematiske trommeslag og ellers slåing/hamring på instrumentene. Denne feedbacken og støyen sluker hele lydbildet og kan til tider være svært krevende å høre på, men likevel blir musikkopplevelsen sterkere. Støyveggen My Bloody Valentine satte opp under deres konsert på Øyafestivalen i 2008 varte i rundt et kvarter. Denne veggen tok over hele lydbildet og var en nærværende og enerverende altoppslukende opplevelse som i det den slapp gav en enorm lettelsesfølelse. Samtidig oppnådde man at disharmonien forsterket harmonien.

 

Støymusikkens gjenoppståing gjennom andre sjangeres død

Selv om Metal Machine Music er et svært innflytelsesrikt album fra Lou Reed vil det være urettferdig å nevne hans langefinger mot etablert musikk uten å nevne hans bidrag til musikk uttrykt gjennom Velvet Underground. En viktig bestanddel av Lou Reeds musikk var bruken av få akkorder. Dette ga et klart musikals uttrykk og kan også finnes igjen i en annen viktig musikksjanger fra samme tid: punken. Punken utviklet seg fra 60-tallsrocken som The Who og Rolling Stones hadde begynt på, men likevel ikke laget røft nok. Sex Pistols og Ramones tok over stafettpinnen og ga et røffere musikkbilde. Disse bandene både er og er ikke hva man mener med støymusikk, og viser hvorfor det kan være vanskelig å lage klare skiller. Likevel er utviklingen av lydbildet som disse bandene laget essensielt for den støymusikken som skulle oppstå på 1980-tallet og utvikle seg framover gjennom 1990- og 2000-tallet. For å klargjøre hvordan utviklingen fant sted er det på sin plass å sitere en av de største innenfor sjangeren: Sonic Youths Thurston Moore: “Noise has taken the place of punk rock. People who play noise have no real aspirations to being part of the mainstream culture. Punk has been co-opted, and this subterranean noise music and the avant-garde folk scene have replaced it.”

At punken er død er kanskje den største klisjeen i musikkhistorien, men det betyr likevel ikke at det er helt usant. Motstand mot det etablerte fungerer så lenge man ikke etableres. Så fort punken fikk spilleregler mistet den makt, folk ble ikke lenger provosert og man måtte finne nye veier å uttrykke seg på. Thomas Seltzer har uttrykt at det mest regelridende musikkmiljøet i Norge på 80- og 90-tallet ironisk nok var punkemiljøet på Blitz i Oslo! Folk trengte av denne grunn nye impulser og nye retninger. Mer aggressive sjangere ble utviklet fra punken i hardcore og grindcore som videre utviklet seg til ekstremer innen metalsjangeren. Samtidig ble andre støyretninger som Shoegaze også dannet i dette kjølvannet – en mer popaktig variant med støyelementer fra gitarene og en solid lydvegg. The Pixies og førnevnte My Bloody Valentine er gode eksempler på sjangeren. Utover på 90-tallet ble band som Nirvana og Hole skapere av grungen, men musikken hadde klare trekk fra tidligere uttrykk og må ses på som en forlengelse av utviklingen. På mange måter kan man si at grungen var klar over sin musikkarv da den forente mye av skittenheten fra 70-tallets undergrunnsmusikk fra New York med punkens frustrerte livsangst fra samme tids England. Utviklingen gjennom 2000-tallet til i dag har vært vitne til en eksplosjon av band med støyelementer i lydbildet. Både innenfor de ovennevnte sjangrene, samt innenfor post-punk og elektronika. Band som No age, Deerhunter, Death From Above 1979, Wilco, Holy Fuck, Justice og Battles er band som aktivt benytter seg av støy. Samtidig har det blitt en endring i synet på bråk/støy i dagens musikklandskap.

 

Normaliseringen av bråk

Band som en gang ble sett på som bråkete er i dag ansett som svært så uskyldige. Mange mente Beatles og Hendrix var et forferdelig leven da de slo gjennom. Ser man på dagens lydbilde er det en helt annen verden. Tidligere bråkete musikksjangere er i stor grad normalisert gjennom radiolistinger og utvikling av lydbilde. Kvelertak ville trolig ikke blitt spilt på radio for ti år siden, men er i dag A-listet på landets største ungdomskanal på radio, P3, og det samme gjelder Honningbarna. Ved at musikken krever nye uttrykk for å provosere, glede og interessere er det mange sjangere som presser seg mot ytterpunktene. Men det er i disse grensene at nye sjangere og videre utvikling av musikkens uttrykk oppstår.

 

Av Lars Petlund Breiby