Tidstyven

Tidstyven

De fleste jeg kjenner har det aldri så rent og ryddig hjemme som når det er eksamens-tid. Plutselig blir det superviktig å «shine kåken» i stedet for å lese til eksamen, gjøre ferdig den semesteroppgaven eller fullføre siste del av mappeinnleveringen. Eller å prokrastinere, som det også kalles.

Prokrastinering er nok et kjent fenomen for mange. Vi har en oppgave, vi vet at den uansett må gjøres innen en viss tid, og likevel fortsetter vi å skyve den foran oss. Vi skyver den ofte foran oss så lenge at plutselig befinner vi oss i «siste liten»-delen av tidslinjen vi hadde på å fullføre oppgaven. Gjennom prokrastinering ender vi dermed ofte opp med å stresse med å få ferdig noe vi egentlig har hatt uker, kanskje til og med måneder på å fullføre. Men hvorfor gjør vi egentlig dette?

I det jeg setter meg ned for å skrive dette, skjønner jeg at dette kun er nok et prokrastinerings-forsøk. Jeg har nemlig en haug av akademiske artikler jeg egentlig burde lese, og deadlinen for å få ferdig denne er fortsatt en god stund unna. Hva er det egentlig som gjør at vi mennesker fortsetter å utsette ikke bare store, skremmende oppgaver, men også mindre, mer trivielle oppgaver, til siste liten? Og at vi fortsetter å gjøre det, til tross for gjentatte erfaringer med stresset og generell dårlig stemning det medfører?

Man kan si at prokrastinering i stor grad reflekterer vår kamp med vår egen selvkontroll. I tillegg sliter ifølge Marano (redaktør for Psychology Today) vi mennesker ofte med å presist kunne forutsi hvor motiverte vi egentlig kommer til å føle oss i morgen, dagen etter eller om to uker. Ofte tenker vi jo at bare vi venter til vi er mer motiverte, så skal det nok bli sving på sakene. Og selvfølgelig kommer vi til å føle oss mye mer motiverte så fort vi får sovet litt, spist litt eller rett og slett føler oss generelt «bedre». Problemet er jo at denne mystiske framtidige motivasjonen ofte likevel glimrer med sitt fravær.  Det spiller ingen rolle om vi har sovet i 14 timer og spist alt vi har i både skap og kjøleskap; motivasjonen er og blir borte.

Hva er det egentlig som gjør at vi mennesker fortsetter å utsette ikke bare store, skremmende oppgaver, men også mindre, mer trivielle oppgaver, til siste liten?

På toppen av dette har vi den vanlige feiloppfatningen om at dersom vi ikke er 100% motiverte for en oppgave, så kommer vi til å gjøre den dårlig. Dette er nok mer en unnskyldning enn noe annet. Den tillater oss nemlig nettopp det å falle inn i denne uendelige spiralen av dårlige vaner og utsettelser, skapt av overvurdert framtidig motivasjon som ikke nødvendigvis har rot i virkeligheten. Den gode nyheten er at det er mulig å kvitte seg med denne dårlige vanen!

Den dårlige nyheten er at det krever litt innsats.

Ifølge assisterende professor i psykologi ved Universitetet i Oregon, Berkmann, og doktorgradsstipendiat i psykologi, Miller-Ziegler, vil enhver oppgave ha to ulike verdisystemer vi kan tilskrive dem; objektiv verdi og subjektiv verdi. Ting som kan spille inn på en oppgaves verdi er for eksempel hvor viktig oppgaven er for oss, men også hvor mye verdi vi ilegger en alternativ oppgave som vi heller kan velge å gjøre. Et eksempel på dette er når vi velger å vaske huset (som jo kan sies å være en relativt viktig oppgave) i stedet for å lese til eksamen (som også er veldig viktig om vi vil gjøre det bra).

Et annet viktig moment er hvor mye psykisk energi en oppgave vil kreve. Jo hardere eller vanskeligere en oppgave er, jo mer sannsynlig er det at vi utsetter den og heller velger å utføre en lettere oppgave. Dette har to fordeler for oss; vi minsker den dårlige samvittigheten ved å ikke utføre oppgaven vi egentlig burde ha utført gjennom å «i det minste gjøre noe fornuftig», samtidig som vi unngår ubehag (å utføre den vanskelige oppgaven).

Andre ting som kan ha innvirkning for om vi velger å utføre en oppgave eller utsette den er frykt. Her spiller både frykten for å mislykkes og paradoksalt nok frykten for å lykkes inn.

En måte å motvirke vår iboende trang til å utsette oppgaver – eller prokrastinere, om du vil – er å sette oss konkrete, familiære mål. Dette vil si mål som er målbare, og som vi er kjente nok med til å vite hvordan vi kan løse. Det er også viktig å gjøre dem så konkrete at vi vet hvor vi skal begynne. Store hårete mål, som i tillegg kommer med en diffus deadline (for eksempel «jeg gjør det en gang snart» eller «jeg gjør det til uka») er ting som lett kan skyves foran oss til det knapt er tid igjen.

En annen måte å inspirere til motivasjon for å faktisk gjøre oppgaven ferdig i god tid, er å knytte utførelsen av oppgaven til selvbildet vårt. Det meste som er knyttet til vårt selvbilde blir automatisk veldig viktig for oss – og jo viktigere en oppgave er for oss, jo mer sannsynlig er det at vi velger å prioritere den.

En annen måte å inspirere til motivasjon for å faktisk gjøre oppgaven ferdig i god tid, er å knytte utførelsen av oppgaven til selvbildet vårt.

Et siste tips er å tenke at «Okei, jeg kan godt prokrastinere, men jeg skal ikke gjøre noe annet i akkurat dette tidsrommet.» Dette vil si at vi setter av en viss tid til å utføre oppgaven. I dette tidsrommet har vi ikke lov til å gjøre noe annet enn oppgaven. Dette vil si at når vi da likevel velger å prokrastinere, er alternativet å stirre på at gresset gror. Dette kan, overraskende nok, fort bli ganske kjedelig og de fleste av oss vil dermed ende opp med å gjøre oppgaven – om ikke annet, så kun for å få tiden til å gå!