Til OECD: fingrene av fatet!

OECDs ideologi er vekst-, yrkes- og markedsmessig fetisjert. Den infiltrerer politikernes og universitetenes styringslogikk. Er humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag påvei mot utrydning? Som Nietzsche sa: «store forandringer kommer påkattepoter».

OECD ønsker å styre våre utdanningsvalg. Studenter blir i større grad bundet av en fornuftstvang fiksert på statlige mål om økonomisk vekst. Jeg taler til alle dere som trues av OECDs markedsstyrte ideologi – dere som tar unyttige fag. Illustrasjon: Linn Scherven
OECD ønsker å styre våre utdanningsvalg. Studenter blir i større grad bundet av en fornuftstvang fiksert på statlige mål om økonomisk vekst. Jeg taler til alle dere som trues av OECDs markedsstyrte ideologi – dere som tar unyttige fag. Illustrasjon: Linn Scherven

I februar publiserte Organisasjonen for samarbeid og utvikling (OECD) rapporten «OECD Skills Strategy Diagnostic Rapport», der de kom med en strategisk vurdering av den norske befolkningens kompetanse. OECD forsøkte blant annet åfinne ut om det utvikles riktig kompetanse for hva det norske samfunnet og næringslivet trenger. Utdanningsvalget til norsk ungdom problematiseres –de velger i for liten grad STEM-utdanninger, altsåutdanninger innenfor science, technology, engineering og mathematics. I september kom OECD med prosjektets sluttrapport «OECD Skills Strategy Action Report»[forfatters utheving]med anbefalinger om hvordan Norge kan styrke kompetansepolitikken for åminske kløften mellom næringslivets behov og ungdommenes utdanningsvalg. Begge rapportene var koordinert av Kunnskapsdepartementet. Blant annet foreslår OECD økt studiestøtte for studenter som velger STEM-utdanninger som retter seg mot yrker der det er mangel påarbeidskraft.  Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og Arbeiderpartiets Marianne Aasen, medlem i kirke-, utdannings- og forskingskomitéen, åpner opp for en diskusjon om- og mener det er påtide åvurdere OECDs anbefaling om økt stipendandel for studenter som velger utdanninger som samfunnet etterspør.

 

OECD rokker med norske prinsipper

OECD sa ogsåi 2012 at det var ødeleggende for Norge åvære det OECD-landet der folk får minst økonomisk uttelling for utdannelsen sin. I Norge øker allikevel lønnsnivåmed lengden påutdannelsen. Det unike med Norge er de smålønnsforskjellene mellom høyt og lavt utdannede. OECD underminerer det faktum at den sammenpressede lønnsstrukturen vi har i Norge har bidratt til at samfunnskaka er jevnere fordelt mellom partene og at muligheter for sosial mobilitet er stor. Jeg er stolt av åvære borger av et land der den Amerikanske drømmen er lettere åoppfylle enn i USA, og jeg håper ikke OECDs anbefalinger vil true dette.

Blant OECDs overordnede anbefalinger i Skills Strategy-rapporten er å«styrke koblingene mellom utvikling av kompetanse og økonomisk vekst». I stedet for åkutte i studieplasser til de utdanningene som ikke produserer den «etterspurte»kompetansen, er forslaget til OECD en indirekte styring av studentenes utdanningsvalg mot yrker som samfunnet har bruk for og som bidrar til økonomisk vekst. OECD foreslår i tillegg åpremiere høyere utdanningsinstitusjoner som samarbeider med eksterne parter for åutvikle næringslivets etterspurte kompetanse. Ønsker vi at universitetet skal bli til en yrkesskole – en opplæringsarena for næringslivets etterspurte ferdigheter?

 

Not for profit

I sin bok «Not for profit: Why Democracy Needs the Humanities»argumenterer Martha Nussbaum for at humaniora verden over blir stående overfor en trussel der utdanning blir et verktøy for åmøte næringslivets behov mot økonomisk vekst. Mer generelle, fleksible og «unyttige»studieprogrammer innenfor humaniora, samfunnsvitenskap og utdanningsvitenskap nedprioriteres. Nussbaum hevder at slike utdanninger former emosjonelt modne individer med kunnskapen til åutfordre rådende tankesyn og autoriteter, utvikle empati for andre mennesker og kulturer, og delta som opinionsledere i offentlig debatt. Utdanninger som bidrar til økonomisk vekst favoriseres og styrkes, påbekostningen av utdanninger som videreutvikler demokratiet. Forslaget om økt studiestøtte til studenter som velger næringslivets etterspurte utdanninger viser tegn til åvære et sosial-darwinistisk utdanningspolitisk virkemiddel. Ønsker OECD åutrydde humaniora og samfunnsvitenskap?   Forslaget er mer enn et virkemiddel som tilsynelatende vil motivere studenter til åvelge visse utdanninger. Det er et politisk signal pådet vekst- og yrkesfetisjerte samfunnet vi lever i og som forsøker åinfiltrere styringen av høyere utdanningsinstitusjoner. Studentundersøkelsen Eurostudent V viser at 51% av studenter i Norge jobber ved siden av studiene. Minst halvparten av norske studenter sliter allerede nok med åfinansiere et fulltidsstudium med det nåværende studielånet (uten ånevne studenter som mottar støtte hjemmefra). Forslaget vil i større grad bidra til åstigmatisere og nedvurdere utdanninger som ikke er profesjonsrettede eller som ikke samfunnet har «behov»for, i stedet for å motivere studenter til åvelge STEM-utdanninger.

 

Studenter: like sjelløse som homo economicus?

Et annet problematisk forhold i OECDs forslag er åbruke økonomiske insentiver (økt studiestøtte) for åmotivere studentene til enkelte karrierevalg. Antar Røe Isaksen (H) og Aasen (Ap) at studenter motiveres av økonomiske insentiver – eller ønsker de at studentene skal det? Er økonomiske insentiver bærekraftige og etiske virkemidler for åvekke motivasjon?  Utdanningsinstitusjoner benytter seg nåav hurtigløsningerfor årekruttere flere studenter til enkelte studieprogram. Eksempelvis endret Høyskolen i Oslo og Akershus navn påsitt studieprogram fra «Offentlig Styring»til «Administrasjon og ledelse». Endringen førte til at søkertallet påstudieprogrammet økte betydelig, blant annet fordi studiet kom høyere opp påden alfabetiske listen av mulige utdanninger hos Samordna Opptak. I stedet for åbruke slike hurtigløsninger og økonomiske insentiver for åstyrke søkertallene påenkelte studieprogrammer, er det eksempelvis bedre åstyrke rådgivningen om høyere utdanning påvideregående skoler. Det vil hjelpe studentene åta opplyste studievalg som bunner i en grundig oversikt både over innholdet påstudieprogrammene og videre jobbmuligheter. Utdanningen vil bli valgt påbakgrunn av faglig innhold, personlig interesse og muligheter for åfået meningsfullt arbeid i etterkant av studiene. Studenten vil dermed oppleve at utdanningen har en mening i en større sammenheng.   En ting er når myndighetene er fanget i Webers omtalte rasjonalitetens jernbur. Målet blir således åmaksimere nasjonal egennytte, effektivitet og produktivitet, ved åforsøke åstyre studentenes valg av utdanning. Det som virkelig er bekymringsfullt er når fremtidens kunnskapssamfunn –norsk ungdom – blir infiltrert av denne «rasjonaliteten»før de faktisk blir del av et universitet.  Denne formålsrasjonelle handlingstypen gjør oss til individer underlagt en fornuftstvang. Vi blir fremmedgjort fra våre indre aspirasjoner til fordel for kalkulerte statlige mål. John Dewey sa noe klokt i 1915: «Achievement comes to denote the sort of thing that a well-planned machine can do better than a human being can, and the main effect of education, the achieving of a life of rich significance, drops by the wayside.»

 

Takk til Bitten Nordrik sin gjesteforelesning i «Human resource management og arbeidstakernes innflytelse» i SOSGEO2201 for inspirasjon til sitater og teorier til denne artikkelen. Takk til Bernt Hagtvedts tanker om liberal-arts modellen for utdanning som har inspirert meg til åtenke i lignende baner.