Tomrom

Tomrom

Du satt alltid i trappen. Støvet virvlet omkring deg hver gang en bil suste forbi. Allikevel satt du der. Dinglende med de små bena dine. Det var liksom ditt sted. Jeg gikk forbi deg hver dag på vei til skolen. Ranselen min var litt for liten, og skoene hadde fått et hull i løpet av sommeren, men jeg brydde meg stadig mindre. Jeg ville løpe over veien, smette mellom lastebilen og taxien som kjørte altfor fort på den smale veien, gripe hånden din, børste ansiktet ditt og dra deg med meg til klasserommet – fristedet mitt. Tanken streifet meg stadig. Forestilte meg alle mulige scenarioer. Deg, smilende med en ivrig hånd i været. Oss to, svingende opp i skyene, på den ene slitne husken utenfor klasserommet. Jeg tok meg selv i å undre på hva frøken Abena ville si om jeg plasserte deg på den ledige pulten ved vinduet.

Du møtte blikket mitt én gang. Øynene dine var store og triste. Blinket raskt én gang. To. Avvikende. Mismodig, men med et fnugg av nysgjerrighet. Så trasket jeg videre, mens jeg sparket på en liten rund stein resten av veien.

Alltid en tanke for mye og en handling for lite.

Smell. Brøl. Spinkle rop om hjelp og nåde. Så; mørke. En luke å dette ned i, dypere og dypere. Øynene mine maktet å åpne seg noen millimeter, og det var nok til å se et slørete mareritt. Alt var så rødt, så grufullt. Matteboken min lå foran meg. Den jeg hadde fått i bursdagsgave. Usymmetriske prikker av blod dekket forsiden. Hodet føltes for tungt for nakken å bære. Noe varmt og klissete rant fra pannen. Jeg krabbet inn i nederste del av bokhyllen bakerst i klasserommet. Jeg fikk akkurat plass om jeg bøyde hodet i en litt unaturlig, vridd posisjon. Pappesken med et par slitte bøker i bunnen plasserte jeg foran meg som et skjold. Ingen skulle få røre meg. Bilder fra da lillesøster og jeg bygget borg med plaststoler, esker og tepper da vi var mindre dukket opp som en liten, usammenhengende film. Så datt jeg ned i den mørke luken igjen.

Noen dager senere. Kanskje fem, kanskje ti, tidsbegrepet falmet, da var trappen din tom. Og den forble tom. Jeg så for første gang hvor falleferdig den var. Uten deg var det som om den hadde mistet en viktig kroppsdel. Du hørte til. Når en og annen høne eller katt hadde funnet frem til plassen, jagde jeg de vekk. Børstet skitt fra det øverste trappetrinnet. Du kunne sittet i bokhyllen med meg den mørke dagen. Jeg vet det hadde vært plass for du var spinkel du også, akkurat som meg. Jeg kunne holdt hånden din og hvisket at alt kom til å gå bra, selv om tvilen skar seg gjennom ordene. Men det ble ikke sånn.

Alltid en tanke for mye og en handling for lite.

Helene Evensen Bakke
Foto: Anja Bratt