Uriaspost

Uriaspost

«Dere er fra Norge, ja» sier Ubersjåføren. Jeg forventer klassiske utlegninger om flotte fjorder og isbjørner i gatene, men den gang ei: «Det er jo der dere driver med kidnapping av barn!» 

Barnevernet har det siste året fått stadig mindre hyggelige konnotasjoner knyttet til seg. Gestapo-sammenligninger, anklager om kidnapping av barn og trusler er noe av det som har preget hverdagen til mange ansatte. Er dette fortjent?

Mot norsk barnevern

Jeg skjønte selv hvor stor saken hadde blitt da jeg under mitt utvekslingsopphold i Melbourne fikk klar beskjed fra Uber-sjåføren om at landet mitt, med barnevernet i spissen, bedrev barnekidnapping. Det var overraskende hvor mange detaljer han lirte av seg og hvor personlig han tok det. Saken har engasjert store deler av verden. Det har vært demonstrasjoner i blant annet Melbourne, New York, New Dehli, Chicago og en rekke østeuropeiske land.

Illustrasjon: Laget av Elise Ruud Gordeladze.
Illustrasjon: Laget av Elise Ruud Gordeladze.

Det er etter Naustdal-saken at det norske barnevernet har blitt en verdenskjent institusjon. Saken omhandler en familie på Vestlandet hvor barnevernet tok de fem barna ut av familien og plasserte dem i fosterhjem. Barnevernet uttalte til media at vold i familien var grunnlaget for omplasseringen. Det er ikke stort mer barnevernet har lov til å si grunnet taushetsplikt, noe som fører til en svært ensporet debatt. Det blir ofte en fremstilling av «foreldrenes kamp mot barnevernet».

En utsatt stilling 

Vi kan på mange måter si at barnevernet har en uriaspost. Urias var soldat i Kong David av Israels hær. Han ble etter ordre fra kongen forlatt i kampstrid etter at kongen selv begjæret Urias kone. Etter dette har uriaspost i overført betydning betydd å ha en farlig eller utsatt stilling. Barnevernet har nettopp en slik stilling. Uavhengig av utfallet er det stor sannsynlighet for at en av partene, barn eller foreldre, er misfornøyde etter endt sak. Det er ingen hyggelig oppgave, men det er en viktig en. Den hyggelige delen av arbeidet kommer senere når barna har det bedre, enten værende hos foreldrene eller hos fosterforeldre.

To saker er aldri helt like, noe som gjør det umulig å følge en form for mal.

Det er en lang og vanskelig prosess å omplassere et barn, og for dem det angår er det en stor omveltning. I begynnelsen er det vanskelig, men med tiden ser mange at det var den beste løsningen for et godt resultat. Det tar ofte tid for barna og kanskje spesielt foreldrene å se at barnevernet ikke er den store stygge ulven. Barnevernet har svært vanskelige oppgaver som berører mange individer og påvirker deres liv på en inngripende måte. Det er de som skal være der for å rydde opp og plassere barna i de trygge omgivelsene de har behov for.

Tilbake til Naustdal

Kunne barnevernet gjort ting annerledes vedrørende Naustdal-saken? Så absolutt. Skal vi skjære hele institusjonen over den berømte kammen og kalle det kidnapping? Absolutt ikke. Her har mediene er viktig rolle. En rolle mediene i denne saken ikke har tatt på alvor. Barnevernet får ikke talt sin sak grunnet taushetsplikt, og kravet om kildekritikk bør derfor settes høyere. Også sosiale medier kan være en utfordring. Anne Grønsund er leder for barnevernspedagogene og uttalte til Dagbladet at det er svært utfordrende at sosiale medier blir brukt som et sted for å lufte frustrasjoner og utlevere barnevernsansatte. Dessuten blir ikke alltid barnas anonymitet ivaretatt, og enkelte har gått så langt som å skrive personlige drapstrusler til ansatte. Naustdal-saken er spesiell fordi tilknytningen familien hadde til Pinsebevegelsen førte til at det ble slått en beskyttende ring om dem fra alle verdens hjørner. Denne faktoren, i tillegg til bruken av sosiale medier, gjorde at informasjon om saken spredde seg som ild i tørt gress. Det er ikke mediene i seg selv som er problemet, men det er et problem når det i all hovedsak er negative historier om barnevernet som bringes frem i lyset.

«Anonym 22» poengterte i et meningsinnlegg i Aftenposten i fjor at uten denne gjennomgående negativiteten i media knyttet til barnevernet, hadde kanskje flere tatt skrittet videre for å motta den støtten de trenger og fortjener fra institusjonen. Videre hevder vedkomne at livet og fremtiden ble reddet grunnet barnevernets tiltak.

 

Det er et problem at det i hovedsak er negative historier som bringes frem i lyset.

Løvetannbarn

Ingen historier er identiske, og en rekke intervjuer av rammede barn ville trolig resultert i svært sprikende tilbakemeldinger om barnevernets arbeid. Marie Høvik er 23 år gammel, og har i år gitt ut boken Løvetannbarn. Hun forteller at hun kom seg ut av omsorgssvikten i hjemmet i god behold, men det er ikke barnevernets fortjeneste at hun nå har det bra. Tanten og onkelen hennes tok saken i egne hender og spurte henne om hun ville bo hos dem, og det gjorde hun fra hun var 13 til hun ble 19 år gammel. De kontaktet selv barnevernet for å få formalitetene på plass. Marie forklarer at tilsynsføreren gjorde en god jobb og tok tak i eventuelle problemer som oppsto. Hun fikk snakke med profesjonelle da hun hadde en psykisk tung periode, men hun er på ingen måte fornøyd med barnevernets arbeid i hennes tilfelle. Bekymringsmeldingene ble ikke tatt på alvor og oppfølgningen etter hun flyttet inn hos onkelen og tanten var dårlig. Marie trengte ikke mye oppfølging. Det gikk fint å bo hos nær familie, men det er ikke alle som er like heldige, og da bør tilbudene være tilstede og ikke minst følges opp.

To sider av samme mynt 

Feil har skjedd og kommer dessverre til å skje igjen. Det er vanskelig å komme utenom fordi barnevernet arbeider med betydningsfulle og komplekse saker. Å ha en uriaspost hver dag er en utfordring. Ekstremt nøye vurderinger er nødvendig før det tas en beslutning om å omplassere et barn eller ikke, og institusjonen gjør det klart at det alltid skal være siste utvei. Likevel bør en institusjon som jobber med saker av så stor betydning for menneskers videre liv hele tiden ha et sterkt fokus på å forbedre seg. Det er viktig å huske på at to saker aldri er like, noe som gjør det umulig å følge en form for mal. Jobben handler mye om skjønn. Ansatte vurderer følgelig saker ulikt, men det er viktig at de er skolerte og følger visse fastsatte retningslinjer. Det råder liten tvil om at det trengs langt flere ressurser for at barnevernsansatte skal kunne løse noen av de viktigste oppgavene vi har som samfunn. Det er kvaliteten på menneskeliv det er snakk om.

 Fotograf: Joanna M. Foto. Hentet fra Freestocks.com
Fotograf: Joanna M. Foto. Hentet fra Freestocks.com

Kidnapping er en alvorlig og ufortjent anklage. Tvil og usikkerhet spesielt blant barna kan oppstå ved en gjennomgående negativ fremstilling av barnevernet i mediene. Allikevel er det viktig å ta kritikken og barnas historier på alvor. Unødvendige feil kan få fatale konsekvenser, men for å få en fruktbar debatt rundt emnet må både negative og positive tilfeller tas i betraktning.

 

Helene Evensen Bakke
Foto: Anja Bratt