Usikkert og visst

Usikkert og visst

Vi går en uforutsigbar fremtid i møte. Gjør klimaendringer og miljøforringelse den også usikker? 

Tekst: Cecilie Lilleaas
Illustrasjon: Cecilia Monteverde Haakonsen 

«Vi står overfor to eksistensielle trusler i dag; det er atomvåpen, og så er det klima».

Denne beskjeden fikk av forskningssjefen hos Avdeling for Totalforsvar ved Forsvarets Forskningsinstitutt under vår paneldebatt om miljøsikkerhet den 20. september. Jan Ivar Botnan er ingen lettvekter innen forsvars- og sikkerhetsforskning. Bør ikke det internasjonale samfunnet begynne å ta klima seriøst når selv erfarne menn med autoritet og hvitt i barten – ikke den gruppen som er kjent for å være kjappest i avtrekkeren når det kommer til å omfavne store samfunnsendringer – karakteriserer klimaendringene som en trussel mot selve menneskeheten? 

Aldri helt sikker 

Miljøsikkerhet er et kontroversielt begrep, og det eksisterer lite enighet om definisjonen. Usikkerhet kan på et helt banalt plan beskrives som en risiko for at noe fælt skal skje med noe verdifullt. Denne usikkerheten lever vi jo relativt godt med hver dag, ettersom det alltid finnes en sjanse for at noe vi verdsetter skal ødelegges. En kan ikke helgarderes mot uforutsigbarhet. Alt kan derfor ikke handle om sikkerhet – da ville sikkerhetsbegrepet tatt så mye under sine vinger at det ikke lenger var meningsfullt. Spørsmålet om hva vi definerer som en sikkerhetstrussel handler da i stor grad om verdien av det vi verdsetter, og sannsynligheten for at dette vil ødelegges. Tradisjonelt har sikkerhet handlet om trusler mot det stater verdsetter høyest av alt, egen suverenitet, og det de aller fleste stater verdsetter svært høyt – fred.  

Sikkerhetsbegrepet har de siste tiårene stadig blitt utvidet til å omfavne mer enn hva den klassiske, ihuga realisten er helt komfortabel med. Enkelte vil si at den som roper høyest, eller den største bølla på lekeplassen, får definere hva sikkerhetsbegrepet favner. Den som får definert sitt hjertebarn som en sak verdt beskyttelse, og truslene mot dette hjertebarnet som sikkerhetstrusler, har følgelig krav på at dette ordes politisk – bevilgninger bør komme, preventive tiltak bør iverksettes, og man skal ikke være gjerrig på ekstraordinære tiltak. Frynsegodet er legitimitet for at saken befinner seg høyt på den politiske agendaen. Her entrer altså kranglingen om klimaet scenen; hvor sannsynlig er det at klimaets endringer vil påvirke nasjonalstatenes suverenitet og internasjonal fred? Og hvor høyt bør miljøet heves opp på rangstigen over prioriterte tema i politikken? 

Vold og vinning 

Mange har løftet miljøsikkerhet opp som et begrep som favner en bråte av utfordringer. Et utvalg av disse er mat- og energiforsyning av verdens økende befolkning, migrasjon, biologisk mangfold, naturkatastrofer og ekstremvær, ressurskonflikter, forurensning av både menneskers og dyrs miljø, sosial ulikhet, fattigdom og diskriminering. Om miljøsikkerhet faktisk påvirker det vi tradisjonelt tenker på som sikkerhetsproblemer – eller krig og fred og sånt, om du vil – er en annen sak.  

Enkelte vil hevde at miljøsikkerhet er et tulleord, og at koblingen mellom sikkerhet og miljø på sitt beste er svak, eventuelt på sitt verste oppkonstruert for å tvinge oppmerksomhet over på et felt som egentlig handler om politiske preferanser. Andre har hevdet at det er dette, og dette alene, som gjør miljøsikkerhet til et verdig begrep; det internasjonale samfunnet har en plikt til å respondere kollektivt på globale miljøproblemer nettopp fordi det påvirker sikkerheten til verdens borgere på både nasjonalt og internasjonalt plan. Da er spørsmålet om visse miljøproblemer har noen selvstendig effekt på forekomsten av krig eller væpnet konflikt – altså organisert, systematisk vold over tid mellom to eller flere stridende parter. 

Man behøver ikke å være merittert forsker for å koble at om mat er en mangelvare vil mennesker måtte flytte på seg.

Fantasi eller fornuft? 

«Når grupper flytter på seg blir det konflikt», sa Botnan videre under debatten. Han pekte spesielt på de politiske konsekvensene av den økte migrasjonen vi har vært vitne til de siste årene. Vi har kalt det en flyktningkrise selv om antallet migranter var relativt lavt – enkelte ganger kunne man få inntrykk av at hele befolkningen i Midtøsten og Nord-Afrika kastet seg i gummibåter og forsøkte reisen over Middelhavet. Dette er tross alt ikke i nærheten av tilfellet, og likevel kan det argumenteres for at dette har destabilisert hele vårt politiske system om man tar en kikk på den populistiske bølgen som har sveipet over et skremmende høyt antall europeiske land. Har vi fantasien til å tenke oss hva konsekvensene vil være om antallet stiger drastisk?  

Det man vet om klimaendringene vi står overfor er at den økte temperaturen gir mer ekstremvær, og at dette vil ramme geografisk ulikt. Regionene det sies at er mest utsatt, er også regionene som har vært eller nå rammes hardest av voldelig konflikt. Samtidig vil få hevde hardnakket at ekstremvær er toppen for matproduksjon – selv norske bønder har denne sommeren nesten glemt ulven i sin frustrasjon over varmt vær og lite nedbør. Man behøver heller ikke å være merittert forsker for å koble at om mat er en mangelvare vil mennesker måtte flytte på seg. Trangen til å spise kan ikke sies å være et luksusbehov som lett kan nedprioriteres i et menneskes liv. At krig og væpnet konflikt skaper migrasjon bør etter de siste årene ikke komme som en overraskelse for noen. Og hvis flytting skaper konflikt er dette kanskje ikke en helt urimelig konklusjon: det er stor sannsynlighet for at vi kan forvente trøbbel grunnet klimaendringer, og at dette kan påvirke graden av konflikt i samfunnene som berøres. I et slikt perspektiv kan i alle fall visse miljø- og klimaproblemer diskuteres og karakteriseres som sikkerhetstrusler. 

Tåke i horisonten 

Sokrates skal angivelig ha sagt: «Alt jeg vet, er at jeg intet vet», og at denne erkjennelsen er et tegn på visdom. Det er ikke lett å holde hverken hodet eller hjertet kaldt når det diskuteres komplekse problemer med så mange sammenvevde og usikre årsaker og konsekvenser som miljøødeleggelse og klimaendringer byr på. Likevel bør det å innrømme usikkerhet, og kanskje utvise en viss ydmykhet, ikke være noen unnskyldning for å unngå å ta grep. Ene og alene er de potensielle truslene en god grunn til at klima- og miljøproblemer fortjener mer enn å skyves nedover på dagsordenen hver gang andre interesser melder seg.  

Konklusjonen må bli noe slikt: klimafornekterne kan ta seg en bolle, og de av oss som helst vil stå på barrikadene og rope høylytt om alle grunnene til at planeten vår er verdt å ta vare på, må muligens innrømme at ikke hver eneste utfordring miljøforringelse og klimaendringer skaper er en sikkerhetstrussel. Det eneste vi vet helt sikkert er at vi går en svært uforutsigbar fremtid i møte. Tolk det dithen du vil.