Utrotoget

Utrotoget

«Selv om T-bane er en forkortelse for tunnelbane, går store deler av banens spor over bakken, særlig utenfor sentrum. Dagens T-banesystem har 101 stasjoner, hvorav 17 ligger innendørs eller under bakken.» – Wikipedia

Min T-banelinje dreper individualitet. Å «drepe» er neppe et ord med positive konnotasjoner, men i dette tilfellet er det berettiget. Det er nemlig min bane som dreper. Det er min bane, som ved hjelp av å ikke bare være min, utgjør drapsmannen. Linjen min heter nemlig linje 5: Ringen. Den går i ring. 

Innledningsvis ligger toget mitt med rak rygg. Det starter på Sognsvann; en oase for byfolk som ikke tør å rikke seg av byflekken til fordel for naturopplevelser utenfor den. Toget, og jeg som dets passasjer, liker oss her fordi startskuddet er definert: holdeplassen Sognsvann, Linje 5. Vi er overbeviste om hvor vi befinner oss og glad i nummeret vi er blitt tildelt.  

  • Ta Linje 5! har jeg fortalt de som ønsker å besøke meg.  
  • Jeg bor oppe ved Sognsvann, har jeg til og med nevnt. 

Holdeplassen Sognsvann har blitt en del av meg, tallet 5 er min vesle kjæledegge. Til sammen utgjør de min identitet som kollektivreiser. Jeg er holdeplassen Sognsvann, og holdeplassen Sognsvann er blitt meg. Det gir T-banelivet mening. 

På vei inn mot hovedstadens hovedsteder, skjer det stadig skummelheter. Togets rake rygg begynner å skjelve, og jeg forsøker å trøste det. Holdeplassen Sognsvann legges i mørk tåke bak oss. Sammen slenges vi inn i limbo, da vi med motvilje skytes inn ved Ullevål Stadion holdeplass, hvor vi blir møtt av en gjeng gyselige skikkelser. De likner oss på en prikk, og dermed dobles frykten. Ved en perrong på andre siden sitter de og stirrer på oss: passasjerene ombord et tog med samme nummer, men uten samme endestasjon.  

 Forvillelsen råder. Det skjeve speilbildet vi blir møtt av, er en grov forstyrrelse av den naturlige orden. Et avvik fra den identiteten jeg og mitt tog delte. Krenkelsen ligger dypt i meg. Toget med sine passasjerer står godt plantet på mine togskinner. Inntrengere. 

Videre på vei havner toget mitt i en malstrøm. Det detter inn i et sirkulært nett av togskinner, hvis egentlige funksjon er å knytte stasjoner på hver sin pol til hverandre. Det motsatte er sannheten i mitt dystre tilfelle. Der sitter jeg, i god tro om at jeg til slutt kan glede meg over å ha endt opp på fullstendig motsatt side av byen, der nye eventyr kan skapes. Der sitter jeg og ønsker meg en utvidelse av min tilhørighetsfølelse i kollektivverdenen. Der sitter jeg og gleder meg over å knytte en endestasjon til min elskede holdeplass Sognsvann, som Tornerose behøver et mykt kyss fra en edel prins for å komme til live. I stedet blir jeg slengt rundt i ring, nemlig den som tilhører linje 5: Ringen. Aldri får jeg oppleve å ha min egen «Prins Endestasjon». Aldri får jeg oppleve annet enn tog som sirkler inn på seg selv, lik ormen som spiser sin egen hale. Alltid må jeg gå meg bort i malstrømmens kaos, der hvor alle tog bærer samme nummer som mitt. Å ikke gi Linje 5 et reelt endepunkt er derfor å suge sjelen ut av den.
Linje 5 sin onde sirkel bærer med seg råtten frukt. Kanskje et samfunn går glipp av genistreker, store tanker og løsninger, Einstein og Newton, fordi man ikke kan knytte et betryggende eiendomsforhold til linje 5? Hvilke skatter har ikke menneskeheten måttet miste, fordi Linje 5 heter Ringen? Hvilke genier har ikke reist seg bort i tunellnettet? Konsekvensene kan summeres i dette stykket som kontemplative sprengstoff: Hva om Jesus ikke fant veien til Jerusalem?