Valerie Jean Solanas skal bli president i Amerika

”Siden livet i dette samfunnet i beste fall er urkjedelig, og siden ingen aspekter ved det overhodet finnes relevant for kvinner, gjenstår det bare for samfunnsbevisste, ansvarlige, spenningssøkende kvinner å styrte regjeringa, utradere pengesystemet, iverksette fullstendig automatisering og tilintetgjøre det mannlige kjønn”.

Tekst: Kine Paulsen, Foto: Gisle Bjørneby

Slik begynner første avsnitt i Valerie Solanas’ mye omstridte SCUM (Society for Cutting Up Men) Manifest, en ekstremfeministisk pamflett utgitt for første gang i 1967. Manifestet har et mannehatende revolusjonsbudskap uten sidestykke og som får rødstrømpene og ”alle skal ha det bra”-marxister til å framstå som reine hurragutter i forhold. Solanas, som i stykket er spilt av Trine Wiggen, er illsint, urimelig, fandenivoldsk, grotesk og sprøytende gal, samtidig som hun er humoristisk, original og rammende i sin kritikk av et etablert patriarkat. Dette gjelder ikke utelukkende for SCUM Manifest, men er oppsummerende for den svarte dødsmessen som utspiller seg på Torshovteateret.

Vi befinner oss i en ørken av sagflis, skitt, piss, avføring, svette, oppkast og sykdom. Sitater fra SCUM Manifest ruller over en skjerm. På et skittent hospits i San Francisco, i en seng full av flytende kroppsvæsker, ligger en feberhet og dødssyk Valerie Solanas. Sekvensene i stykket utspiller seg som feberaktige, episodiske fantasier og minner rundt hennes liv, hvor temaer som kjønnsidentitet, sex, kjærlighet og drømmer er sentrale.

En avmannifisert Andy Warhol

Stykket er skrevet av Sara Stridberg og basert på hennes roman ”Drømmefakultetet” fra 2006, som stakk av med Nordisk råds litteraturpris. Tittelen på dramatiseringen, som for øvrig ikke har noe historisk belegg, henspeiler til en utopi om at jenter kan bli akkurat det de vil. I stykket er det moren til Valerie Solanas, den halvalkoholiserte, Marilyn Monroe fantasten Dorothy, spilt av Frøydis Armand, som repeterende forteller datteren at hun skal bli president i Amerika.

Ved siden av ekstremfeminisme, forfatter og utdannet psykolog er Valerie Solanas kanskje mest kjent for drapsforsøket på popartkunstneren Andy Warhol som i stykket spilles av Monna Tandberg. Først av alt er det et glimrende grep av regissør Kjersti Horn at Warhol spilles av en kvinne. Dette forsterker utopien i SCUM Manifest om en ren kvinneverden, samtidig som en ”avmannifisert” Warhol utgjør et tragikomisk element i Solanas fantasi. Tandberg gjør en uforglemmelig tolkning av Andy Warhol som alene er grunn til å få med seg stykket: eksentrisk, rotløs, svevende, parodisk og drømmende, og som står i sterk kontrast til det illeluktende helvete vi befinner oss i. Samspillet og dialogene mellom karakterene er gjennomgående velgjort håndverk som preges av ekthet og troverdig etablerte karakterer. Et lite skår i gleden av å se så velgjort teater, er partiene hvor Solanas har lengre monologer. Som nevnt gjør Wiggen en rå skildring av Solanas, men enkelte steder savnes det en litt mer spontanitet i monologene. Det er nettopp Solanas frekke sarkasme, lynende intelligens og kommentarer rappe som piskeslag som fasinerer, men dette når ikke de velfortjente høydene når monologene enkelte steder bærer preg av å ha blitt framført en gang for mye.

Varmeflaske med pupper

Som feminist gir Solanas patriarkatet et ballespark som er så kraftig at selv likestillingspolitikerne føler kvalmen. Et gjennomgående mannehat blir et rasende og knallhardt slag tilbake på den kjønnsrangeringen som dominerer samfunnet. Dermed utøver stykket symbolsk vold på kulturen som helhet. I SCUM Manifest som er en viktig referanse gjennom hele stykket angriper hun ikke bare mannen, men gir også et velfortjent, forfriskende spark til de konforme pappajentene som er ”avhengige, passive, huslige, hyggelige, usikre, dyriske, trygghetssøkende, feige og trivielle (…) som alltid mangler objektivitet og er nervøs, anspent og ikke analytisk; en varmeflaske med pupper!” . Dette angrepet ligner Simone de Beauvoirs tese om at kvinnen bekrefter og reproduserer sin annethet i det hun trer inn i den konvensjonelle kvinnerollen. Stykket stiller spørsmål ved et såkalt likestilt samfunn og hva det vil si å være kvinne. I stedet for å innta en kvinnelig offerposisjon som gir anerkjennelse, viser Valerie Solanas fingeren til det bestående samfunnet. Et velfortjent slag i trynet for oss som er opptatt av et likestilt samfunn.