Venezuela – på randen av kollaps

Venezuela – på randen av kollaps

I landet med verdens største oljereserver står folk timevis i kø for å få tak i mat. Siden 2014 har 2,3 millioner mennesker flyktet fra sult og fattigdomi en flyktningstrøm som FN frykter kan bli den største i Latin-Amerikas historie. 

Tekst: Mathilde Israelsen
Foto: REUTERS/Carlos Garcia Rawlins

Humanitær krise  

Den økonomiske, sosiale og politiske krisen har sin rot i en galopperende inflasjon, som i dag er verdens høyeste. Utviklingen har redusert en gjennomsnittlig månedslønn til mellom to til tre dollar, noe som for mange utfordrer evnen til å tilfredsstille helt grunnleggende behov. Skyhøye priser har gjort mat og medisiner til mangelvarer, og ført til at tusenvis av barn lider av underernæring. Utviklingen har ført til at barnedødeligheten i 2016 økte med 30 prosent, mens antallet dødsfall under barsel økte med 65 prosent over en toårsperiode. I tillegg har sykdommer som difteri og malaria, som tidligere var utryddet i landet, blusset opp igjen. Myndighetene, på sin side, benekter at situasjonen er dramatisk og avviser nødhjelp fra utlandet.  

Skyhøye priser har gjort mat og medisiner til mangelvarer, og ført til at tusenvis av barn lider av underernæring.

Da er det forståelig at det skapte misnøye da landets president, Nicolás Maduro, spiste på en av verdens dyreste restauranter under en reise til Istanbul. Der nøt presidenten og hans kone et måltid bestående av kjøtt til en verdi av flere tusen kroner. I det kriserammede Venezuela har den kraftige inflasjonen gjort at ett kilo kjøtt koster hele 9,5 millioner enheter av den lokale valutaen bolivar. På det nåværende tidspunkt vil en vanlig månedslønn ikke være nok til å dekke dette.  

Samtidig har den kaotiske situasjonen skapt en flyktningstrøm fra landet, som nabolandene sliter med å håndtere. I følge FN krysser 4000 mennesker hver dag grensene til Ecuador, Peru, Colombia og Brasil. Ecuador har åpnet en humanitær korridor for at titusener av flyktninger fra Venezuela skal kunne passere gjennom landet til Peru, og myndighetene organiserer gratis busstransport. Peru har på sin side innført passkrav for å motvirke strømmen av flykninger, som tidligere slapp inn i landet med ID-kort. Trolig har bare halvparten av flyktningene på vei ut av landet pass, og den kaotiske situasjonen i Venezuela har gjort det vanskelig å få tak i slike papirer. Slike grenserestriksjoner har blitt kritisert av Colombia, som ønsker en felles strategi blant nabolandene for å håndtere krisen. Selv har landet mottatt nærmere én million flyktninger, og har advart om at flyktningstrømmen ikke vil stoppe. 

Alvorlig oljeavhengighet  

Venezuela har verdens største oljereserver. Det er nettopp dette som – paradoksalt nok – er årsaken bak den økonomiske og sosiale krisen. Landet er svært avhengig av oljeinntekter, som utgjør hele 95 prosent av eksportinntektene og 25 prosent av brutto nasjonalproduktet (BNP). Dette gjør økonomien svært sårbar for svingninger i oljeprisen på verdensmarkedet.  

Utviklingen frem mot dagens krise kan spores tilbake til 1970-tallet. I løpet av dette tiåret opplevde landet økende inflasjon. Årsaken var den stigende oljeprisen, som var en følge av at OPEC-landene tørket oljemarkedene. Samtidig som prisene steg, innførte myndighetene minimumslønn og stimulerte til en generell lønnsøkning. Dette førte til at bedriftenes utgifter steg i form av økte lønnsutgifter, samtidig som produksjonsutgifter økte grunnet høyere energipris. På dette tidspunktet reagerte bedriftene ved å heve prisen på varene sine, som igjen drev inflasjonen videre. Denne utviklingen førte til en generell økning i antall fattige og arbeidsledige ut over 1980- og 1990-tallet.  

Hugo Chávez ble i 1999 valgt til president på en sosialistisk plattform, med løfter om å motarbeide fattigdommen. Et sentralt tiltak i denne målsetningen var å innføre priskontroll på basisvarer, for å gjøre disse varene mer tilgjengelige for fattige. Eksperter har i ettertid påpekt at dette tiltaket delvis har skylden for den økonomiske krisen, da lokale produsenter sluttet å produsere subsidierte varer i mangel på profitt. Andre tiltak som bidro til dagens krise er myndighetenes valutakontroll, som ble innført av Chávez i 2003 for å hindre valutaflukt fra landet. Ved å innføre muligheten for å veksle dollar til en offisiell kurs, la myndighetene grunnlaget for fremveksten av et illegalt valutamarked. En bedrift som var autorisert til å kjøpe dollar for å importere basisvarer, kunne i stedet selge dollarene for profitt på det illegale markedet. I desember 2017 var den offisielle valutakursen ti bolivar for én dollar, mens raten på det illegale markedet var nærmere 9 000 bolivar for én dollar. Siden de fleste venezuelanere ikke har muligheten til å veksle dollar til den offisielle kursen, har dette bidratt til å forverre situasjonen for mange.  

I starten lyktes imidlertid Hugo Chávez’ sosialistiske tiltak, ettersom oljeprisen på midten av 2000-tallet gradvis steg. Antallet fattige ble redusert gjennom økte offentlige utgifter, og det ble innført reformer i helsevesenet, subsidiering av matvarer og et utvidet utdanningstilbud. Dette endret seg imidlertid brått i 2008. Som følge av Lehman-Brothers’ konkurs i september 2008 og den påfølgende internasjonale finanskrisen, falt prisen på olje fra $219 per fat i juli 2008 til kun $31 per fat i desember samme år. Dette førte til at det oljerike landet ble hardt rammet av den verdensomspennende krisen. I årene som fulgte forble etterspørselen etter olje på verdensmarkedet lav, og dermed fikk krisen dypt rotfeste i Venezuelas økonomi.  

Da oljeprisen falt i 2014, ble Venezuelas allerede skranglende økonomi kastet ut i fritt fall.

Økonomien i fritt fall  

Da oljeprisen falt i 2014, ble Venezuelas allerede skranglende økonomi kastet ut i fritt fall. Grunnet økonomiens sterke oljeavhengighet var store deler av myndighetenes skatteinntekter basert på inntekter fra denne sektoren. Videre hadde landets valutakurs over lang tid blitt overvurdert, noe som bidro til å skjule de økonomiske problemene. Dette bidro til økonomisk vekst da oljeprisen var høy på midten 2000-tallet, men rammet landet desto hardere da oljeprisen falt. I takt med prisfallet forsvant store deler av myndighetenes inntekter, og økonomiens problemer ble avdekket gjennom et dramatisk fall i landets valutakurs. Manglende skatteinntekter førte til økte offentlige utgifter og store budsjettunderskudd. Disse utgiftene ble finansiert ved å utvide basispengemengden, som blant annet består av mengden kontanter i omløp. Denne pengetrykkingen har de siste fire årene medført en vilt galopperende inflasjon, som i følge Det internasjonale pengefondet (IMF) kan nå opp i én million prosent før utgangen av 2018. Resultatet har vært at kjøpekraften har falt dramatisk, ettersom både personer og bedrifter har måttet ta høyde for ytterligere prisstigning. Samtidig har verdien på lønninger falt. Dette har bidratt til å skape den sosiale og økonomiske krisen landet befinner seg i.  

Politisk kaos   

Midt i dette kaoset har President Maduro, Hugo Chávez’ personlig utvalgte arvtager, konsolidert makten rundt seg selv og sosialistpartiet, blant annet ved å svekke den folkevalgte nasjonalforsamlingens innflytelse. Dette førte sommeren 2017 til store opptøyer i hovedstaden Caracas, som utviklet seg til voldelige sammenstøt der over hundre demonstranter ble drept. Opposisjonen mener at president Nicolás Maduros vanstyre er en direkte årsak til den dype økonomiske krisen, og motstanden mot presidenten har vokst seg stadig større ettersom de økonomiske og sosiale forholdene har forverret seg. Likevel ble president Maduro gjenvalgt i mai i år. Mindre enn halvparten av velgerne avga imidlertid stemme, og majoriteten av opposisjonen boikottet valget. Brorparten av det internasjonale samfunnet har også nektet å godta resultatet. Maduro legger selv skylden for den økonomiske krisen på det han kaller «imperialister» – implisitt USA. Han beskylder imperialistene for å drive økonomisk krigføring mot landet, og for å forverre situasjonen gjennom sanksjoner mot sentrale myndighetspersoner.   

Myndighetene har forsøkt å innføre flere tiltak for å snu den negative økonomiske utviklingen i det oljerike landet. Det mest dramatiske tiltaket er en devaluering av valutaen. Dette har blitt gjort ved å kutte fem nuller i bolivaren. Den nye valutaen – som blir kalt «suveren bolivar» for å skille den fra den gamle, ironisk titulerte «sterke bolivar»  – skal knyttes til petroen, Venezuelas kryptovaluta. Petroen skal igjen knyttes til prisen på et fat av landets olje, som i dag vil si omtrent 3600 suverene bolivar. Formålet med tiltakene er å få bukt med landets skyhøye inflasjon, og dermed forbedre den økonomiske og sosiale situasjonen for befolkningen. Økonomer har imidlertid advart at disse tiltakene ikke vil fungere som mer enn «kosmetiske inngrep». I klartekst betyr dette at situasjonen ikke vil forbedres før de underliggende årsakene til krisen blir tatt tak i.  

Inntil videre fortsetter Venezuelanere å strømme til nabolandene på flukt fra sult og fattigdom. Og de som blir igjen vil fortsatt møte tomme butikkhyller og en økonomi på randen av kollaps.  

Kilder: NRK, BBC, The Economist, Reuters, New York Times.