1,6 kilometer i timen

1,6 kilometer i timen

 

Foto: Marcin Wichary, flickr.com/creativecommons

Reisen din skal lage vibrasjoner. Variasjonene i underlaget sprer seg gjennom kroppen din og forplanter seg som elektromagnetiske bølger – indusert gjennom en spole, fraktet gjennom metervis med kobber – setter en membran i bevegelse og blir til bølger i luften; en usynlig men hørbar beskrivelse av sporet du har lagt bak deg. Du haster ikke avgårde, men beveger deg i et bedagelig tempo: 1,6 kilometer i timen, en snau halvmeter i sekundet. Det er ikke raskt, men det er akkurat nok til å sette luft og følelser i sving.

En side av en LP-plate er like mye en reise for deg som den er for stiften som leser den. En reise som krever et bedagelig tempo for å gi slipp på alle opplevelsene som ligger gjemt i den. Denne reisen var lenge den vanlige måten å oppleve musikk på. Man la plata på spilleren, senket stiften mot vinylen og fikk servert en halv kilometer med lytteopplevelse før man gjentok prosessen for neste side. Så kom CD-spilleren, med to tilsynelatende uskyldige knapper merket |<< og >>|. De to knappene endra alt. Plutselig kunne reisen stykkes opp og oppleves i bruddstykker, i vilkårlig rekkefølge, på repeat. Plutselig var ikke reisen lenger fra A til B, men fra 2 til 8 via 11, og spor 4 liker vi ikke, så det hopper vi over. Og da vi ikke trodde at albumet kunne bli mer oppstykket kom datamaskinen med streaming, spillelister og shufflefunksjon, og smittet oss alle med en mild form for musikalsk ADD. Jeg vil tilbake til reisen. Jeg vil ta tilbake transportetappen. Jeg vil bevege meg i 1,6 kilometer i timen igjen. Jeg vil fortelle deg hvorfor.

Tenk tilbake på en reise du har foretatt mange ganger, helst i din barndom, aller helst med tog eller bil. Husker du følelsene turen ga deg? Forventningene før du dro avgårde? Du visste rundt hvilken sving det fine røde huset lå, når den fineste utsikten ut mot sjøen kom til syne på venstre side, når det var på tide med en dopause så du skulle klare å holde deg resten av veien. Sånn er det å høre på en plate du kjenner godt. Du veit hva du kommer til å oppleve før du trykker play, og du gleder deg til det. Du veit etter hvilket refreng den kule soloen kommer, du veit under hvilket vers den sløye, synkoperte synth-rytmen legger seg behagelig i venstre kanal, og du veit når du kan gå på dass uten å gå glipp av noe særlig.

Se for deg at du skal ut på en roadtrip, helst med gode venner, aller helst et sted du aldri har vært før. Dere veit ikke hva som kommer rundt neste sving, dere blir overraska av fjordglimtet på høyre side av veien, og dere må pisse i buskene langs motorveien. Der har du altså den nye plata. Du må høre den sakte for å klare å følge med rundt svingene, du må være oppmerksom for å få med deg stedet der bassgitaren tar over soloen som starta på en Rhodes 20 sekunder tidligere, og før du veit ordet av det kommer du over en musikalsk åsside og ser utover et helt nytt landskap slik at du blir nødt til å holde deg i hvert fall til neste låt.

Ser du forskjellen? Hører du den? Ja, du kan oppleve noe nytt uten å høre på et helt album, men da får du ikke med deg reisen. Reisen gjennom de tilsynelatende kjedelige låtene som du noen gjennomlyttinger senere synes er de desidert kuleste. Reisen som faktisk tar deg fra et utgangspunkt til en konklusjon. Reisen langs en vei noen har funnet ut at er verdt å utforske. Det er reisen jeg vil ha tilbake igjen. Jeg er lei av å hoppe rett til det «interessante» uten å oppleve veien dit. Jeg er lei av å trykke på >>| fem ganger etterhverandre fordi jeg er lei av spillelista mi. Jeg tror du også er det, i hvert fall en gang i blant. Prøv det nå, da vel: Sett på et album og vær nålen. Senk skuldrene sakte ned mot sofaryggen og følg konturene av musikken til du må snu plata eller til den er ferdig. Ikke vær redd, du trenger ikke en platespiller: Bare husk å skru av shuffle før du trykker play.

Leave a reply