Fagfellesskap mellom studenter og undervisere trenger klare stemmer og
kontinuerlig engasjement.
Tekst: Øivind Bratberg
Iblant gjør man klokt i å ta omveien om en lignelse. Det vil jeg gjøre her. En allegori, for å være mer presis, om universitetsliv og undervisning.
Jeg har vært så heldig å være med i en fremgangsrik idrettsklubb. Vi er spenstige folk alle som en, og fra tidlige ungdomsår ble vi fortalt at vi skulle drive med høydehopp. Vi skulle rett og slett hoppe høyde, fra morgen til kveld. Slik bygger man karriere, fikk vi høre; slik vinner man pokaler og prestisje attpåtil. Gode råd lytter man til, og høydehopp ble den altoppslukende aktiviteten i klubben. Uke etter uke, med listen lagt stadig høyere og hyppige konkurranser for å se hva vi kunne hoppe over. Dagene var lange og harde og nokså ensformige.
Men de som holdt ut til det ble kveld, fikk iblant oppleve noe annet. Hvis lyset fortsatt sto på over stadion, hendte det at det kom en trener og sa at har dere krefter til overs, bør dere hoppe lengde også. Lengdegropa er også fin – og kanskje kan høyde- og lengdehopp være til gjensidig gavn?
Dager ble til uker, måneder ble til år. Og klubben jeg var med i ble en spesialisert forsamling av høydehoppere. Så kom det en dag en jury med en uventet melding. De som hadde fortsatt å hoppe lengde likevel, på kveldene etter at andre har gått hjem, de skulle få en premie. Fordi de har holdt på med sitt uten sponset utstyr eller skinnende pokaler, og fordi det tross alt, når alle har tenkt seg om, har vist seg å være viktig med lengdehopp også.
Det hadde ikke vært noen dum idé om alle utøverne i klubben for lengst hadde tatt sats i både høyde og lengde hver dag, med samme entusiasme og pågangsmot. I stedet var undervisning en satsing for ihuga sjeler som ble igjen dersom lyset sto på. Ved UiO anno 2017 ser det annerledes ut. Det skal drives lengdehopp med gulerøtter å strekke seg mot. Bedre fasiliteter er på vei, og belønningssystemer er under oppseiling. Men mye er ugjort.
Slik lever vi altså ved landets fremste arena for kritisk refleksjon og menneskelig utvikling, et sted hvor vi skulle skimte solfylte sletter ingen har sett før.
Det som vi vel alle er klar over er at møteplassene er så få og tiden så knapp at potensialet for å lære sammen forblir uforløst. Når det skorter på finansiering og velvilje, blir det et tynt stillas av undervisning som står tilbake. Undervisning får raskt form av å levere en katalog som studenter får fordøye og reflektere over annetsteds. Som underviser er det en ganske absurd opplevelse: å møte opp til en ukentlig forelesning på to ganger 45 minutter og vite at dette er den faglige kommunikasjonen vi skal besørge dette semesteret. Sammen er vi fanget av denne logikken.
Blant de sørgeligste tilbakemeldinger jeg ser i studentevalueringer av kurs er standardutsagnet om at «det vil være fint om du ikke slipper til studenter med spørsmål. De sporer av forelesningen, og ved flere anledninger har vi ikke nådd å komme gjennom alt.» Ti forelesninger, et pensum på 1.000 sider, en forventning om at en foreleser skal snakke seg gjennom dette i kortform; her er undervisningstilbudet slik man har vent seg til at det skal være. Andre sprell må være en bonus, forelesningen – monologen – må komme først.
Sørgelig er dette fordi studenten som sier det har rett – under de rådende omstendighetene. Sist jeg leste en slik tilbakemelding var det i et masteremne med eksepsjonelt dyktige studenter og tematikk som formelig ba om å bli halt og dratt i, reflektert over og kritisert i plenum. Men det finnes ikke tid. Og fordi undervisningen har blitt fanget av en standardisert, «vær så god-her-er-varen-levert»-forståelse av kunnskap, er det her vi lander: med en foreleser som messer og studenter som noterer, prosesserer og leverer. Slik lever vi altså ved landets fremste arena for kritisk refleksjon og menneskelig utvikling, et sted hvor vi skulle skimte solfylte sletter ingen har sett før.
I de masterforelesningene skulle jeg ønske meg en kakofoni av kritiske røster. I stedet så jeg noen av landets dyktigste unge hoder lytte og holde kritiske tanker for seg selv. Senere skrev de ut et knippe av disse tankene i minneverdige hjemmeoppgaver. Men den kollektive læringen, den som forutsetter både raushet med tid og gløden for kunnskap? Den har dårlige kår på nordre Blindern.
I møte med et snevert kunnskapssyn og en evig tidsklemme bør studenter og undervisere finne rom til den læringen, den som gjør at man går ut av et semester med et litt annet og litt vakrere sinn enn det man hadde da man begynte. Vi har en felles oppgave – en felles plikt – i å gjøre det: Å finne faglige stemmer, men først av alt å etablere arenaer hvor disse stemmene kan vokse og trives.