Vårt demokrati er avhengig av at hver enkelt av oss velger å delta.
Innlegg av Stortingspresident Olemic Thommessen
«…kan stortingspresidenten skrive et innlegg om hvilke valg som er viktige for ham og for Norge», spør Samfunnsviter’n.
Mandag 14. september er det kommune- og fylkestingsvalg. Prinsippet om at lokalsamfunnene selv skal få bestemme over saker som angår dem på lokalt plan, har stått sterkt i Norge siden kommunalt selvstyre ble innført i 1837. Siden har det lokale selvstyret utviklet seg, som en viktig del av vårt demokratiske system.
Årets valg handler om hvem som skal sitte ved roret når saker om skoler, kulturtilbud, lokale veier, plassering av kjøpesentre og eldreomsorg, for å nevne noe, skal avgjøres.
Listene til partiene er fulle av navn på folk, som alle har sagt seg villige til å ta på seg et verv som lokalsamfunnets representant. Men veien fram til en mangfoldig liste kan være tung. Det er ikke alltid like lett å få folk til å engasjere seg.
Representativitet er ryggraden
Kjernen i vårt folkestyre er representativitet. Demokratiet er menneskene som fyller det. Den tilliten som står så sterkt i det norske samfunnet kan bare overleve ved at alle grupper i samfunnet deltar og faktisk opplever at de er representert i demokratiske prosesser og organer.
Geografisk sett har det representative folkestyret vært et faktum helt siden 1814, og sosialt sett siden 1919, da alle grupper endelig fikk stemmerett. Lenge ble det å bruke den dyrt tilkjempede stemmeretten oppfattet som en borgerplikt. Slik er det ikke i like høy grad lenger. En rettighet som er vunnet i kamp verdsettes gjerne høyere enn rettigheter som har blitt en selvfølge.
Spørsmålet om politisk deltakelse handler samtidig om langt mer enn valgdeltakelse.
Hvem er det for eksempel vi har å velge blant når vi går til valglokalet 14. september? Hvem har tatt et aktivt valg om å engasjere seg i lokalpolitikken?
God representativitet forutsetter at alle typer mennesker kan finne en farbar vei inn i politikken. Poltikerne vi finner på listene til de politiske partiene, er i stor grad flinke og engasjerte mennesker. Problemet er imildertid alle dem vi ikke finner på listene. Vi vet at noen grupper er kraftig underrepresentert i folkevalgte organer på alle nivåer, for eksmepel mennesker med bakgrunn fra næringslivet eller fra vår stadig voksende innvandrerbefolkning. En ensidig, og kanskje vanskelig, rekrutteringsprosess, betyr at vi går glipp av viktige erfaringer og kompetanse i politiske beslutningsprosesser.
Demokratisk sinnelag et krav
Den spanske, peruanskfødte forfatteren Mario Vargas Llosa har skrevet en artikkel om forholdet mellom å være lærd og å være demokratisk. Forfatteren, som fikk Nobelprisen i litteratur i 2010, har også vært journalist og politiker. I sin artikkel tok han utgangspunkt i en replikk fremført av den kyniske Orson Welles-figuren i filmen Den tredje mann, som uttaler seg med forakt om demokratiet og sier: «Se på sveitserne! De har hatt demokrati i 500 år! Og hva er kommet ut av det? Gjøkuret! Det er det hele!» I Latin-Amerika, skrev Vargas Llosa, «… har vi hatt endeløse filosofiske og ideologiske diskusjoner på høyt intellektuelt nivå. Det har aldeles ikke forhindret at vi er blitt oversvømt av statskupp, undertrykkelse, diktatorer og korrupsjon. Vi hadde gladelig tatt 500 års demokrati – og gjøkuret med på kjøpet».
Demokrati betyr folkestyre. Et system som beskriver vår styreform, men også betegnelsen på bestemte verdier som frihet og likhet. Verdier som vi siden 1814 har bygget vårt samfunn på. Prinsippet om folkesuverenitet, et opplyst folk som har kunnskap om demokratiet og hvordan det fungerer, har siden vært et krav. Men det holder ikke at folk har kompetanse om demokratiet, det må også utvikles demokratiske holdninger og ferdigheter, som igjen danner demokratisk forståelse. Et velfungerende demokrati krever en befolkning med et demokratisk sinnelag. At hver og en har en forståelse av at dersom hver enkelt bidrar med sitt engasjement, vil konsekvensen være et mer levende demokrati.
Utdraget fra Llosas artikkel handler vel om nettopp det: At kunnskap ikke er nok. En felles forståelse må komme i tillegg.
I dette perspektivet handler et demokrati om mer enn å bruke stemmeretten og å si ja til et politisk verv. Det handler om å velge å engasjere seg samfunnsdebatten, delta i organisasjonslivet eller for eksempel å støtte en aksjon.
Et personlig ansvar for alle
Demokratiet er ikke noe vi bare har eller får. Tvert i mot er det noe som må tilkjempes. Vi har alle et personlige ansvar for å utvikle det videre under skiftende samfunnsforhold. Dette er noe vi alle må være bevisste på. Hvordan vi skal vedlikeholde og utvikle vårt folkestyret på sikt, er et relevant spørsmål for alle.
Tilbake til utfordringen knyttet til representativitet i politikken: Hvordan kan vi sikre at flere, ulike mennesker oppfatter det som relevant og viktig for dem å engasjere seg politisk uansett nivå?
Nominasjonsprosesser er en inngangsport til politisk deltakelse. En viktig utfordring for partiene, både lokalt og nasjonalt, er å jobbe både med nye interne arbeidsformer og nye veier til rekruttering.
På samme måte er dette også noe organisasjonslivet utenfor partiene må ta på største alvor.
Skal vi lykkes i å vedlikeholde og utvikle det norske demokratiet, er det helt avgjørende at vi når ut til nye grupper og dermed sikrer større representativitet.
Samtidig handler utfordringen om hvordan dere, som studenter og akademikere, vil engasjere dere i ulike deler av samfunnsdebatten.
Valget som teller
Som stortingspresident er jeg selvsagt opptatt av årets valg. Hvilken stemmeseddel som legges i urnen, om det er Høyre, Arbeiderpartiet eller KrF, er imidlertid ikke det viktigste. At du og dine medstudenter og andre på fakultetet tar valget om å være deltakere i demokratiet, er det som teller for meg.
Jeg utfordrer gjerne de politiske partiene til å jobbe for å rekruttere et større mangfold inn i det politiske arbeidet. Samtidig utfordrer jeg dere alle, som individer og samfunnsborgere, til å ta et personlig ansvar for det norske demokratiet. At vi alle er villige til å engasjere oss i de felleskapene vi er en del av gjennom livet, fra studentorganisasjoner, foreldreutvalg og boligsameier, eller når vi utfordres og inviteres til å ta politiske verv.