Politikk er retorikk. Likevel har politikere opplevd at å tale for å overbevise er en kunst ikke alle mestrer.
Aristoteles sa at mennesker er politisk tilbakestående av natur. Det samme har vist seg å gjelde våre språklige ferdigheter – tidvis demonstrert på den politiske talerstol. I forbindelse med temaet «valg», har vi funnet et knippe gullkorn fra norsk politikk som har skapt både skam og blest, samt latter og fest.
Good day, Willoch
Tidligere statsminister Kåre Willoch brukte uttrykket «good day» som åpningslinje i en amerikansk tv-sending på 1980-tallet. I ettertid fikk han kritikk for å starte sendingen med å ta farvel, da mange mente at «good day» er en snurt måte å si adjø. 2003 skulle bli året da Willoch, irriterende korrekt som han er, tok et oppgjør med det han mente var en vrangforestilling: «Det har altså tatt 10-15 år før man oppdaget hvordan man snakker engelsk utenfor England. Norske filologer har studert i mange år, uten å oppdage at ‘good day’ i store deler av verden betyr både god dag og adjø. Men nå står det også å lese i ordbok. Så det går da fremover.»
INTERVJU MED JAGLAND: Fra intervju med Thorbjørn Jagland etter kunngjøringen av Nobels Fredspris, 7. oktober 201. Foto: Erik F. Brandsborg/ Flickr.com
Sin egen seierherre
Thorbjørn Jagland er kanskje den som er mest kjent for å stokke om på ordene, i hvert fall i følge Arve Juritzen: «Jagland er kongen her. Ingen andre politikere har sagt så mye totalt uforståelig. Jeg tror han har et ønske om å framstå klokere og mer litterært enn han gjør i en vanlig hverdagstone.» Juritzens personlige Jagland-favoritter er: «Jeg har ikke sagt det før, men gjentar det gjerne», og «jeg har ikke for vane å se meg så veldig mye tilbake, og heller ikke framover.» At Jagland levde i nuet kan hans kabinettspørsmål til folket anno 1997 vitne om, som resulterte i at Arbeiderpartiet tapte regjeringsmakten og banet vei for sentrumsregjeringen Bondevik. Det virket likevel ikke som han på daværende tidspunkt lot tapet gå nevneverdig innover seg. «Vi har vunnet! Vi kommer tilbake! Vi er allerede der!», skal Jagland ha uttalt kort tid etter nederlaget. Gro Harlem Brundtland, som alltid var villig til å svelge mange kameler for å bevare regjeringsmakten, var ikke imponert. I ettertid var landsmoderen lite solidarisk og uttalte at hun i alle år hadde overvurdert Jagland, og «ikke kunne tenke seg at han kunne være så dum.» 36,9-ultimatumet, Jaglands beslutning om å kreve minst like god oppslutning som ved forrige valg, står skrevet i historien som et bitter tap for Ap.
Direkte vestlending med direkte stil
Liv Signe Navarsete, kjent for sitt lunefulle humør, kunne i 2011 informere en velger om følgende: «Du veit ikkje kva du snakker om», etter at Senterpartiet ble beskyldt av velgeren for å svikte distriktene. Dette er for øvrig ikke den eneste gangen Navarsete har latt temperamentet ta overhånd. Året etter skjelte hun ut Senterungdommens Sandra Borch foran 200 unge partifeller. Senterungdommen krevde oppvask, og Navarsete la seg nesten flat: «Jeg beklager at Sandra Borch opplever at hun ble skjelt ut.» I ettertid har hun innrømmet at «folk både i og utenfor Senterpartiet synes jeg er for ærlig, for tydelig, og ikke flink nok i det politiske spillet. Jeg vil heller være en ekte sogning som kaller spade for spade, enn bli en del av establishmentet med høye stettglass og kanapeer som alltid sier de politisk rette ting.» Sunt bondevett, altså.
«Jeg lovet egentlig ingenting i dag, og det skal jeg holde.»
Da Jens ble stilt til veggs
Noen uker etter terroren rammet Norge, ble 22. juli-kommisjonen oppnevnt. «Hensikten er at det norske samfunnet skal kunne stå best mulig rustet til å avverge og møte framtidige angrep, samtidig som vi tar vare på sentrale verdier i det norske samfunnet som åpenhet og demokrati», sa daværende statsminister Jens Stoltenberg i forbindelse med oppnevnelsen. Kommisjonen avga 22. juli-rapporten til Regjeringen i august 2012, og da statsministeren ble spurt om sitt ansvar hadde han kun dette å si: «Mitt ansvar er å ta ansvar for det jeg har ansvar for.» Med dette var han tro til egen visjon, for ved en annen anledning skal Stoltenberg ha uttalt at «jeg lovet egentlig ingenting i dag, og det skal jeg holde.» Selv ikke Willoch kunne her tatt Stoltenberg i å drive overbudspolitikk.
«Den kommentaren kan ikke være oppsiktsvekkende for noen. Vi har tidligere drevet en hel valgkamp på slagordet ‘morna, Jens’.»
The Siv-scream
«Morna, Jens» – slik lød som kjent den borgerlige valgseieren på FrPs valgvake i 2013. Slagordet var slettes ikke nytt av dagen: «Den kommentaren kan ikke være oppsiktsvekkende for noen. Vi har tidligere drevet en hel valgkamp på slagordet ‘morna, Jens’,» uttalte taleren selv, Siv Jensen, til VG. Verken folket eller retorikere lot seg imponere nevneverdig av «The Siv-scream»: «Når du vinner, skal du være en god vinner, slik Erna var da hun minnet om å vise respekt for de som hadde hatt regjeringsansvaret i lang tid. Ingen bør glede seg over andres nederlag», uttalte retoriker Jens E. Kjeldsen.
FØRSTEDAMENE: Siv Jensen og Erna Solberg på Nordiske Mediedager i 2013. Foto: Eirik Helland Urke/ Flickr.com
Dypt skuffet
Per Sandberg beskyldte i februar 2015 KrF for «å ha et ansvar for at norske fremmedkrigere deltar i massedrap på kvinner og barn.» Fornærmelsen var dråpen som fikk begeret til å renne over for KrFs partileder Knut Arild Hareide. Dersom man så Dagsnytt 18 denne februardagen, var man vitne til en Hareide som var «dypt skuffet.» Noen dager senere uttalte selve statsministeren seg om krangleriene, og for å strekke ut en hånd presenterte hun en handlekraftig løsning for bedre debattering i norsk politikk: «Først og fremst er det viktig at vi slutter å bruke adjektiver», konstaterte Erna. Om dette vil endre det politiske ordskiftet gjenstår enda å se, men med Sandberg som nestleder i FrP er det vel heller tvilsomt.
«Alle politikere være takknemlige for at de blir feilsitert. Ellers ville som regel deres uttalelser ha vært for lite originale.»
Man skal høre mye
Det kan være verdt å merke seg at man ikke skal tro alt man hører, men i følge Gudmund Hernes bør «alle politikere være takknemlige for at de blir feilsitert. Ellers ville som regel deres uttalelser ha vært for lite originale.» Det kan han nok ha rett i. Vår nåværende statsminister sa det selv, dog med en annen innpakning, i 2012: «Du vet, det noen synes er kjedelig, synes andre er tillitvekkende. Jeg har ikke de beste vitsene i paneldebatten. Noen setter pris på det.» Med et komparativt blikk kan vi uansett prise oss lykkelige over at det sjeldent blir så galt som hos «söta bror». Olof Palme skal i sin tid ha bidratt til dette da han uttalte at «vi var på kanten av stupet, men har nå tatt et skritt frem». Et eksempel til etterfølgelse, synes nå vi. Med dette krysses fingrene for flere politiske gullkorn i årene som kommer – måtte ordvalgene være minst like lite gjennomtenkt.
[toggle title=”Stortingets morsomste fra 2008 til 2015″ load=”show”]
– Jens Stoltenberg briljerer som soleklar vinner. NATOs generalsekretær har fått stortingssalen til å le i 18 av sine totalt 907 innlegg i salen (1,98 %).
– Hans Olav Syversen, representant for KrF, er en god nummer to. Han har skapt latter i salen hele åtte ganger siden 2008.
– Tredje-, fjerde- og femteplassen går til Jonas Gahr Støre (Ap), Knut Arild Hareide (KrF) og Trine Skei Grande (V) som alle fått salen til å le fem ganger hver.
Les mer her [/toggle]
