Jeg har en sinnslidelse. Er i en tilstand. En sykdom som kommer frem når jeg drar hjem til familien i Asker.
Den har etset seg så langt inn i hjernebarken min at jeg har gitt opp å prøve å skrape den ut. Jeg tvinger ut rolig pust. Prøver å late som at jeg ikke plages i det hele tatt – at jeg har full kontroll. Prøver å lure meg selv til å tro at den ikke eksisterer. Men det gjør den, og det finnes ingenting i hele verden som får hjertet mitt til å mose seg så hardt mot ribbena. Som får alle blodårer til å pulsere i angst, og hvert hår på kroppen til å tre inn i unormale posisjoner.
Jeg. Er. Så. Sinnsykt. Mørkredd.
Og folk ler. Nei, ikke ler… De humrer mot meg, mens de senker hodet ned i dypet mellom kragebena, og hever tvilende øyenbryn og snikende munnkroker. Jamen, kjære deg, sier de.
Jamen KJÆRE.
Det er jo ingenting der om natten som ikke er der om dagen. Det er bare inni hodet ditt. Er det ett sted i hele verden man burde føle seg trygg, KJÆRE deg, så er det i sitt eget hus.
Ja, jeg vet jo det, men det hjelper ikke. Greit, jeg kan svelge det faktumet at jeg oppfører meg som en nervøs femåring. Greit, det er helt sikkert ikke sannsynlig at det er noe som gjemmer seg i mørket. Og greit, jeg er veldig irrasjonell.
Men jeg ser dem. I et halvt millisekund av gangen. Jada, jeg vet de ikke er der, men de er der for det. Alien’en fra den forbanna Signs-filmen med Mel Gibson, den åndetingen fra den filmen den gangen for åtte år siden, eller gjerningsmannen fra boka til Mamma. For det hjelper jo ikke at moren min hentet inspirasjon til krimboken sin fra huset vårt heller. At mannen i boken sitter og titter på damen i huset gjennom åpningene i gjerdet på verandaen. Verandaen i boken. Verandaen min. Så lusker han inn – venter bak døren på meg. Og når jeg runder neste hjørne, blir jeg nødt til å titte i speilet. Det er da jeg kommer til å se ham. Jeg kommer ikke til å ha tid til å reagere før han griper meg rundt halsen og drar meg med ned i kjelleren. (Hvor familien på mirakuløst vis ikke befinner seg i denne teorien.) Jeg kommer til å mangle det berømte overlevelsesinstinktet (så jævla typisk meg) og så er jeg borte.
Jeg sprinter opp trappen. Prøver å ikke se for meg knoklete hender som griper anklene mine mellom trappetrinnene. Kjenner at jeg nesten må kaste opp, og at nå… Nå dør jeg. Dette er mitt aller siste sekund her på jorden. Farvel til fyllekuler, og kyss i kulden, og bøker uten plastikkbinding.
Så. Kommer jeg frem.
Til rommet. Der alle gjenstandene er akkurat som før.
Mac’en står og lyser så selvølgelig den bare kan, dynen ligger trykt ned i hjørnet på sengen, sjerfet er nonchalant henslengt over en stol. Det er nesten så jeg kan høre dem fnyse overbærende mot meg. Hva trodde du, dumma? At vi skulle forvinne, og la deg gli inn i mørket? Jeg gnir meg i øynene, og kjenner en flau følelse vokse i mellomgulvet. Herregud. Dette er en new low, Emilie. Dette er jo ikke noe farlig. Det er jo bare huset ditt. Det er jo bare rommet ditt. Tingene og det fine nattlyset fra vinduet.
Men det er da jeg innser det.
Jeg glemte mobilen.
Nede.