Alt du trenger å vite om Brexit

Tekst: Kristian Kruse Tveit (Studentredaksjonen, HIL)

 Storbritannias forhold til EU har siden statens innlemmelse i Unionen vært preget av problematikk og uoverensstemmelser. Britenes trusler om «Brexit» er det nyeste kapittelet i dette turbulente forholdets historie. Dette er en lettlest og informativ artikkel for deg som ikke har satt deg inn i forholdet mellom Storbritannia og EU og de potensielle konsekvensene av britisk løsrivelse.

20. februar i år satte Storbritanniaskonservativestatsminister, David Cameron, 23. juni som datoen for når en særdeles viktig folkeavstemning skal finne sted. Britene vil strømme til urnene for å stemme over et valg som potensielt sett drastisk kan endre Europas fremtid – Storbritannias kansellering av sitt medlemskap i den Europeiske Union.

 

Bakgrunn

Storbritannias turbulente forhold til EU er på ingen måte nytt. I 1950 gikk kun 10% av Storbritannias eksport til de seks landene som formet det Europeiske Kull- og Stålfellesskap. Bekymringer rundt velferdsstaten og Britisk suverenitet førte til at britene holdt seg utenfor under Messinakonferansen i 1955, da EKSF-landene dannet det Europeiske Økonomiske Fellesskap, forgjengeren til dagens EU. I stedet samlet Storbritannia i 1960 seks mindre europeiske land for å danne Det Europeiske Frihandelsforbund(EFTA). Den britiske regjeringen ble dog kraftig imponert over EØFs superbe økonomiske handlekraft, og den første britiske søknaden om medlemskap ble snart sent. Storbritannia ble omsider medlem i fellesskapet i 1973, 23 år etter dannelsen av EKSF.

Britisk handel med EU-landene steg kraftig i tiden etter 1973, og handel med EU utgjør nå over 51% av Storbritannias totale eksport. Men ettersom den europeiske økonomien har sakket akterut og nærer stagnasjon har også britisk eksportandel til unionen sunket. Den konservative David Cameron trådte inn i stillingen som statsminister i 2010, midt under en storm av kraftig kritikk mot britisk EU-medlemskap. Euroskeptisismen på de britiske øyene var blitt sparket i gang igjen av den pågående europeiske gjeldskrisen, og Cameron lovet i januar 2013 at hvis de Konservative ble gjenvalgt med flertall skulle han reforhandle Storbritannias medlemskapsbetingelser med EU. Han lovet også å holde en folkeavstemning om et mulig Brexit før 2017, og etter de Konservatives seier i fjor lovfestet Parlamentet referendumet.

Dersom Storbritannia forlater EU vil det være den første medlemsstaten til å forlate unionen siden opprettelsen av det Europeiske Kull- og Stålfellesskap i 1950.

 

Camerons krav 

Cameron ønsker å forbedre Storbritannias vilkår innenfor EU uten å måtte behøve å forlate unionen. «Jeg tror ikke at det å forlate EU er den beste løsningen», sa han i et intervju med Politico i januar . Etter å ha vunnet valget i 2015 informerte Cameron presidenten i Det Europeiske Råd, Donald Tusk, om fire hovedområder han ønsker å reforhandle: økonomisk styring, konkurransedyktighet, suverenitet og innvandring.

Når det gjelder økonomisk styring ønsker Cameron en formell anerkjennelse om at euroen ikke er den eneste valutaen innenfor EU. Han er bekymret for at land i eurosonen, altså de landene som bruker euro som valuta, vil komme til å påtvinge landene utenfor sonen en urettferdig valutapolitikk.

Dersom Storbritannia forlater EU vil det være den første medlemsstaten til å forlate unionen siden opprettelsen av det Europeiske Kull- og Stålfellesskap i 1950.

Med tanke på konkurransedyktighet ønsker Cameron en deregulering av Enhetsmarkedet, som refererer til EU som et helhetlig territorium uten interne grenser. Dette betyr i korte trekk at han vil ha mindre overnasjonal kontroll på handel mellom EU-land.

Cameron krever anerkjennelse av Britisk suverenitet – formelt, lovfestet og irreversibelt. Han vil at Storbritannia skal være unntatt fra begrepet om en «stadig tettere union»; en ambisjon om politisk integrering som er stadfestet i Romatraktaten av 1957 – en av EUs grunnleggende traktater. Cameron krever også vetorett i spørsmålet om retningslinjer der Storbritannia ikke sier seg enig i vedtak fattet av Unionen.

Cameron ønsker å forbedre Storbritannias vilkår innenfor EU uten å måtte behøve å forlate unionen.

Punktet om innvandring er imidlertid litt mer politisk sensitivt enn de andre kravene. Camerons bekymring er at den pågående strømmen av innvandrere til Storbritannia, både innefra og utenfra EU, ikke er bærekraftig. «Det nåværende presset er for stort», skrev han til Tusk og påpekte at Storbritannias befolkning er forventet å stige fra 64,4 millioner i 2014 til 70 millioner i 2027. Cameron ønsker å forhindre utnyttelsen av fri bevegelse innenfor EU, et fire års forbud mot arbeidsgoder og kommunale boliger til innvandrere, samt å stoppe utbetalingen av trygdegodtgjørelser til statsborgere som bor utenfor Storbritannia.

Tusk har svart at punktet om innvandring må diskuteres videre og har insistert overfor Cameron at gjeldende traktater må respekteres. «For å lykkes er det nødvendig for alle parter å inngå kompromiss», lyder svaret hans. «Å feile vil innebære å risikere vår felles fremtid».

 

Avtalen

Etter et to-dagers toppmøte i Brussel 19. februar, ble EUs medlemsstater enige om en avtale som vil tillate Storbritannia økt grad av politisk autonomi innenfor Unionen. Alle de 28 medlemsstatene godkjente avtalen som trengte enstemmig flertall. Blant punktene i avtalen er begrensninger på hvor mye stønad innvandrere til Storbritannia kan motta, samt statens unntagelse fra EUs mål om «en stadig tettere union».  Andre viktige punkter inkluderer en mer integrert styring av eurosonen, løfte til Storbritannia om fortsatt bruk av pundet som valuta, vetorett til Storbritannia i visse politiske problemstillinger samt tillatelse til å benytte seg av økt grensekontroll.

Avtalen henvender seg til alle av Camerons krav uten å kompromittere EUs fundamentale verdier. Den vil iverksettes i det øyeblikk den britiske regjeringen informerer EU om at Storbritannia forblir i Unionen. Skulle Storbritannia derimot bestemme seg for å forlate EU etter folkeavstemningen i juni vil avtalen bli kansellert.

 

Brexit eller ikke?

De nasjonale meningsmålingene har vist en jevn fordeling i befolkningen – med 51% som ønsker å forbli og 49% som ønsker å forlate Unionen. Euroskeptikere, som det nasjonalistiske partiet UKIP, mener at et uavhengig Storbritannia kan forhandle seg fram til bedre handelsavtaler uten EUs byråkrati. Utbredte nasjonalistiske strømninger og anti-innvandring har økt i Storbritannia siden i fjor, da over en million flyktninger kom til Europa. Euroskeptikere mener at en britisk løsrivelse fra EU gjør at landet vil være bedre i stand til å diktere sin egen flyktningpolitikk uten overnasjonale direktiver.

De som ikke ønsker en Brexit, inkludert Cameron selv, frykter at en splittelse fra EU vil skape handelsbarrierer mellom Storbritannia og Unionen og derfor skade økonomisk utvikling.

«Jeg vil tale for å beholde britisk medlemskap i et reformert EU. Jeg vil tale for det med hele mitt hjerte og min sjel fordi det utvilsomt er i vår nasjonale interesse», sa Cameron i november. «Men hvis vi ikke kan komme til en avtale og britiske bekymringer blir møtt med døve ører – noe jeg ikke tror vil skje – må vi tenke nøye over om denne Europeiske Unionen er riktig for oss. Jeg utelukker ingenting».

Det er også bekymring blant medlemmer av det britiske Arbeiderpartiet, det Skotske Nasjonalistpartiet og Liberaldemokratene for at britisk innflytelse i internasjonale affærer vil svekkes, da mange verdensledere har gått åpent ut mot et potensielt Brexit.

Uansett, hvis Storbritannia velger å forlate EU vil det bli en smertefull, årelang prosess som kommer til å skade alt fra finansmarkedene til verdien av det britiske pundet. «Et vedtak om å forlate EU vil være starten, ikke slutten, på en prosess. Det kan føre til et tiår eller mer med usikkerhet», heter det i en offisiell rapport fra det britiske kabinettet. Denne prosessen vil inkludere britisk reforhandling om handelsavtaler med mer enn 50 land, samt å løse en rekke andre problemer – alt fra helseforsikring og fiskerettigheter i Nordsjøen til bilproduksjon og jordbruk.

Uansett, hvis Storbritannia velger å forlate EU vil det bli en smertefull, årelang prosess som kommer til å skade alt fra finansmarkedene til verdien av det britiske pundet

Spørsmålet om hvorvidt Storbritannia bør forbli eller forlate EU har skapt en sterk splittelse innad i det britiske parlamentet. To motstridende kampanjer har manifestert seg: «Storbritannia sterkere i Europa», og «Stem å forlate». Begge siders argumenter baserer seg på faktorer som handel – hvis Storbritannia forblir i EU unngår de rød tape og visse tariffer, men hvis staten forlater EU kan de sikre seg uavhengige handelsavtaler med land som India og Kina – så vel som motstand mot EU-budsjettet, regulering av markeder og innvandring.

Uansett utfall av folkeavstemningen i juni er dette en særdeles viktig beslutning som avgjøres av folket – noe som viser oss at demokratiet fortsatt står sterkt i Europa.