Antropocen – en ny kopernikansk vending?

Antropocen – en ny kopernikansk vending?
Bilde: US National Archives
Bilde: US National Archives

Das Haus der Kulturen der Welt (HKW), «verdenskulturenes hus» i Berlin, beskriver seg selv som et rom for internasjonal samtidskunst, og et forum for dialog rundt aktuelle globale samfunnsmessige utviklinger og diskurser. I 2013 startet det toårige prosjektet The Anthropocene Project på huset, med målsettingen om å sette lys på antropocen-tesen, og dens implikasjoner for vitenskapene og kunsten, først og fremst dens betydning for forståelsen av forholdet mellom det klassiske skillet natur – kultur. Med ambisjonen om å tilnærme seg tesen fra ulike perspektiv, inviteres det tenkere, kunstnere og vitenskapsfolk for å diskutere tesen, og dens etiske, estetiske, politiske og økonomiske sider.

Helt grunnleggende handler antropocen-tesen om ideen om at vi mennesker har forandret kloden så drastisk gjennom våre inngrep i naturen, at det vil være mulig å finne stratigrafiske spor etter oss om millioner av år. Tanken er at det i likhet med tidligere geologiske epoker vil være kunne finne målbare stratigrafiske bevis, som muliggjør en klar distinksjon mellom det stratigrafiske laget vi befinner oss på, og andre stratigrafiske lag. Mennesket tilskrives altså en slags geologisk kraft, og måten vi utnytter verden på anses å påvirke jordens utvikling i geologisk skala.

Litt grunnleggende informasjon om stratigrafi:

  • Stratigrafi er en geologisk disiplin som befatter seg med klodens ca. 4,6 milliarder år lange historie.
  • Innenfor stratigrafien avgrenses klodens ulike geologiske tidsavsnitt relativt, på bakgrunn av undersøkelser gjort av de ulike berglagene i klodens indre, der det letes etter spor som for eksempel fossiler. Disse sporene kan si noe om forholdene på kloden i det bestemte tidsavsnittet med tanke på bl.a. klima, liv og geografi.
  • Klodens historie deles opp i eoner (her skilles det grovt sett mellom tiden før og etter kjent liv), som igjen deles opp i æraene oldtiden, mellomalderen og nytiden. Æraene er videre oppdelt i perioder, som på sin side er kategorisert inn i ulike epoker. Epokene er altså den minste enheten i geologisk tidsregning, og har en gjennomsnittslengde på 30 millioner år.
  • Det er den internasjonale kommisjonen for stratigrafi, ICS, som fastsetter klodens ulike tidsavsnitt, og etter deres internasjonale kronostratigrafiske kart å dømme, aktualisert i januar i fjor, befinner vi oss nå i eonet fanerozoikum, i æraen kenozoikum, perioden neogen (også omtalt som kvartærperioden) og epoken holocen, som er epoken etter siste istid, og har sitt startpunkt for omtrent 11.500 år siden.

Johan Petter Nystuen, professor emeritus ved geologisk Institutt ved Universitetet i Oslo, har studert jordens utvikling de siste en milliard årene. Nystuen forteller om en kollega som en gang spurte om hvilke spor han trodde vi mennesker kom til å etterlate oss i jordas lagrekke i framtiden – når vår tid er forbi. Hans svar var:

–Jo, et ganske tynt svart leirelag i de dype havbassengene, fullt av tungmetaller og giftige stoffer.

Siden 2009 har The Anthropocene Working Group (TAWG), i regi av The Stratigrafic Commision of London, arbeidet med spørsmålet om det geologisk sett er hold i antropocen-tesen, og om antropocen kan formaliseres som en ny geologisk tidsenhet. Den viktigste delen av dette arbeidet dreier seg om å finne geologisk rasjonelle argumenter for at det kan være snakk om en ny geologisk epoke. Det letes etter stratigrafiske bevis både for og imot en slik definisjon, og det undersøkes når starttidspunktet til antropocen eventuelt kan være.

Er menneskelig påvirkning på kloden noe nytt?

Holocen, epoken vi nå lever i, er en mellomistid. Det innebærer at det vil komme nye istider. Ellers settes holocen gjerne i sammenheng med framveksten av menneskelig sivilisasjon slik vi kjenner den i dag. Dette på bakgrunn av at det relativt konstante milde klimaet og vegetasjonen som kjennetegner denne epoken har lagt grunnlaget for jordbruk, og etter hvert også framveksten av blant annet byer, stater, språk, i tillegg til varig – og de siste hundre årene – svært rask befolkningsvekst.

Nystuen beskriver utviklingen slik:

–Fra å leve i balanse med naturen og andre skapninger før den neolittiske revolusjonen, gikk vi til å få et «overtak» over våre konkurrenter med tanke på utvikling av nye jaktvåpen og fangstmetoder, samtidig som menneskene som bønder forårsaket dramatiske skifter i naturen over hele kloden.

Dette skiftet eksemplifiserer Nystuen med skapningen av beitemarker gjennom nedhogging av skog og kratt, som tidligere fungerte som naturens vannlager. Dette resulterte i at store områder i større grad ble utsatt for uttørking og ørkenspredning. Også de første oppdemningene av vassdrag, bygging av kanaler og utføring av vann på elvesletter førte til store endringer. Ettersom jordbruket ble intensivert og den teknologiske utviklingen skred fram, har menneskene også blitt i stand til å ta andre stoffer fra naturen, som for eksempel mineraler, malmer – og ikke minst olje og gass. Nystuens poeng er at påvirkning av jorden ikke er noe nytt, men at dette har pågått gjennom hele holocen.

– Ideen om at vi, Homo sapiens sapiens, skal begynne å kalle opp et tidsrom av jordas historie etter oss selv er først og fremst et interessant kulturhistorisk fenomen. Det gir uttrykk for et selvsentrisk egenbile av oss mennesker som tronende på toppen av skaperverket, og med en påvirkning av naturens gang, at nå har jordas historie helt skiftet spor.

Geologen Dr. Jan Zalasiewicz (tilknyttet Department of Geology ved University of Leicester) er en av de ca. 30 medlemmene i TAWG. I en samtale med John Tresch (professor ved Department of History and Sociology of Science, University of Pennsylvania) i regi av HKW’s antropocen-prosjekt den 10. januar i fjor, påpeker han at nettopp dette er en av hovedargumentene mot en formalisering av antropocen: Holocen har allerede menneskelig innvirkning, så hvorfor skal antropocen da være noe annerledes? Et annet punkt som kan brukes som motargument for antropocen som geologisk formalisert epoke, er tidsaspektet. De geologiske epokene til nå har hatt en gjennomsnittslengde 30 millioner år. Holocen begynte ikke før ca. 11.500 år tilbake i tid. Andre spørsmål som stilles er om skillet virkelig er så skarpt, og om det er like tydelig over hele verden – den teknologiske utviklingen har tross alt variert sterkt mellom ulike deler av verden. Zalasiewicz nevner også at antropocen-tesen har blitt anklaget for å være «pop-science», eller et uttrykk for en bakenforliggende moraliserende interesse, noe han imidlertid avfeier. Han sier at TAWG tar tesen på alvor og driver med seriøs forskning, som innebærer å finne argumenter både for og imot tesen. Samtidig er arbeidsgruppen fullt klar over at de kan ta helt feil, noe Zalasiewicz innrømmer å ha gjort mange ganger før.

Antropocen – et konsept å tenke med?

Uavhengig av om antropocen kommer til å formaliseres som geologisk epoke eller ikke, kan konseptet være verdt en tanke:

–Jo, en kan gjerne snakke om den antropocene tidsalder, men da som en kulturhistorisk tidsperiode under den holocene mellomistid, sier Nystuen. Ja, antropocen, er et selvsentrisk begrep. Kanskje det er behov for å ha det allikevel? Da må vi i så fall fylle det opp med en realistisk selvforståelse av menneskehetens historie, og hvordan vi påvirker naturen omkring oss. Begrepet bør fylles med kunnskap og innsikt i hvordan vi påvirker jorda her og nå, og hvilke følger det vil få for oss selv og øvrig liv på kloden, før neste istid. Da vil menneskeheten bli stilt overfor helt andre utfordringer.

Og det er her Antropocen-prosjektet ved HKW setter inn – som et slags tankeeksperiment. Premisset er at menneskets oppfatning av naturen er utdatert, og at det er mennesket som former naturen. Tanken er at forståelsen av skillet mellom natur og kultur, mellom verden og mennesket, må tenkes på nye måter. I programmet til åpningsarrangementet av prosjektet skrives det blant annet: “As a diagnosis of the times in which we find ourselves, the Anthropocene thesis suggests that humanity is the driving power behind planetary transformation. It seems then that the arts and humanities – as expressions of human creativity – are centrally positioned to take up a greater role. The natural sciences, in turn, are confronted with questioning the resources and methods that generate knowledge, while policy makers and technology developers are faced with a different set of roles and responsibilities as ’planetary constructors”. Det kan imidlertid virke som om det ligger en implisitt forestilling i dette. Forestillingen om den uberørte, jomfruelige naturen, satt opp mot mennesket, som tar den i bruk, og i siste instans gjør den til sitt eget i makt av sin geologiske kraft. Men hva er det egentlig vi kategoriserer som «natur» eller «naturlig»?

Et ord på reisefot

Marianne Elisabeth Lien er professor ved Sosialantropologisk Institutt på Universitetet i Oslo. Over en kaffekopp snakket vi om begrepet antropocen, og måter å reagere på dette begrepet på fra et antropologisk ståsted. Lien påpeker at hun som antropolog ikke kan si noe om antropocen som geologisk term, men at hun kan anerkjenne begrepet som idé, som konsept.

–Det er interessant å se at et begrep setter ut på en reise mellom disipliner. Det kan si noe om at begrepet også betyr noe for andre disipliner. Det er ikke ofte at geologer eksporterer ord, sier Lien. Hun sammenligner antropocen-tesen med globaliseringsbegrepet, og at den minner henne om tiden på begynnelsen av nittitallet, da «alle» begynte å snakke om globalisering. Ordet ble en slags hit, og det samme kan tenkes å skje med antropocen-begrepet, i og med at det kobler seg på ulike debatter, er del av mange diskurser og blir plukket opp i mange sammenhenger. Først og fremst gir det klimadebatten en helt ny dimensjon.

–Kanskje dette er bra? spør Lien. Det kan være et samlingspunkt for en akutt problemstilling, og gi den mer oppmerksomhet. Begrepet har en kraft i seg, som gjør at vi våkner opp – om kanskje litt sent? Det får oss til å tenke mer tverrfaglig på utfordringene vi står ovenfor i vår tid.

Samtidig knytter Lien noen bekymringer til ideen om antropocen som menneskets tidsalder.

–Vi må gå sakte frem her, ikke omfavne det 100%. Kraften i ordet gjør at det havner på alles lepper, det lyssetter noe, men skyggelegger samtidig andre ting. Det er viktig å se på hva som forsvinner ut av synet. Er det virkelig noe nytt?

Lien foreslår at det er et spørsmål om skala, og minner om at menneskene i lang tid har påvirket jorda. Som eksempel drar hun fram aboriginene, som siden de ankom det Australske kontinentet for 40.000 siden – altså allerede før holocen – skapte kraftige og varige endringer i sine naturomgivelser. Gjennom spesielle måter å bruke ild, skapte de samtidig gode vekstbetingelser for eukalyptustreene, som gradvis kom til å dominere landskapet. I dag betraktes dette landskapet av mange som ‘urørt’ og opprinnelig. Dette eksempelet kan tyde på at det vi generelt kategoriserer som natur i forståelsen uberørt natur, ikke ikke alltid er så uberørt allikevel. Så, i likhet med Nystuen, advarer Lien mot tanken om at det er spesielt i vår tid at vi har påvirket omverdenen.

–Fortellingen om antropocen kan lett ende opp i en dystopisk fortelling, som kan bidra til apati i forhold til utfordringene vi står ovenfor. Vestlige tankesett har mange slike lineære narrativer, men kanskje er utviklingen ikke like lineær som antropocen-tesen foreslår? En slik fortelling kan virke forenklende og ta bort nyanser.

Spørsmålet blir altså igjen: Hva er egentlig det nye med antropocen? Lien argumenterer for at fokuset kanskje heller burde rettes mot det at vi nå er syv milliarder mennesker på jordkloden, og at spørsmål rundt hva slags effekter dette har bør stilles. Hvordan kan vi leve nå når vi er så mange mennesker – syv ganger mer en for ca. 200 år siden?

–Uansett uttrykker det at antropocen-begrepet reiser mellom disiplinene, og blir plukket opp i stadig nye sammenhenger, en akutt oppfordring til tverrfaglig spørsmålsstilling i forhold til aktuelle utfordringer vi alle står ovenfor. Begrepet kan gi åpning for dette, noe som kan være en bra ting, avslutter Lien.

At antropocen-tesen setter vår tids utfordringer på dagsordenen på en ny og bredere måte kan ses på som en unik mulighet til å komme videre – ekspertene sitter ikke på hver sin kant, men kommer sammen og kan belyse problemene fra hvert sitt perspektiv. Men det ligger også en utfordring i dette – hvordan skal man snakke sammen? De ulike disiplinene har ulike språk, ulike tenkemåter, ulike konsepter av tid. Men det er en annen historie…

P. S. for spesielt interesserte: flere såkalte HKW-talks on the Anthropocene kan finnes i mediateket på HKW sine nettsider (https://www.hkw.de/en/app/mediathek/videos)

Av Lara Kristiansen

Leave a reply