Klimaendringer og miljøødeleggelse herjer i takt med økt velstand, teknologisk framgang og medisinske gjennombrudd. Framtiden er uviss, både for kloden og menneskene. Dette er Antropocen – menneskets tidsalder.
Tekst: Johannes R. Volden
Mennesker har lenge vært opptatt av å sette sine spor på kloden. Poler, fjelltopper, månen – steder hvor flagg plantes for å vise eierskap, vi var der først. Mennesker har vært nesten overalt. 26. mars 2012 sank James Cameron ned med ubåt til havets dypeste bunn, i den 11 000 meter dype Marianegropa; kanskje det mest mystiske – om ikke utenomjordiske – stedet på jorden.
6. februar 2018 skyter SpaceX, i regi av Elon Musk, en Tesla Roadster opp i atmosfæren. Bilen vil sirkulere kloden i millioner av år. Kommer man nær nok, vil man kunne høre «Space Oddity» av David Bowie spilles på repeat gjennom høyttaleranlegget. Kanskje som en siste påminnelse av vår kjære jordklode etter at den har gått opp i flammer og vi har migrert til Mars. Aldri har menneskets rolle i universet stått sterkere.
Aldri har menneskets rolle i universet stått sterkere
I et univers som har en tendens til å gjøre oss til avmektige vesener, liker vi å kjenne på vår egen makt. Denne makten demonstreres gjennom handlinger, som har blitt stadig mer sofistikerte. Dette har vært en gradvis prosess gjennom en rekke menneskelige revolusjoner; fra ilden ble oppdaget til den industrielle revolusjonen og videre til internettets frammarsj.
Menneskets tidsalder
Det er ikke lengre lett å vite hvor naturen slutter og det «kunstige», bragt til fore av mennesket, begynner. Plast er et godt eksempel på dette: På Hawaii finner man naturlig formerte steinarter som er hybrider av vulkanstein og hard plast. Små plastikkpartikler som finner veien inn i vann, fisk og dyr – og til slutt mennesker på toppen av næringskjeden. Vi kaller det «mikroplast», en av vår tids mest alvorlige miljøgifter.
I 1995 foreslo dermed Paul Crutzen, en Nobel-pris-vinnende meteorolog og kjemiker, at vi har beveget oss inn i en ny tidsalder: «Antropocen». Premisset her er at vår geologiske tidsepoke, Holocen, munner ut i en ny æra preget av mennesket og dets evne til å påvirke jordens økosystemer. Alle organismer påvirker kloden, men denne gangen er det annerledes – og langt mer omfattende. Innvirkningen av menneskelig atferd på jorden har endret seg drastisk etter den industrielle revolusjon. Det tar millioner av år for nye fjell å dannes, tusener av år for nye skoger å vokse til, men i løpet av noen århundrer har menneskelig aktivitet endret så godt som alle økosystemer på jorda. Det biologiske mangfoldet er blitt kraftig svekket og i følge WWF (World Wildlife Fund) utryddes minst 10 000 plante- og dyrearter hvert år! Nylig hørte vi om bortgangen til Sudan, den siste stumpneshorn-hannen i verden. Slike nyheter er vi blitt vant med.
Det tar millioner av år for nye fjell å dannes, tusener av år for nye skoger å vokse til. Men i løpet av kort tid har menneskelig aktivitet endret så godt som alle økosystemer på jorda.
Bildene av jorda tatt fra månen av Apollo 8 i 1964 gjorde oss ydmyke. Vi har begynt å skjønne at denne lille blå kula, svevende midt i verdensrommets veldige mørke, er sårbar og i konstant forandring. Ja, som følger av klimaendringer er luftens kjemiske struktur endret – luften vi puster er ikke lengre den samme! I «The End of Nature» argumenterte miljøforkjemper Bill McKibben derfor at naturen er død – et argument som virker langt fra like radikalt i dag som det var da boken først ble publisert i 1989.
Når naturen blir til ressurs til utnyttelse forfaller den, og vi opplever farlige klimaendringer (Bilde: Pixabay/Pexels)
De lærde strides om akkurat når Antropocen så sitt inntog. Noen vil si den industrielle revolusjon. Andre, Crutzen inkludert, mener det var den første atombombeprøvesprengingen i 1945 som innviet tidsepoken. Ved å foreslå Antropocen som konsept, er vi blitt bevisste på menneskets rolle i denne endringen. Som protagonisten i Franz Kafkas «Forvandlingen» (The Metamorphosis) har vi våknet opp og innsett at vi utgjør noe annet enn vi først trodde. Dette har vært en åpenbaring. Heller enn å peke på høyere makter, gir vi oss selv skylden. Dermed er Antropocen i seg selv antropocentrisk: Mennesket framstilles som herre over jorda.
Klodens parasitter
Å godta Antropocen er å erkjenne at mennesket ikke bare er helt, men også skurk. «Hva har naturen noensinne gjort for oss?» spørres det i Morgenbladet (leder, nr. 11, 2018): «Det korte svaret er: alt. Spørsmålet burde være omvendt: Hva har vi noensinne gjort for naturen?» Det moderne mennesket er blitt en parasitt som livnæres av jordens naturlige ressurser, men som gir lite tilbake. Det første steget mot å skvære opp med kloden, vil være kollektiv erkjennelse. Antropocentrisme er med andre ord en øvelse i ansvarstilskrivelse.
Vi sliter med å ta dette inn over oss. Naturfilosof ved UiO, Arne Johan Vetlesen, foreslår at vi begår kollektiv fornektelse: Vi nekter for naturens betydning og rolle, om ikke dens eksistens. Økonom, psykolog og MDG-politiker Per Espen Stoknes mener at vi lever med en «kognitiv dissonans» som driver oss til å handle mot naturens vilje – selv om vi egentlig vet bedre. Likevel må ikke mennesket svartmales. Menneskets utvikling er ekstraordinær, vi har utviklet teknologi til å reise og kommunisere på tvers av kloden, og medisiner til å holde død og fordervelse unna. Det er naturlig for mennesket å sette seg selv i sentrum, selv om det kanskje ikke gagner naturen.
Prisgitt natur
Med Antropocen kommer problemene også til overflaten. Opplysningens skille mellom det biologiske mennesket og det tekniske alt annet, som har opphav i René Descartes’ «kartesiske dualisme», henger igjen. Antropocen er opplysningsfilosofi i praksis: Dyr og planter er fortsatt å betrakte som maskiner, og mennesker som rettmessige maskinførere. Naturen har større bruksverdi enn symbolverdi.
Når naturen blir til ressurs til utnyttelse forfaller den, og vi opplever farlige klimaendringer. Gjennom olje, fisk og trevirke er Norges økonomiske kapital bygget på utnyttelse av slike naturressurser. Den norske levemåte og kultur er altså prisgitt naturen vår.
For historiker Yuval Harari er samtidsmennesket i ferd med å bli til «homo deus» (gudemenneske), ettersom biologiske grenser sprenges av menneskeskapt teknologi og «skaperverket» tar form etter menneskets, heller enn naturens, insentiver. Gud skapte mennesket i sitt bilde, sies det – men mennesket har skapt verden i sitt bilde.
Vi har altså et paradoksalt forhold til naturen. Vi klapper hverandre på ryggen fordi vi har fått til så mye, men riser hverandre på baken fordi vi har varmet kloden. Dermed har mennesket blitt både helt og skurk. Vi er på jakt, men vi jakter oss selv. Naturen er død, lenge leve naturen!
Mennesket er blitt både helt og skurk: Vi er på jakt, men vi jakter oss selv
Bygger vi broer, eller brenner dem ned?
I Antropocen står vi midt på en bro vi selv har bygget. Det er en fin og vi er stolte av den. Men enden vi kom fra – fortiden – har vi allerede brent av. Ingen skam å snu, heter det, men så mye som livene våre er blitt endret til det bedre ville det være uaktuelt. Vi er så fiksert på alt det fine på den andre siden av broen – dit vi skal, fremtiden – at vi er i ferd med å brenne av den óg.
På denne måten er vi blitt mestre i å brenne broer, gjerne i begge ender. I asken starter vi nye byggeprosjekter, til vi ikke har mer byggemateriale igjen. Da er det slutt. Det er vanskelig å tenke i lange baner, det er ikke lett å knytte menneskelig handlinger i nåtiden til potensielle konsekvenser i en framtid som er langt unna. Helt til det blir litt mer virkelighetsnært. Klimaendringer vil blant annet påvirke to ting nordmenn liker mer enn noe annet: snø og kaffe. I mars skrev Morgenbladet om snøen som vil smelte i Oslomarka gjennom de neste 30 årene, og temperaturøkninger ødelegger kaffeavlinger verden over. Muligens innser vi ikke egen innvirkning på miljøet før vi mister morgenkaffen og skisporene.
Det var en gang et menneske…
Kanskje er Elon Musks utenomjordiske Tesla et tegn på en lys fremtid, hvor menneskelig teknologi og utvikling redder både oss og naturen fra katastrofe. Kanskje vi lærer å fly før vi treffer bakken. Enn så lenge ser framtidsutsiktene ganske dystre ut. Ingen andre arter som har utviklet seg i samme hastighet som mennesket har overlevd særlig lenge. Det kan se ut til at vi er på vei mot en sjette masseutryddelse som kan inntreffe få generasjoner frem i tid, om vi skal tro en ny rapport fra Naturpanelet IPBES (Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services). WWFs dokumentasjon på et fallende artsmangfold støtter opp under denne hypotesen.
Utvikling av menneskeheten skjer i takt med, og fører til, klimaendringer. Kloden må lide for menneskets selvrealisering. Antropocen er dermed et tveegget sverd – mennesket på den ene siden, naturen på den andre – med både positive og negative konsekvenser.
Om Antropocen markerer slutten på mennesket eller starten på en helt ny menneskelig æra, er uvisst. Dersom tingenes tilstand forblir, hvilket er sannsynlig, er det en helt reell mulighet at menneskene som lever nå vil være blant de siste. Om vi ikke ender opp som koloniherrer på Mars, da. Det vi kan vite med sikkerhet, er at jorden vil reise videre inn i tiden med eller uten mennesket som passasjer.
(Bilde øverst: Porapak Apichodilok/Pexels)
