Multinasjonale selskapers virksomhet i fattige land er et tveegget sverd: på den ene side kan det bidra til økonomisk vekst og arbeidsplasser, på den annen side kan det føre til miljøødeleggelser og brudd på grunnleggende menneskerettigheter for lokalbefolkningen.
Menneskerettighetenes status
Menneskerettighetene er grunnleggende rettigheter som det ofte blir slått i bordet med når en er vitne til grove overgrep mot individer eller grupper av mennesker. Begrepet oppsto mest sannsynlig i tiden rundt den franske revolusjonen, hvor naturrettstankegangen etablerte at alle mennesker har krav på visse grunnleggende rettigheter i kraft av å være menneske. At «menneske» på den tiden betydde hvit, kristen mann har heldigvis utviklet seg med tiden. Etter andre verdenskrig har samtlige av verdens nasjoner ratifisert FNs konvensjoner om Sosiale og Politiske rettigheter, samt konvensjonen om Økonomiske og Kulturelle rettigheter med flere. Statene har med andre ord forpliktet seg til å tilrettelegge for at disse rettighetene eksisterer for sine borgere, samtidig å ikke krenke rettighetene som er fastsatt i konvensjonen. Plikten omfatter også å sørge for at ikke andre krenker disse rettighetene. Derfor må staten fastsette lover og etablere et rettssystem som gjør at borgere kan få hjelp dersom brudd på menneskerettighetene forekommer.
Selv om menneskerettighetene er vedtatt og inntatt som nasjonale lover i de aller fleste land, er realiteten slik at menneskerettighetene ofte blir krenket. Når staten er en direkte bidragsyter til dette, for eksempel ved forfølgning av etniske minoriteter, kan det være enkelt å sette fingeren på hvordan endringer kan gjøres for å hindre krenkelser. Når det er private aktører som foretar seg handlinger som krenker borgernes rettigheter, kan det dermimot stille seg vanskeligere.
Paradokser
Om et multinasjonalt selskap ønsker å etablere seg i et utviklingsland kan dette både bety stor økonomisk vekst og etablering av arbeidsplasser, noe som kan være helt avgjørende for landets videre fremtid. Når det skal forhandles om etableringsavtaler, stiller selskapene ofte langt sterkere enn myndighetene i landet. Det er ikke uvanlig at selskapets formue overskrider landets BNP flere titalls ganger. Selskapet har dermed stor økonomisk pondus og masser av kompetanse. Myndighetene stiller med fasilitetene, men kan også sitte på verdifulle naturressurser, ofte uten den nødvendige kompetansen for å kunne utnytte disse ressursene. Maktbalansen kan med andre ord være skjev fra begynnelsen av, og selskapet kan dermed sikre seg gunstige avtalevilkår. Slike avtalevilkår kan for eksempel være at staten forplikter seg til å ikke endre lovgivningen på områder som gjelder næringsvirksomheten, for eksempel ved å ikke kunne skjerpe kravene til miljø og sikkerhet.
En faktor er den ujevne maktbalansen som kan oppstå mellom partene, en annen ting er i tilfeller hvor staten mangler vilje til å gjenopprette urett. Det skapes store problemer av korrupte tjenere som får økonomisk utbytte på bekostning av borgerne. Det finnes en rekke skrekkeksempler hvor myndigheter blant annet har bidratt med militært personell for å jage vekk lokalbefolkning som protesterer mot utbygginger i deres nærområder. Når både evnen og viljen til staten som opprinnelig skal være der for å håndheve og garantere rettighetene til sine innbyggere er ikke-eksisterende, hvem skal gjøre det da?
I utgangspunktet kan man tenke seg at selskapet som enten har utført eller medvirket til krenkelsene kunne stilles til rette for brudd på menneskerettighetene. Dette er enklere sagt enn gjort. Selskapene er nemlig ikke direkte forpliktet under menneskerettighetene, i likhet med deg og meg er selskaper forpliktet kun til å føye seg etter gjeldende lover og regler. Dette betyr at selskapene ikke kan dømmes for brudd på menneskerettighetene i internasjonale domstoler, som for eksempel den Europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Her er det kun stater som kan saksøkes og felles for brudd på den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen(EMK). Det er åpenbart at selskaper står i en særstilling, både i hvilken grad de kan påvirke samfunnet rundt seg og hva deres avgjørelser kan ha av betydning for økonomisk utvikling. Den eneste muligheten for å kunne stille selskapet til rette er at menneskerettighetene er gjort til nasjonal lov slik at en kan dømmes i nasjonale domstoler. Dersom vi står overfor en situasjon hvor både evnen og viljen mangler hos staten krenkelsene skjer, havner man i et rettslig tomrom som gir selskapene spillerom. Dette problemet har blitt stadig mer synlig de senere årene, og det har derfor vært hevdet at landet hvor selskapet har sitt hovedkontor bør ha et ansvar for å forfølge slike saker i sitt eget rettssystem.
Illustrasjon: Thomas Holand
Suverenitet
Selv om man prinsipielt kan se fordelene med slike løsninger, er det en rekke hindringer for at en slik ordning skal lykkes. For det første, så er det et grunnleggende prinsipp i det internasjonale samfunnet at stater er suverene. Dette betyr at hva som skjer innenfor statens grenser, enten det er et utslag av myndighetenes handlinger eller andre aktører, er den enkelte stats enerett å håndtere. Så lenge statens handlinger ikke skader andre stater, altså så lenge de ikke krenker andre staters suverenitet, så skal staten få drive frem uten innblanding. Om dette prinsippet er det selvfølgelig mye å si, historien har vist gjentatte ganger at suverenitetsprinsippet ikke står spesielt sterkt i tilfeller hvor interesser til mektige land står i fare. Likevel er reglen om ikke-innblanding den klare hovedregelen i verdenssamfunnet. På tross av dette har FN etablert viktige unntaksregler hvor hensynet for å gripe inn klart overskrider hensynet til statens suverenitet, for eksempel ved folkemord og forbrytelser mot menneskeheten.
Brudd på menneskerettighetene vurderes altså ikke som en sterk nok grunn for å gripe inn i en annen stats suverene handlinger, som for eksempel hvis en stat tillater et multinasjonalt selskap å ødelegge drikkevannet til en landsby. Det er gode grunner til å opprettholde tankegangen om sterk suverenitet, hvis ikke står man i fare for å la stater med mange ressurser gripe inn i situasjoner for å oppnå makt. For å kunne adressere problemet kan det imidlertid være en mulighet å flytte fokuset fra byggeplassen til styrerommet. Beslutningene som tas av selskapets ledelse kan foregå langt fra der hvor handlingen får sitt direkte utslag. Å inngå en kontrakt som strider mot norsk straffelov kan selvfølgelig straffes her i Norge, og her burde norsk påtalemyndighet kunne gripe inn og etterforske om selskapet har gjort noe straffbart.
Et eksempel på dette har vi fra 2005. Aker Kværner, et norsk offshoreselskap, hadde et heleid datterselskap som opererte på Guantánamo-basen. Oppgavene selskapet bedrev var ikke direkte knyttet til driften av fangeleiren, men de hadde blant annet konstruert burene som de innsatte satt i, i tillegg hadde de i enkelte tilfeller bistått med spyling av burene for blod og avføring. Aktivitetene på Guantánamo er noe som man for enhver pris vil unngå å bli assosiert ved, da fangene sitter uten lov og dom, under svært kritikkverdige forhold hvor de angivelig har blitt utsatt for tortur. Det er liten tvil om at disse handlingene strider mot menneskerettighetene. Aker Kværner ble anmeldt av Amnesty International sammen med Oslo-politiker Ivar Johansen. Saken ble endelig henlagt av riksadvokaten i 2008, hvor de konkluderte med at etter samtaler med selskapet fremsto det lite sannsynlig at datterselskapet hadde vært delaktig i straffbare handlinger. Riksadvokaten mente videre at eierformen gjorde det tvilsomt at Aker Kværner kunne straffes for datterselskapets aktiviteter, selv om datterselskapet var heleid av Aker Kværner. Siden dette har ingen lignende saker nådd norske rettssaler. Dette er en ny type juss som er ukjent terreng for norsk påtalemyndighet. Samtidig er det en vanskelig etterforskningssituasjon, særlig hvis handlingene har skjedd utenlands, og det kreves betydelige ressurser for å undersøke om det har skjedd noe straffbart.
Løsninger
På tross av at det har vært få gjennombrudd i rettssalen når det gjelder ansvarliggjøring av selskaper, har det skjedd betydelig mye internasjonalt. I 2005 fikk Harvard-professor John Ruggie i oppdrag å skissere ut et rammeverk for menneskerettigheter og selskaper. I 2011 ble «Guiding Principles on Buisness and Human Rights» enstemmig vedtatt av FNs menneskerettighetskomité. Disse prinsippene er ikke rettslig bindende, men et bredt flertall av stater, herunder Norge, har forpliktet seg til å implementere disse prinsippene i sin politikk fremover. Prinsippene baserer seg på tre hovedpilarer, statens ansvar for å beskytte menneskerettighetene, selskapets ansvar for å respektere menneskerettighetene, og til slutt staten og selskapets ansvar for at individer som er blitt utsatt for krenkelser skal ha adgang til et effektivt botemiddel, for eksempel erstatning eller annen form for gjenoppretting av skaden. I hvilken grad disse prinsippene har fått gjennomslag i Norge er vanskelig å si, men en rekke tiltak er i ferd med å bli etablert. Den norske straffeloven åpner for at selskaper kan straffes, det er altså ikke nødvendig at en enkeltperson må holdes ansvarlig, men heller selskapet som organ. Videre stilles det strengere krav til hva store selskaper må rapportere om i sine årsrapporter om menneskerettigheter og hva de gjør for å møte utfordringene i sin daglige drift. Dette er positive tiltak som kan ha effekt. Faren er imidlertid at man ender opp med en sminket versjon av virkeligheten når selskapene skal presentere sitt samfunnsansvarsarbeid.
Land som Ecuador og Sør-Afrika har jobbet for å innføre en internasjonalt bindende traktat som skal regulere aktiviteten til multinasjonale selskaper. Dette forslaget har ikke fått tilslutning fra Norge, EU, Japan og USA, som i stor grad er hjemstatene til noen av de største selskapene. Derimot stemte en rekke afrikanske land, India og Kina for å begynne arbeidet mot en bindende traktat da resolusjonen ble lagt frem i FNs menneskerettsråd i juni 2014. Norge med land som Argentina, Russland og Ghana fikk gjennom en resolusjon om å bygge videre på «Guiding Principles», noe de fikk sterk tilslutning for. Tilstanden i dag internasjonalt er altså at majoriteten av vestlige land ikke ønsker et rettslig bindende regelverk, heller et sett med veiledende prinsipper, hvor statene selv avgjør graden av krav til gjennomføring. Det store spørsmålet er vel om det er mulig å skape et samfunnsansvarlig og bærekraftig næringsliv i dagens forretningsklima. Har det kapitalistiske system skutt seg selv i foten når det eneste parameter for suksess kan måles i kroner og øre? Er det i det hele tatt mulig å ha selskaper som tar samfunnsansvar og bidrar til økonomisk vekst? For at standpunktet til vestlige land mot en rettslig bindende traktat skal stå seg, har de hvert fall betraktelig forbedringspotensial når det gjelder ansvarliggjøring av sine selskapers virksomhet i utlandet.