FN har vedtatt å starte forhandlinger om et forbud mot atomvåpen. 123 land stemte for mens Norge var en av de 38 som stemte imot. Med en unnvikende utenriksminister og en splittet opposisjon synes ikke Norges standpunkt om atomvåpen avklart.
De første forhandlingene
Det har tilsammen blitt holdt tre konferanser i forbindelse med de humanitære konsekvensene av atomvåpen. Den norske regjeringen tok det første initiativet og inviterte i 2013 til den første humanitære konferansen. Det var den første flerstatlige konferansen som hadde i oppgave å undersøke de humanitære konsekvensene av atomvåpen. Det kom diplomater fra 128 land, og førte til en ny giv i internasjonale diskusjoner om nedrustning av atomvåpen. Den andre konferansen ble holdt i 2014, denne gangen var Mexico vertsnasjon. Partene tok et skritt videre og ble enige om å jobbe for en diplomatisk prosess med mål om å forby atomvåpen. Ønske om et forbud ble satt opp på agendaen, og 9. desember samme året inviterte Østerrike til den tredje konferansen. Utfallet av konferansen blir omtalt som det «humanitære løftet», der partene blir enige om å stigmatisere, forby og avskaffe atomvåpen.
Norges holdning til atomvåpenforbud
Norge har gjennom atomforliket (flertallsinnstilling til St.meld.37 «Stortingsmeldingen om globale sikkerhetsspørsmål»), forpliktet seg til å arbeide aktivt for en verden fri for atomvåpen og bidra til å gjennomføre ikkespredningsavtalen. Mange mener derfor at Brende brøt med atomforliket, og dermed også flertallet på Stortinget, da Norge stemte nei til forhandlinger om et forbud. Regjeringen på sin side hevder at forliket står, at Norge ikke endrer sitt standpunkt i atomvåpenspørsmålet, men står fast ved å arbeide aktivt mot atomvåpen. Spørsmålet er hvorfor Brende og regjeringen tok en helomvending fra å stemme ja til forhandlingene i 2013 til å stemme nei til forhandlingene i 2014. Det rådet usikkerhet om hva Norge kom til å stemme da resolusjonen skulle voteres over, og det var langt i fra avklart. På den ene siden hadde Brende gitt uttrykk for at han ikke støttet et forbud mot atomvåpen, og på den andre siden stod Stortingsflertallet og forliket som skulle overholdes. Elefanten i rommet var kanskje USA?
Det kom fram at USA hadde sendt brev til samtlige NATO – allierte med klar beskjed om å stemme nei. Hvorvidt dette brevet var utslagsgivende eller ikke er usikkert, men det er viktig å ikke glemme Norges forhold til USA. Norge har ikke en tradisjon med å tale USA imot i utenrikspolitikken. Det har vært en jobb vi har overlatt til Sverige, som har en tradisjon med å være kritisk til USA. Dette kan utad se ut som to ulike standpunkter, men det kan også hevedes at det er to forskjellige utenrikspolitiske strategier for å nå det samme målet. Norge uttrykker en pro- amerikansk strategi mens Sverige går ut med anti- amerikansk strategi. Utenrikspolitikk og sikkerhetspolitikk er ofte basert på en konsensus og at utenriksministeren skal ha stor frihet. Det er ikke tradisjon for at Stortinget instruerer utenriksministeren. Utenriksministeren skal ha et politisk spillerom og frihet til å handle uavhengig av partitilhørighet. Norge har også en pragmatisk utenrikspolitikk, som kan skyldes at Norge har en liten og åpen økonomi som er avhengig av andre land. Det blir de store partiene og de ansvarlige på Stortinget som bestyrer utenrikspolitikken. Og vet at de må ha en utenrikspolitisklinje som er omforent slik at den kan takle et hvilket som helst regjeringsflertall.
Foto: Stortinget.no
Om grunnen til at Norge stemte nei til et forbud skyldes saken i seg selv, eller Norges utenrikspolitiske tradisjon, er et interessant spørsmål, men mye tyder på at det er det sistnevnte. Dette forandrer allikevel ikke det faktum at regjeringen og utenriksministeren ikke har full konsensus om spørsmålet om atomvåpen. Det er en splittet opposisjon der SV, Venstre og MDG har utrykt en sterk misnøye med Brendes standpunkt. De mener det er et løftebrudd mot den norske befolkningen, der et flertall ønsker et forbud.
Men Stein Rokkans «lov» om politikk «stemmer teller – ressurser avgjør» er antakelig også gyldig her. Norges utenrikspolitiske interesser trumfer stemningen i folket.
Veien videre – og Norges rolle
Arbeidet og kampen for en atomfri verden har eksistert så lenge det har eksistert atomvåpen, men fikk et løft da USAs tidligere president Barack Obama tok til orde for en atomvåpenfri verden. Dette var første gangen en amerikansk president konfronterte atomvåpentrusselen, og det kan ha vært en viktig faktor for at mange av statene stemte ja til forhandlingene om et forbud i 2016. Mange internasjonale aktører mener det skapte et viktig momentum foran de kommende forhandlingene om et forbud i mars 2017. Et sterkt flertall i den siste forhandlingen viser at mange av statene uten atomvåpen ønsker et forbud, og et viktig tiltak til å mobilisere disse statene til å presse atomstatene med økonomiske sanksjoner. På kort sikt vil derfor det internasjonale arbeidet først og fremst handle om å få plass en avtale som har en normativ effekt. Alle stater bryr seg om normer og legitimitet på et nivå. Og et normativt forbud vil kunne forandre dynamikken i det internasjonale samfunnet på lang sikt. Tendensen etter konvensjoner og avtaler på klasevåpen og landminer, har vist at det ikke blir brukt like ofte som før. Men selv om nedgangen i bruk av klasevåpen og landminer har sunket, blir de fortsatt brukt.
Et forbud mot atomvåpen vil ikke bli realisert uten at stormaktene er med å på forhandlingene. Spørsmålet er hvilken strategi som skal velges. Forhandlinger med atomvåpenstatene, spesielt USA, vil gjøre det lettere for andre NATO –land å delta i forhandlingene og sette et eksempel for de gjenværende statene som har atomvåpen. Det er et viktig skritt i riktig retning, men også et mindre realistisk. Resultatet bør derfor være et kompromiss der man i større grad støtter oppom flertallet, men ikke undervurderer flertallets påvirkningskraft på de gjenværende atomstatene.
Et forbud mot atomvåpen vil ikke bli realisert uten at stormaktene er med å på forhandlingene.
Norges rolle i spørsmålet om atomvåpen har gått fra uttrykt motstand til en uklar posisjon. Dette kan forklares ut i fra norsk utenrikspolitisk tradisjon ved at Norge ofte er forsiktige når det kommer til selve forhandlingene. Dette oppfattetes som en type strategi der Norge ikke ønsker, som Brende selv sier, å gå imot sekvenseringen i Stortingsvedtaket og Norges NATO – forpliktelser. Brende mener at regjeringen, slik den forstår Stortinget, skal jobbe for å til en nedrustning av atomvåpen først, og deretter et forbud mot atomvåpen. Det vil være umulig å fastsette hva som kommer først, eller hva som fører til hva. Spørsmålet er likevel om regjeringen og Brende brøt med det norske Stortingsflertallet og den norske befolkningen da de stemte nei til forhandlingene om et forbud. Atomforliket fastsetter at Norge både skal jobbe for en nedrustning og et forbud mot atomvåpen. Det finnes heller ikke tidligere eksempler på at Norge har gått imot et FN – flertall eller å ha unnlatt å delta på en FN – forhandling. Norge opptrer unorskt og svekker den norske stats tradisjon for å være en frednasjon.
Det er i praksis to mostridende syn der regjeringen og Brende mener Norge bør fastholde på den utenrikspolitiske tradisjonen med å følge en forsiktig og allianselojal linje, mens deler av opposisjonen mener at Norge bør se til Sverige og markere et klart moralsk og politisk standpunkt.
Det er ennå ikke endelig avklart om Norge kommer til å delta på forhandlingene i mars, men i dag ser ut til at Brende vil holde på sitt og ikke delta. I den norske befolkningen er det et stort flertall som ønsker et forbud mot atomvåpen. Det blir spennende å se om atomvåpenspørsmålet blir en valgkampsak og hvordan opposisjonspartiene stiller seg i den kommende valgkampen. SV, SP og Venstre har vært klare i sine utsagn og står fast på at Norge bør støtte et forbud. Men det er størst spenning knyttet til hvordan Arbeiderpartiet kommer til å stille seg. Spesielt med en Jonas Gahr Støre som tidligere har uttalt seg for et forbud.
Børge Brende er blitt beskyldt for å innføre doktrinen «monolog» i norsk utenrikspolitikk: Stormaktene snakker – vi lytter.
En norsk doktrine?
De lange linjer i et lands utenrikspolitikk blir ofte karakterisert som en doktrine. Doktriner kan få svært stor betydning, slik som Trumandoktrinen fra 1947 som skapte bildet av USA som verdens «politi». Børge Brende er blitt beskyldt for å innføre doktrinen «monolog» i norsk utenrikspolitikk: Stormaktene snakker – vi lytter. Denne «fred i familien» – doktrinen er kanskje klok, hvis de sterkeste i familien lytter. Den er uklok hvis Norge blir regnet som tause støttespillere uansett. Valget er ikke lett.
[toggle title=”FAKTABOKS” load=”hide”]3 konferanser om de humanitære konsekvensene av atomvåpen
Den første konferansen med Norge som vertskap
Mexicokonferansen – ønske om et forbud
Østerrikekonferansen – Det humanitære løftet
Atomvåpenforliket: I innstillingen til St.meld.37 vedtok et flertall følgende om atomvåpen: Stortinget ber regjeringen jobbe aktivt for verden fri for atomvåpen og bidra til gjennomføring av Ikkespredningsavtalens (NPT) forpliktelser, innta en aktiv rolle for ikke-spredning og for nedrustning med sikte på en balansert, gjensidig, irreversibel og verifiserbar avskaffelse av naturvåpen, og på et dette grunnlaget jobbe langsiktig for et rettslig bindende rammeverk for å sikre dette målet. [/toggle]