Tekst: Francis Moskvil
Hvor langt er man villig til å gå for å bevare fedrelandets selvstendighet? Den østerrikske
diktatoren Engelbert Dollfuss ga opp demokrati, moral og selv sitt eget liv.
Etter Napoleons fall ved Waterloo tjente Europa seg rike på et snaut århundre med relativ stabilitet. Dette var et resultat av at de fem europeiske stormaktene prøvde å unngå direkte konflikt med hverandre så langt det var mulig. Blant disse stormaktene finner vi Habsburgmonarkiet i Østerrike, senere Østerrike-Ungarn. Det var også drapet på den Østerrikske kronprinsen Franz Ferdinand som satte en brå og brutal stopper på freden. Etter et tiår med våpenkappløp og generell dårlig stemning ble drapet katalysatoren for første verdenskrig. De tapende maktene, Tyskland, Østerrike[1]Ungarn, Bulgaria og det Osmanske riket, måtte både si fra seg store landområder og betale enorme kompensasjoner. Det tyske tilfellet er godt kjent, men på noen måter var det østerrikske enda verre. Et land som hadde dominert europeisk politikk i drøye fem hundre år ble strippet til noe som ligner dagens maktpolitiske ubetydelig[1]het. Tyskland ble den ubestridte lederen av det tysktalende folk.
Fredskonferansen i Paris, og de medfølgende traktatene, la grunnlaget for de ustabile mellomkrigsårene. Det politiske og økonomiske virvaret som oppsto var ideelle forhold for fremveksten av ekstreme ideologier, på både høyre- og venstresiden. Innenfor den mest beryktede av disse bevegelsene, fascismen, finner vi en snodig og lite omdiskutert variant kjent som ‘Austrofascisme’. Den var betraktelig mindre ekstrem enn sine tyske og italienske brødre, og for å forstå hvorfor og hvordan den oppsto må man se på den prekære situasjonen Østerrike befant seg i på starten av 30-tallet.
Som store deler av Mellom-Europa, var landet i elendig forfatning: paramilitære organisasjoner marsjerte i gatene, depresjonen var på sitt verste og den tyske trusselen ble stadig større. I 1932 ble Engelbert Dollfuss, tilhørende Christlichsoziale Partei (CS), østerriksk forbundskansler snaue 40 år gammel. Samtidig sto den pan-tyske strømningen sterk hos store deler av befolkningen og mange ville slutte seg til Tyskland. Grunnet det sterkt religiøse elementet i CS var dette en umulighet for Dollfuss siden Østerrike var hovedsakelig katolsk, mens Tyskland var oppfattet som mer protestantisk. Løsningen på denne klemmen mellom internt og eksternt press ble å alliere seg med Mussolini. Som et resultat av dette begynte Dollfuss en gradvis prosess mot et diktatur, primært for å blidgjøre Mussolini men også for å få kontroll over de interne stridighetene. I september 1933 opp[1]løste han parlamentet, og i mai 1934 kom han med en ny grunnlov. I mellomtiden hadde en annen østerriker tatt styringen i Tyskland, og trusselen ble betydelig større. 25. juli 1934 ble kanselliet stormet av østerrikske nazister i et kuppforsøk. Dollfuss ble skutt og drept, men kuppforsøket feilet. Kunnskapsminister Kurt Schuschnigg tok over som forbundskansler og diktator, og var det frem til Anschluss, den tyske annekteringen av Østerrike, i 1938.
Regimet og den medfølgende ideologien som Dollfuss etablerte het Vaterländische Front (fedrelandsfronten), eller Austrofascisme. Den baserte seg på den italienske fascistmodellen. Det vil si at den var korporativistisk og autoritær. Vaterländische Front ble en paraplyorganisasjon for de fleste høyreorienterte partier og paramilitære, utenom det østerrikske nazistpartiet som ble forbudt. Sosialistiske og marxistiske partier ble også forbudt. Vaterländische Front skiller seg fra andre fascistiske bevegelser i at den var eksplisitt katolsk, den hadde ingen raseideologi og idolisering av Dollfuss var minimal, iallfall under hans levetid. Dollfuss sin egne politiske ideologi hadde sterke røtter til bondestanden, han var både landbruksminister og sekretær for den østerrikske bondeforeningen (Landes-Landwirtschaftskammer) før han ble forbundskansler. Det har blitt argumentert at regimet til Dollfuss ikke var fascistisk, men heller en form for Bauerndemokratie (bokstavelig: bondedemokrati) – en styreform basert på den paternalistiske relasjonen mellom storbonden og arbeiderne. (James William Miller, 1988, ”Bauerndemokratie” in Practice) Tross tilstedeværelsen av ‘demokrati’ i navnet var heller ikke denne styreformen veldig forenlig med parlamentarismen.
I en tidsperiode preget av ideologi var han en pragmatikere som hadde østerriksk selvstendighet som første prioritet
I dagens Østerrike er Dollfuss en polariserende skikkelse. I en tidsperiode preget av ideologi var han en pragmatiker som hadde østerriksk selvstendighet som første prioritet. Han har til tider nærmest blitt portrettert som en martyr for østerriksk selvstendighet. Venstresiden, derimot, har en høne å plukke med Dollfuss sin overdrevne maktbruk, spesielt mot sosialistiske organisasjoner. I tillegg sto han for ødeleggelsen av den første republikken og de medfølgende demokratiske prinsippene. Men det er umulig å overse effektiviteten og handlekraftigheten hans. I løpet av drøye to år fikk han en sterk alliert i Mussolini (ikke så sterk, viste det seg i ettertid) og etablerte et helt nytt regime. Man kan spørre seg selv om det var verdt det, og om innlemmingen i det tredje riket var uunngåelig. Men som Lord Salisbury en gang sa; «Utsettelse er livet». Og Dollfuss ofret faktisk livet for nettopp utsettelse.