Backstage i danse-Norge

Backstage i danse-Norge
Leder for Norske Dansekunstnere, Peder Horgen. Foto: Marianne Albers

En kald og grå januardag tok jeg med meg diktafonen ned til kontoret til organisasjonen for norske dansere, koreografer og pedagoger, NODA, for å ta en prat med lederen av organisasjonen – Peder Horgen. Siden 2006 har den rødgrønne regjeringen antydet helt spesifikke satsinger på dans i Norge, men å lese setninger som ”10 millioner mer til dans” forteller ikke stort om utviklingen. Horgen var derfor personen å ta en prat med for å få litt innsyn i de litt mer saftige detaljene.

Welhavensgate 1

Inn en liten hvit dør i Welhavensgate og opp i andre. Der blir jeg tatt hjertelig imot av en blid mann som inviterer meg inn på en kopp kaffe. Med meg har jeg blekka ‘Status, utfordringer og strategier for videre utvikling av profesjonell dans i Norge 2012-2015’.

Horgen gleder seg over papiret som nå ligger foran oss. Dette er nemlig den første helhetlige dansestrategien Norge har sett. Selv i det første Kulturløftet fra 2006 var satsingene rundt dans fragmentert. Det NODA nå er glad for er at myndighetene begynner å se behovet for en overordna satsning som styrker dansefeltet som helhet. De tidligere fragmenterte satsningene har ikke vært nok for å kunne styrke norsk dansekunst i alle ledd.

For å bygge dans i Norge er det viktig å ikke bygge i utakt, forteller Horgen. Dans i Norge henger sammen i et nettverk av produsenter, dansere og koreografer, scener og kulturhus, festivaler og ikke minst media. Alle disse leddene må anerkjennes av myndighetene, men det er også viktig at hvert ledd styrker sin kunnskap om hverandre.

Videre forteller han at koreografer ikke nødvendigvis har tilstrekkelig kunnskap om alle mekanismene som ligger bakom egen virksomhet eller om hvilke visningsmuligheter de har rundt om landet. Og ansatte ved kulturhus og scenekunstfestivaler har ikke alltid kunnskap om hvilke fasiliteter som trengs for å huse en danseforestilling.

I media er også kunnskapen om dans noe skranten, det publiseres lite kritikk av danseforestillinger og det er lite dekning av det som skjer i danse-Norge. Det er derfor Horgen og NODA mener det er så viktig å styrke kjeden av infrastruktur som alle disse aktørene kan benytte seg av.

Høy produksjon, men lite infrastruktur

Det er nemlig ikke mangel på danseproduksjon som er et problem her til lands. Norge har mye høyere produksjon av dans enn det våre skandinaviske naboer har, opplyser Horgen.

– Et av de store utfordringene i Norge er heller det at, hvor man nedover i Europa blir betalt for å vise sine forestillinger ved teatre og festivaler, må man i Norge selv betale scenehusene for å få sine forestillinger vist.

Dette har vært et ganske hett tema i dansemiljøet i Norge og er nok noe av det som har gjort at norske kompanier lettere har kunnet turnere sørover i Europa enn nordover innad i landet.

Men fullgæli er det likevel ikke. Når jeg spør om utviklingen rundt norske dansescener er Horgen positiv og nevner tiltak som Regional arena for samtidsdans (RAS) i Sandnes og det som vises av dans i Bærum Kulturhus. Disse tiltakene fungerer som kompetansesentre for dans i sine regioner og har kommet langt når det gjelder kunnskap om hva som trengs av scenefasiliteter og PR.

Slike tiltak utenfor dansesentrum som Oslo og Bergen er derfor viktige for å skape bedre forhold for at dansekunstnere kan få vist seg for et større publikum og at nye publikumsgrupper kan få mulighet til å se dans. Horgen vil derfor ikke være pessimistisk når det gjelder norske dansescener. Problemet er heller nettopp det at scenene ikke er inkludert i nettverket av danseaktører, og at de gjerne ikke har nok kunnskap om hva danserne krever av fasiliteter.

Oppblomstring i distriktene

En utvikling Horgen særlig trekker frem som en av de mest spennende er regionaliseringen av dansekunsten som har funnet sted de senere år. Hvordan profesjonelle dansekunstnere har begynt å ta med seg kunnskapen sin ut i distriktene og skaper festivaler og forestillinger på steder hvor det ikke har blitt vist mye dans før. Å støtte opp om disse lokale ildsjelene har derfor vært et av hjertebarna til Horgen og NODA i møtet med myndighetene.

Det NODA derfor har fått igjennom er å videreføre ordninger som pilotprosjektene. Dette er treårige støtteordninger som er retta direkte mot disse regionale ildsjelene. Her dekker Norsk Kulturråd 60 %, men det betinger en 40 % regional medfinansiering.

RAS i Sandnes og Bærum Kulturhus har fått slike midler i tillegg til tilsvarende tiltak i byer som Trondheim, Porsgrunn og Hammerfest. Slike ordninger muliggjør opprettholdelse av et levende dansemiljø utenfor Oslo og Bergen.

Tiltakene skaper ikke bare muligheter for å vise dans i distriktene, men gir også tilbud om profesjonell trening for aktive dansekunstnere der de bor. Dette gjør det mulig å jobbe som danser også utenfor Oslo og Bergen. Horgen legger derfor ekstra vekt på viktigheten med stabile støtteordninger som gjør aktører i distriktene tør å satse på dansekunsten, enten de er utøvende dansekunstnere eller fungerer som kuratorer.

Kunst for de få?

En annen side ved regionaliseringen av dans er at dansens elitistiske rykte fjernes. Dans har ofte blitt sett på som en finkulturell greie, noe det per definisjon ikke er sier Horgen. Dans er så mangfoldig, det er ikke bare sånne intellektuelle greier som mange gjerne tror.

For eksempel viser folkedanskompaniet Frikar at merkelappen «finkultur» ikke passer. Regionaliseringen, mener Horgen, kan også gjøre noe med det kunstneriske uttrykket gjennom at profesjonelle dansekunstnere forankrer uttrykket sitt i det lokale. Altså en slags sammensmelting av avantgarden fra byene og lokale særegenheter. Dette kan tilføre norsk dansekunst noe nytt, noe som ikke er der fra før.

Som Horgen sier, betyr ikke dette at alle disse tiltakene er gode eller sterke nok til å overleve over lengre tid. Likevel er denne regionaliseringen av norsk dansekunst, sammen med etableringen av Dansens Hus i Oslo, det Horgen anser som den største utviklingen i norsk dans de siste årene.

Arbeidstakere som alle andre

Men det å arbeide på frilans basis som de fleste dansekunstnere gjør i Norge er ikke bare en dans på roser. Økonomisk sett er tilværelsen ganske så ustabil. De fleste jobber prosjektbasert og er bare i arbeid i perioder av gangen. Dette, forteller Horgen, gjør at mange ikke klarer å opparbeide seg noe særlig av verken pensjon eller foreldrepenger.

Mange kvinnelige dansere velger derfor å ikke få barn på grunn av den usikre økonomiske situasjonen det er å være danser i dag. I 2012 var derfor NODA med å danne skuespiller- og danseralliansen som et slags substitutt for NAV. Her sikres frilansere sosiale rettigheter som rett til pensjon, boliglån og sykepenger også utenom prosjektengasjementene. Denne satsingen, slår Horgen fast, har vært et viktig skritt å ta i arbeidet med å få myndigheter til å anerkjenne dansekunstnerne som en del av norsk arbeidsmarked.

Strap-on og egg

En hemningsløs norsk dansekunster, Kristine Karåla Øren, iført stra-on. Foto: Sveinn Fannar Johannsson, henriettepedersen.no

Kaffekoppen er nå tømt, og jeg sitter igjen med mange tanker om dans i Norge. Først og fremst er det tydelig at gode politiske rammer for norsk dans er viktig på grunn av alle som lever av dansen. Enten man er utøver, produsent, pedagog eller koreograf har man krav på en god arbeidslivspolitikk rundt sitt virke. 1800-tallets lidende kunstner er (i alle fall bør være) historie.

Som kunstform florerer det en rekke ulike grunner for hvorfor man skal støtte oppom dansen og hvorfor det bør legges føringer slik at den når ut til mange. Fra mitt, og mange andre kunstinteressertes ståsted, handler kunsten om å bryte med hverdagens konformitet. Om å oppleve noe som skaper en reaksjon innvendig og som setter i gang en tankeprosess utover det vante, enten det er om forhold i samfunnet eller om eget indre.

Aldri kommer jeg til å glemme mitt første møte med danseren Kristine Karåla Øren hvor hun danser, hopper og skriker på scena iført en strap-on mens publikum kaster hundrevis av egg på henne (les: Henriette Pedersen/Animal Magnetism II). Da skjønte jeg hvor flink og konform jeg faktisk er. Kunstopplevelser som dette minner meg på at hva som er riktig og rett i hverdagen ofte er en illusjon og at det er lov å gi litt faen.

 

Av Gunhild Nyaas