-En ytring som ikke kan følges opp
Atomvåpen er den farligste formen for masseødeleggelsesvåpen og kan føre til irreversible skader på mennesker og miljøet. International Campaign to Abolish Nuclear Weapons (ICAN) mener det er internasjonal stemning for å forby atomvåpen og illustrerer dette ved å sitere atomstatslederes positive ytringer om et slikt forbud. Likevel forblir avstanden mellom ytringene og oppfølging gjennom konkrete tiltak uklar.
Kommer verdenssamfunnet til å gjøre som de lover når det kommer til atomvåpen?
Foto: Ashitaka Flickr.com/ creative commons
For å forstå progressive ytringer for et atomvåpenforbud er staters vilje til å overholde folkerettslige forpliktelser og internasjonale normer sentralt. Staters forpliktelser under FN-pakten til å sikre internasjonal fred og sikkerhet er en overordnet grunn til at statsledere kan si seg enig i at et atomvåpenforbud ville vært ideelt. Ikkespredningsavtalen (NPT) fra 1968 stadfester staters forpliktelser om å forhindre spredningen av atomvåpen og atomvåpenteknologi, samt internasjonalt samarbeid om nedrusting og avskaffelse. Hittil er avtalen anerkjent av 189 statsparter. Atomstatene India, Pakistan og Israel har ikke signert traktaten, men den brede oppslutningen har ført til at ikke-spredning og nedrustning har blitt den internasjonale normen. Denne normen stigmatiserer besittelsen av atomvåpen. Dermed kan statslederes positive holdning til et forbud forstås som etterlevelse av deres internasjonale plikt i folkeretten og å være i tråd med internasjonale normer.
Dessuten, i likhet med andre former for masseødeleggelsesvåpen slik som miner og klaseammunisjon, har atomvåpen en særdeles uønsket bieffekt i krigføring. Atomvåpen er i en kategori som bryter med det som i internasjonal humanitærrett betegnes som proporsjonalitet- og distinksjonsprinsippet. Et atomangrep vil medføre ekstreme ødeleggelser som vil overskride et hvert angrep en stat måtte ønske å gjengjelde. En slik eksplosjon vil heller ikke kunne begrenses til utelukkende militære angrepsmål. Dermed vil et atomangrep også ramme sivil befolkning, både momentant og i et langtidsperspektiv. En slik overflødig påføring av skade og lidelse kan ikke forsvares internasjonalt. Bruken av atomvåpen vil også medføre omfattende skader på miljø og infrastruktur med et overskridende omfang sammenlignet med konvensjonelle våpen. En atomeksplosjon vil føre til langvarig stråling som påvirker arvematerialet til mennesker, dyr og planter. Faren for en slik enorm skadeeffekt på mennesker og miljøet er nok en faktor for at atommakter vil ytre ønsket om et forbud.
Farlig og dyrt
Man kan videre forstå statslederes ytringer som noe mer enn overholdelse av internasjonale normer og respekt for mennesker og miljø. Foruten viljen om å være en medgjørlig og humanitær aktør i det internasjonale samfunn vil atomstater oppfatte besittelse av atomvåpen som et militært privilegium som også medfører en rekke ulemper og utfordringer. Deriblant kan atomvåpen medføre store sikkerhetsrisikoer ved at det kan forekomme ulykker som følge av menneskelige og tekniske feil, eller ved at terrorister og andre «uautoriserte» aktørers får fatt på dem. Slike scenarier er ikke utenkelige, og identifiseres derfor som reelle sikkerhetsproblemer for atomstater, på lik linje som stater uten atomvåpen.
Opprettholdelse og vedlikehold av atomvåpenarsenal er dessuten en kostbar affære. Atomstater kan ikke prioritere vekk slike kostnader dersom de ønsker å forbli atomstater. Dermed spises deler av det årlige statsbudsjettet av atomvåpenvedlikehold. Disse nasjonale ressursene kan heller brukes til å redusere fattigdom, øke sosial velferd og utvikle teknologi og infrastruktur. Statsledere vil derfor ha innenrikspolitiske insentiver til å fremme et forbud.
På basis av slike basale, men fremtredende, argumenter kan en lure på hvorfor et atomvåpenforbud ikke er på plass, og hvorfor stater ikke nedruster og destruerer eksisterende atomvåpenarsenal.
Det ultimate maktsymbolet
I internasjonal politikk er makt et nøkkelord som ikke høres sjeldent. I forståelsen av hvorfor atomstatsledere ikke kan gjøre som de sier er bruken av det primitive maktargumentet derfor ingen overraskelse. Til tross for den ubotelige effekten anses atomvåpen som det ultimate symbolet på makt i den internasjonale arena. Besittelsen av atomvåpen er en sikkerhetspolitisk strategi som utrykker staters evne til å destruere i kolossale dimensjoner. Militær avskrekkelse er dermed atomstatslederes mest fremtredende og vitale argument for å beholde sine atomvåpen. En slik rasjonalisering strider imot internasjonal samarbeid om fred og sikkerhet, men forsterker antakelsene om staters interesse for å sikre sin overlevelse og sikkerhet i et internasjonalt anarki.
Selv under den oppfatning at stater foretrekker internasjonal samarbeid og koordinasjon fremfor farlige og kostbare avskrekkingsstrategier forekommer et problem knyttet til summen av staters individuelle rasjonalitet. Atomstatslederes mangel på konkrete tiltak for atomvåpenavskaffelse kan sees som et resultat av sikkerhetspolitisk kollektiv avmakt. Ingen stat med atomvåpen vil være villig til å ta det første steget mot å svekke sin militære kapabilitet, i frykt om at andre ikke vil følge opp en slik avtale. Dermed oppstår en situasjonen som spillteoretikere beskriver som fangens dilemma. Statslederne vil derfor, til tross for oppriktige ytringer mot atomvåpen, ikke kunne risikere å implementere et forbud, i tilfellet andre stater ikke gjør det samme.
Relativt trygt og billig
Det kan fremstå som pussig at befolkningen i atomstater ikke har avgitt seriøse innvendinger mot at skattepengene deres går til vedlikehold av kostbare og farlige atomvåpen. En mulig årsak til dette er at politikere kan rettferdiggjøre opprettholdelse av atomvåpen ved å påpeke at det koster mindre enn utvikling og opprustning av moderne former for konvensjonelle våpen. Det er særlig i anskaffelsesfasen av atomvåpen at det koster stater mye. Når stater først har utviklet og tilegnet seg atomvåpen behøves ikke så mange bomber for å ivareta nasjonal sikkerhet. I motsetning til konvensjonelle våpen som ”brukes opp”, er atomvåpen ideelle fordi det er våpen til avskrekking og ikke til faktisk bruk. Dette argumentet benyttesogså blant statsledere og akademikere i å forklare hvorfor atomvåpen egentlig er relativt trygge. Den internasjonale normen om atomvåpenbruk er veletablert, og det eneste eksemplet på atomvåpenbruk er Hiroshima og Nagasaki. Historisk sett har konvensjonelle våpen forårsaket flest brudd på internasjonal humanitærrett og proporsjonalitet- og distinksjonsprinsippet. Dermed vil atomstatsledere ha empirisk belegg for å påstå at atomvåpen, ved at de ikke brukes, heller ikke utgjør den største trusselen for menneskers og miljøets sikkerhet.
Normer i det internasjonale samfunnet kan altså presse statsledere til offentlig å støtte et forbud de på grunn av andre faktorer, slik som maktspill eller manglende innenriksinsentiver, ikke reelt vil være villige til å gjennomføre. På basis av disse forenklede argumentene kan man bedre forstå hvorfor statsledere kan ytre ønsker om et forbud mot atomvåpen, men fremdeles ikke ha insentiver eller foreløpig mulighet til å følge opp slike ytringer i praksis. Man kan derfor spørre seg om det ligger noe i disse ytringene utover å tekkes omverdenen, men om man ser tilbake på nedrustningens historie er det kanskje grunn til optimisme?