Det multilaterale verdenssystemet som har regjert de siste tiårene har produsert relativ global fred og velstand, men inntrykket til så og si enhver som følger med på globale institusjoner de siste årene er at systemet er i ferd med å rakne.
tekst: Sofie Sjaastad, Statsvitenskap
foto: Mat Reding // unsplash.com
Et multilateralt geopolitisk verdenssystem har vært gjeldende siden fallet av Sovjetunionen. Det har produsert omfattende velstand og begrenset krig og konflikt. Det er bygget på tillit og forpliktelse innenfor et rammeverk av internasjonalt samarbeid, felles løsninger, og sterke og effektive institusjoner. Men inntrykket er at det multilaterale systemet er i ferd med . falle sammen. USA, som tidligere var integrert i internasjonale avtaler og orden, har nå en president som finner internasjonale institusjoner og avtaler relativt verdiløse. FNs sikkerhetsråd er lammet av den voksende konfrontasjonen mellom USA, Kina og Russland, og har ikke klart å håndtere de humanitære katastrofene som følge av krig i Syria og Yemen. G20-gruppen har ikke tatt styring og ansvar slik man hadde håpet etter opprettelsen i 2008. Det kan virke som at multilateralt diplomati er i fritt fall. Har vi nådd vendepunktet – bort fra sterke globale styringssystemer etter annen verdenskrig og tilbake til en flyktig og turbulent verden med skiftende geopolitiske allianser og maktspill slik man så i første halvdel av forrige århundre?
Den snevre egeninteressen på fremmarsj
Den internasjonale ordenen er under kraftig press. Stadig flere aktører har begynt å engasjere seg i maktpolitikk og underminerer på den måten den regelbaserte orden, slik nedfelt i organisasjoner som Verdens Handelsorganisasjon (WTO), nedrustningsavtaler og deler av FN-systemet. I beste fall dreier det seg om tilbaketrekning, i verste fall destruksjon. USA leder an i dette linjeskiftet, mens autoritære stater som Russland og Kina utnytter det maktvakuum som oppstår. Snevre og kortsiktige nasjonale interesser dominerer, på bekostning av mer langsiktige felles løsninger preget av kompromisser og tilbakeholdenhet. Viljen til samarbeid dersom andre stater tjener mer på samarbeidet enn deg selv, er på vikende front, selv om velferdskaken blir større for oss alle. Internasjonalt samarbeid kritiseres for å være ineffektivt, urettferdig og misbrukt av autoritære stater som kjenner ingen grenser for maktutøvelse. Viljen til å ta inn over seg at mange av dagens utfordringer er globale i sin karakter, som klimaforandringer, migrasjon og cybersikkerhet, og ikke kan takles på nasjonalt nivå, er manglende. Polarisering, rivalisering mellom stormakter og økende fremvekst av nasjonalisme resulterer i et mer fragmentert verdensbilde – politisk, økonomisk og sosialt. Slik så det også ut før første verdenskrig, uten at man bør drive skremselspropaganda av den grunn!
Vendepunktet – hva brakte multilateralismen ut av flytsonen?
På mange måter har Vesten selv forårsaket sin egen nedgang. Globaliseringen gikk opp i turbofart etter Berlin-murens fall i 1991. I søken etter velstand, vekst og profitt stormet vestlige selskaper ut i verden og bidro til en enorm overføring av teknologi og kunnskap. Kina og resten av øst-Asia ble bragt inn i verdensøkonomien og startet en rask opphenting. Resultatet var uunngåelig – en redistribusjon av først økonomisk- og deretter politisk makt. Nå har vestlige land, særlig USA, fått kalde føtter, og definerer Kina som en strategisk rival og utfordrer. Det virker som man angrer på å ha bragt Kina inn i det gode selskap. Vendepunktet startet rundt 2007/2008, med den internasjonale finanskrisen og forverring av forholdet mellom USA og en mer selvhevdende Russland. Men først de siste fem årene, har vendepunktet trådt frem klart og tydelig, utløst av enorm kinesisk fremgang og et USA i politisk- og verdimessig krise.
Hovedutfordringer
Mer konkret er det tre konseptuelle hovedutfordringer verden nå står overfor. Veksten til Kina og en redistribusjon av global makt vil føre til at internasjonale forhandlinger blir mer og mer komplekse. Man må finne ut av hvordan man kan få frem realistiske og gjennomførbare avtaler i fremtidig diplomatiske prosesser.
Den andre utfordringen blir å forsikre seg om at svake og ikkebindende avtaler, faktisk blir implementert. Målsettingene i Paris-avtalen og FNs bærekraft agenda har ikke blitt fulgt i den grad vi skulle ønske. Multilaterale organisasjoner må fortsatt lære seg hvordan man skal utforme såkalte “myke” avtaler på en måte som inspirerer til etterlevelse.
Den tredje, og kanskje største, utfordringen er hvordan man kan motvirke nye geopolitiske sjokk som ødelegger diplomatisk samarbeid. Disse sjokkene kan komme i mange former, alt fra en plutselig militær eller politisk konflikt som involverer en eller flere stormakter, til handlinger som undergraver multilaterale institusjoner.
«Snevre og kortsiktige nasjonale interesser dominerer, på bekostning av mer langsiktige felles løsninger preget av kompromisser og tilbakeholdenhet»
Dette reiser en rekke krevende spørsmål: Kan bekymrede aktører i multilaterale institusjoner, som FNs generalsekretær eller Sikkerhetsrådet, gjøre noe for å forebygge eller forhindre slike strategiske overraskelser? Hvordan vil internasjonal krisehåndtering måtte endre seg i en verden med åpen rivalisering mellom stormaktene? Hvis forholdet mellom stormaktene forverres kraftig, og de trekker seg tilbake fra multilaterale arenaer, hvordan kan multilaterale avtaler og institusjoner bevares av andre parter?
Kan Europa berge multilateralismen?
Alt er likevel ikke helt dystert enda. Mange multilaterale systemer fortsetter å fungere, om ikke helt optimalt. Som respons til USAs økende isolasjonisme har andre land økt sitt engasjement til internasjonale samarbeid. Ingen andre land har fulgt USA ut av Paris-avtalen, nedrustningsavtaler (Iran-avtalen), WHO eller FNs migrasjonspakt (Global Compact on Migration). Europeiske land og EU, med Tyskland i spissen, vil spille en nøkkelrolle fremover i forsøk på å berge et sterkt multilateralt system. EU, som er bygget på samarbeid, konsensus og kompromiss, er en hjørnesten i dette systemet. Vi europeere er derfor en pålitelig partner for de som ønsker å opprettholde den regelbaserte globale ordenen og er forberedt på å ta mer ansvar for dette. De sterkeste landene i Europa, Tyskland og Frankrike, mener det er på høy tid å koordinere nærmere for å danne et sterkt og dedikert nettverk som kan beskytte multilateralt diplomati mot uhemmet og sneversynt maktpolitikk. Franskmennene reiser også et annet viktig spørsmål; Hvem, hvis ikke vi? Når, hvis ikke nå?
Europa kan ikke berge multilateralismen alene. Men et partnerskap med en ny president i USA etter valget i november, og et kløktig diplomati overfor fremvoksende stormakter som India, Brasil og Indonesia i en “friends of multilateralism”-allianse, kan man kanskje trekke verden i riktig retning. Det er for tidlig å konkludere at vendepunktet er permanent, kanskje kan man få multilateralismen tilbake på sporet. Dette er ingen tapt sak. Her kan også Norge bidra. Vi er et av de land som tjener mest på et velorganisert og forutsigbart internasjonalt system, hvor folkeretten og rettsorden – og ikke rå maktmidler – styrer staters adferd. ■
