Da jeg var liten bestemte jeg meg for å være hetero. Selv som ung barneskoleelev visste jeg at det ville være lettest. Valget sto mellom å være lesbisk eller hetero, og jeg hadde jo likt en gutt – så da var jeg hetero.
Tekst: Amanda Sofie Lalana By // Illustrasjon: Hannah Kvamsdal
Jeg valgte å være hetero ganske tidlig i livet. Jeg tuller ikke en gang. Jeg har et klart minne av å sitte midt i en sangtime på barneskolen, grepet av angst mens jeg tenkte: Herregud, liker jeg jenter? Nei, jeg er hetero. Her må jeg dessverre skuffe de som tror at man faktisk kommer over slike valg i livet, og at noen aktivt velger å være skeiv. For selv om jeg valgte å være hetero, så «retta» ikke det meg opp akkurat. I puberteten kom disse tankene oftere og oftere, etterfulgt av flere benektelser. Skammen var der, selv om jeg ikke helt forsto hvorfor jeg skammet meg – jeg var jo hetero! Så en dag hørte jeg noen, min nye profet, preke om noe nokså skeivt for så å legge til den hellige frasen «no homo». Ja, det var en smule gay av meg å si, men med denne frasen så er jeg hetero igjen. Selv om den ble brukt som en spøk, så tok jeg den til meg på en veldig seriøs måte. «No homo» ble brukt hyppig av meg etter det. Ikke høyt som en morsom spøk, men som en tanke som etterfulgte den mystiske skammen. «No homo» ble en slags bønn, for jeg ville virkelig ikke være noe annet enn hetero. Hvem vil vel det?
Crush
Klassekameratene mine på ungdomsskolen brukte jævla homo som skjellsord, som mange unge gjør. Det gjorde inntrykk, selv om de ikke var rettet direkte mot meg. De kalte hverandre også kjekken og kjære, så hvor grensa gikk det skjønner jeg ikke. Der og da forsto jeg ikke hvorfor det gjorde meg så sint, men jeg antok det var fordi jeg rett og slett forsto at det ikke var greit.
Forståelig nok var småforelskelsene, såkalt «crush», jeg hadde på jenter en kompliserende faktor i livet mitt. Man skulle tro at slikt ville være ganske uunngåelige hint om at jeg ikke var hetero, men nei. Selv om det absolutt var vanskelig å bortforklare slikt for meg selv, så var jeg en ekspert på det. Jeg har et crush på Keira Knightley. No homo. Selv om jeg alt i alt ikke opplevde ekstremt mye homofobi eller lignende rundt meg, så var jeg innerst inne livredd for å bli tatt i løgnen. At noen en dag ville komme med en mappe full av bevis og anklage meg for å leke hetero. For jeg visste jo egentlig at jeg løy, jeg bare valgte å ikke anerkjenne det.
Jeg visste jo egentlig at jeg løy, jeg bare valgte å ikke anerkjenne det
Mange år senere gikk jeg fra en offentlig videregående skole til Oslo By Steinerskole. Det som møtte meg var, til tross for vårt supermonotone, kultaktige og kristne «morgenvers», en åpen skole full av personer fra LGBT+ miljøet. Like etter jeg begynte møtte jeg faktisk en jente som kort tid etter annonserte høyt på gata: Jeg er bifil! Sånn ble det nye miljøet rundt meg og det var deilig.
Lærdommer
Jeg har fått mange spørsmål rundt det å være bifil. Spørsmål jeg forstår men samtidig hater. Først måtte jeg forklare hvorfor jeg ikke spiser kjøtt og nå dette. Det å måtte forklare at jeg er bifil og at jeg egentlig har vært klar over det siden barneskolen er vanskelig. Mange av de typiske spørsmålene får det til å føles ut som om jeg står i en rettssal og må legge frem bevis for min legning og mine erfaringer, for så å forhåpentligvis bli anerkjent og godtatt som bifil. Jeg hadde mange crush på kvinnelige tegneseriefigurer – I rest my case.
Heldigvis har jeg ikke møtt særlig mye negativitet. Kun ett ubehagelig tilfelle jeg ikke så komme. Det var en slags aha-opplevelse for meg. Selv de du tror ikke vil ha noe problem med det, (de med homofile venner for eksempel) kan ha det. For hva det innebærer å være bifil og om det faktisk er ekte, er ikke så åpenbart for alle. Det er kanskje ikke så rart. Hvor mange bifile kjendiser eller karakterer på film og tv kan du nevne?
Vi tvinger folk inn i skapet, noe som tvinger mange til å måtte komme ut gang på gang
Du kommer ikke ut av skapet kun en gang har jeg også lært. Det sier vel egentlig seg selv, men jeg trodde virkelig at jeg kun måtte gjøre det én gang. Når jeg ser tilbake på det, så var jeg veldig naiv. Det var som om jeg trodde at den dagen jeg sa høyt at jeg er bifil, så ville alle som ikke hørte det også bare vite det. Jeg ville utstråle bifil energi. Men slik funker det ikke, for alle er fortsatt like overrasket hver gang det blir nevnt. Vi som mennesker har en dårlig vane med å anta at alle er hetero til det motsatte er bevist. Vi tvinger folk inn i skapet, noe som tvinger mange til å måtte komme ut gang på gang. For min del, så sier jeg i alle fall ikke lenger «no homo» og jeg har ikke «no homo-crush» – de er bare crush. Jeg er bifil som bare faen og det bør ikke være et problem for noen.