Bifobi - Ideen om den feige gråsonen

Bifobi - Ideen om den feige gråsonen
Bås: Hvem skal bestemme hvilken bås man skal settes i? Foto: Alex Proimos, Flickr Creative Commons
Bås: Hvem skal bestemme hvilken bås man skal settes i? Foto: Alex Proimos, Flickr Creative Commons

Venninnen min har akkurat kommet ut av et 4 år langt forhold med en jente fra Sør-Amerika. Det var kjærlighet ved første blikk og min venninne flyttet halve verden rundt for å være med henne. I Sør-Amerika møtte de mange utfordringer, og fikk begge kjenne på homofobien i sin mest tradisjonelle form, og etter noen år på barrikaden ble presset for stort. De flyttet sammen til Nord-Amerika hvor de har bodd sammen de siste årene, før forholdet tok slutt. Etter å ha kjempet for å være sammen med en jente i så mange år er hun fortsatt usikker på sin legning. Det enorme behovet for båssetting i den polariserte legningsdebatten i Norge har gjort at hun nå føler seg tvunget til å presse seg inn i det hun opplever som to alternative tvangstrøyer. Hun er derfor like lettet hver gang hun har analysert sitt tidligere kjærlighetsliv og kommet frem til at hun passer inn i en av båsene. Den ene måneden innser hun at det bare var en fase, kanskje brakt frem av fetisjiseringen av kvinner i media som sakte har fått henne til å se kvinner som idealet for skjønnhet og sensualitet. Dessuten hadde hun en veldig liberal oppvekst som kan ha åpnet henne for en tilbøyelighet uten dypere grunnlag. Måneden etter er hun lesbisk og lettet. Hun innser at hun ikke har vært ordentlig forelsket i en gutt siden hun var 16, nå som hun virkelig tenker over det. Hun har aldri vært spesielt aktiv i det skeive miljøet, men plutselig føler hun en tilhørighet i et fellesskap, og opplever at andre har lettere for å forholde seg til henne og legningen hennes.

Ikke en fase

Det er slående for meg hvor viktig det er for alle mine bifile venner å bestemme seg for hva de egentlig er. Stigmatiseringen rundt den bifile identiteten er stor. I den heterofile arenaen oppleves bifili ofte som en eksperimenterende fase – for å virke interessant på fest eller i en overgang til å komme ut av skapet. I det skeive miljøet opplever mange bifile å bli hetset for å være feige. Enkelte av mine homofile kamerater har gått så langt som å påstå at bifile bidrar til en illegitimering av homofili; det får det til å fremstå som valgfritt, og rokker dermed ved det fundamentale i legningsdebatten – forholdet mellom arv og miljø. Når bifile forventes å ende opp på den ene eller den andre siden oppfattes deres legning som et valg utenfor biologi. Usikkerheten rundt egen legning mange bifile opplever trenger ikke nødvendigvis bunne i annet enn det faktum at bifili som legning har hatt såpass lav aksept.

Professor i Psykologi Lisa M. Diamond publiserte i 2008 en ti år lang studie av 79 kvinner som identifiserte seg som lesbiske, bifile eller udefinert legning . Studien viste at nesten 2/3 av kvinnene endret sin seksuelle status i løpet av studiets forløp. Nesten 20% av kvinnene gikk fra biseksuell eller udefinert til heterofil, men over halvparten av disse kvinnene endret status tilbake igjen. Med andre ord vedvarte tvilen og tilbøyeligheten til det samme kjønn langt inn i voksen alder for flesteparten av deltakerne. Studien gir en statistisk kontrast til den rådene ideen om at bifili er en fase vanligst i de ubesluttsomme tenårene. Isteden illustrerer den et av kjerneproblemene i legitimeringen av bifili, nemlig at bifile tenderer å bli identifisert ut fra kjønnet på den de er i forhold med på et gitt tidspunkt, og ikke deres egen orientering.

Nedbrytende identitetsforvirring

Opplevelsen av å måtte velge mellom en homofil eller heterofil legning skaper en trekk-kamp som etterlater mange bifile i en kontinuerlig identitetsforvirring. Ifølge en rapport fra UNI Helse, som ble lagt frem på konferansen «LHBT: Status 2013»

i fjor, viser bifile kvinner tendenser til marginalisering og psykisk uhelse. Spesielt slående var kartleggelsen av selvmordsrelaterte forhold, hvor andelen bifile kvinner som hadde forsøkt å ta sitt eget liv var mer enn tre ganger så stor som hos heterofile kvinner. Dette var tilnærmet lik andelen lesbiske kvinner. Rapporten viser også at over halvparten av bifile kvinner velger å holde sin legning skjult på arbeidsplassen, sammenliknet med kun 9% av lesbiske kvinner. Min venninne har heller ikke kommet ut på jobben. Ikke fordi hun er feig, men fordi det ikke rår noen stolthet i å komme ut som bifil. Å komme ut som bifil er som å annonsere en forlovelse, uten planer om å gifte seg. Isteden må hun forsvare legningen sin, ofte gjentatte ganger, med en gjennomgang av seksuallivet sitt kategorisert etter kjønn. For å bli tatt seriøst som bifil stigmatiseres hun som delvis hyperseksuell. Fokuset tas fra en emosjonell tiltrekning til utelukkende å handle om sex med dobbelt så mange potensielle partnere, enn hva hun hadde hatt hvis hun var heterofil.

Eksen til venninnen min har fått seg ny kjæreste. Venninnen min var hennes eneste kvinnelige elsker. Den nye kjæresten er en mann. Plutselig reduseres deres mangeårige kamp og globaliserte kjærlighetshistorie til en fase, og hennes seksuelle tiltrekning til venninnen min kun en forbigående fetisj.  Kanskje bare foreløpig, vel og merke. Til hun i en potensiell fremtid møter en kvinne igjen, og det blir tydelig at hennes identitet ikke blir endret av hvilket kjønn partneren hennes har. Utvilsomt ville det spart de begge mye forvirring dersom de innså at gråsonen de befant seg i, ikke var en feig holdeplass mellom svart og hvitt, men en identitet i seg selv, og at trekk-kampen de følte på ikke nødvendigvis kom fra usikkerhet, men en mangel på forståelse og aksept for biseksualitet som en egen, selvstendig legning.

Av: Ragnhild Bøhler

Leave a reply