Bistandens janusansikt

Bistandsnasjonen Norge

Den norske bistandspolitikken er tuftet på prinsipper om menneskerettigheter og sterke sivilsamfunn. Men har bistanden egentlig den effekten vi ønsker? Hvorfor gir Norge bistand til autoritære regimer som undertrykker sin egen befolkning? Siden 1980-tallet har bevilgningene til bistand økt jevnt. Bak tallene skjuler det seg mange moralske avveininger.
Politiske målsetninger

Sentrale politiske målsetninger i den norske utviklingspolitikken er å styrke fattiges posisjon, legge til rette for bærekraftig utvikling, utnytte norske erfaringer og sikre globale goder og styrke globale kjøreregler. Bistand er et middel for å oppnå disse målsetningene. Bistand er også politikk, ved at man fordeler goder på den internasjonale arenaen og slik utvider Norges forsørgerrolle over de norske landegrensene.
Norges nylig inngåtte strømforsyningsavtale med Bhutan sikrer målsetningene om å styrke fattiges posisjon og å utnytte norske erfaringer. I løpet av det kommende året skal Norge bistå Bhutan i å forsyne hele befolkningen med strøm. Bhutan har i likhet med Norge store vannkraftressurser, og kan derfor gjøre nytte av norske erfaringer. Bhutansamarbeidet ligger tett opp til det imaget bistandsnasjonen Norge ønsker å forfekte: en fredsfremmende nasjon som står i solidaritet med de svake.
En kritikkverdig insentivstruktur?

Som kvalitetssikring i norsk bistandspolitikk arbeider Norad (direktoratet for utviklingssamarbeid) for å oppnå FNs tusenårsmål. Da finansminister Sigbjørn Johnsen i oktober i år la frem statsbudsjettet for 2013, ble det foreslått 30,2 milliarder kroner til såkalt internasjonalt utviklingssamarbeid. Dette er en økning på rundt 3 millioner fra fjoråret. Tall fra Norad viser at i 2011 gav verdenssamfunnet totalt over seks billioner kroner til Afrika og over to billioner til Asia. Hvor mange av disse bistandskronene går rett i lomma på autoritære regimer?
Det er vanskelig både å finne konkrete tall og å sile ut hvor Norges midler går, på grunn av praktiseringen av fellesgivinger fra en gruppe givere til et mottakerland. Hele 45 prosent av det norske bistandsbudsjettet for 2011 gikk til multilaterale organisasjoner, hvorav FN er kroneksemplet hvor store deler av norsk bistand kanaliseres gjennom. En god del gikk til NGO-er. 18 prosent gikk ifølge Norad til offentlig sektor i Norge/andre land. Spørsmålet blir hvor stor andel av disse 18 prosentene som kan kritiseres for å være moralsk vaklende.
Afrikas glemte diktatur
Det problematiske forholdet om enten å gi statlig bistand og slik støtte et autoritært regime eller å boikotte et regime og la sivilbefolkningen ta støyten er tydelig om man ser på Eritrea. Eritrea scorer svært lavt på Freedom House sin demokrati- og frihetsindeks. Landet klassifiseres i gruppen «ikke fritt»; et begrep som for øvrig ikke fanger opp styrken i elendigheten befolkningen er fanget i.
Eritrea er et av verdens fattigste land. Eritreisk jord er proppet med miner og andre eksplosiver etter kriger med nabolandet Etiopia. Tilgang på helsetjenester er svært begrenset, og det er mangel på både smertestillende og anestesimidler. FNs utviklingsprogram UNDP anslår at minst 50 prosent av befolkningen lever under fattigdomslinjen på 1,25 dollar om dagen.
Eritreas diktator Isayas Afewerki håndhever total kontroll over befolkningen i landet hvor livslang militærtjeneste og tvangsarbeid er en daglig realitet. Eritrea er uten tvil et av verdens verste totalitære regimer. Noen har sammenlignet det med Nord-Korea på grunn av det totale fraværet av menneskerettigheter og frihet, forekomsten av konsentrasjonsleirer, utbredt tortur og fengslinger uten dom. I tillegg er Eritrea en militarisert stat på linje med Nord-Korea. Eritrea blir faktisk rangert lavere enn Nord-Korea på flere indekser, blant annet Reportere Uten Grensers pressefrihetsindeks hvor landet havner på sisteplass.
Et verdig mottakerland?
Eritrea er et av Norads seksten hovedsamarbeidsland i Afrika. På grunn av begrensninger og behov for prioriteringer har Norad en gruppe kjerneland med prioritert status. Det er vanskelig for humanitære organisasjoner å operere i landet; Kirkens Nødhjelp er en av svært få operative organisasjoner som har vært til stede.
Humanitære organisasjoner blir pålagt strenge restriksjoner og har svært begrenset bevegelsesfrihet. Statlige overføringer er et tvilsomt verktøy for å nå bistandsmålene fordi det bidrar til å frigjøre midler til regimet slik at det kan fortsette å undertrykke befolkningen sin.
På den andre siden så man til sammenligning at da USA kuttet i bistanden til Nord-Korea svarte regimet med å øke sin andel av BNP til militæret. Forklaringen var at regimet følte seg truet av omverdenen, og resultatet var en enda større neglisjering av sivilbefolkningen. Det er mulig at Eritrea på lik måte vil styrke den militære opprustningen ved bistandskutt, noe som stiller bistandsgivere over et vanskelig dilemma.
I 2011 gikk seks milliarder norske bistandskroner til Afrika-regionen. 45 millioner av disse gikk til Eritrea, hvorav 9,6 prosent, i underkant av 4,5 millioner kroner, gikk til eritreisk offentlig sektor. Offentlig sektor omfatter sosiale sikkerhetstjenester som helse og utdanning, men også nasjonalt forsvar. Eritreas sosiale sikkerhetsnett er i mange henseender ikke-eksisterende om man ser på antallet fattige og den manglende provisjonen av grunnleggende helsetilbud. Norge støtter altså mest sannsynlig militæret til det som har blitt kalt Afrikas versjon av Nord-Korea med 4,5 millioner kroner årlig.
Norge tvangsreturnerer ikke Nordkoreanske asylsøkere
Norge har begynt å utarbeide en avtale med eritreiske myndigheter om tvangsreturnering av asylsøkere. Eritreere som returnerer anses som landsforrædere og blir behandlet deretter. Fengsel, tortur og tvangsarbeid er faktorer som burde tilsi at en slik avtale i bør unngås. FN har også frarådet sine land til å inngå returavtaler med Eritrea. Det er tvilsomt at en returavtale vil hjelpe med å fremme de nevnte målene som ligger bak norsk bistand. En returavtale vil neppe ha en positiv effekt på å styrke fattiges posisjon eller å fremme menneskerettigheter og demokrati. Denne avtalen skygger over mange av dilemmaene man kan ha forståelse for at Norge må ta stilling til ved bistand til totalitære mottakerland. I tillegg vil en slik avtale stå i skarp motsetning til prinsippene om menneskerettigheter og trygghet Norge bygger sin identitet på.
Vanskelige avgjørelser
Norge stilles ovenfor en lang liste av vanskelige utfordringer i sin rolle som bistandsnasjon men en avtale om tvangsreturnering med det eritreiske regimet bør ikke være en av disse. Det er klart at Norges bistand og korrespondanse med militærdiktaturet Eritrea kan og bør kritiseres. Samtidig står Norge som bistandsnasjon ovenfor en rekke moralske avveininger. Holder man tilbake bistand for å presse gjennom reformer vil sivilbefolkningen bli hardt rammet. Å kanalisere bistand gir mange utfordringer. Norge er en viktig bistandsaktør og bør kontinuerlig etterstrebe en moralsk bistandsprofil.

Leave a reply