En krysning av håndball, kanonball og bryting supplert med en haug av regler: rumpeldunk vokser seg bare større, og litt magi og flyvning er ingen hindring.
En kald høstdag i midten av oktober rusler jeg til gresslettene nedenfor fysikkbygget. Solen kaster et varmt og lavt lys over sletten, og lyden av ivrige ungdommer på fotballbanen ved siden av overdøver nesten trafikken. Dette er stedet hvor mitt første møte med rumpeldunk skal finne sted. Jeg skal nemlig få være med på treningen til OSI. Nevnte jeg at de er Norgesmestere? Jeg kjenner jeg er litt nervøs, men mest spent. Først tar jeg en prat med Hilde Thoresen, en av spillerne. Hun kommer bort til meg med et strålende smil, og vi setter oss ned på den fuktige gressplenen. Hilde har spilt rumpeldunk i ett år og trives veldig godt både på laget og med sporten forøvrig.
Hva fikk deg til å begynne å spille rumpeldunk?
– Jeg hadde lyst til å starte med en lagidrett som var morsom. De som spiller for eksempel fotball og håndball, og er i tyveårene, har ofte spilt veldig lenge og da blir det vanskelig når man aldri har spilt før. I rumpeldunk er det spillere på alle mulige nivåer. Det er de som har spilt i fem år eller mer, også er de de som startet for noen uker siden. Vi har nye spillere nesten hver måned og det er veldig mange utvekslingsstudenter. Vi har et godt miljø. En medvirkende grunn er nok også at jeg er veldig glad i Harry Potter, ler Hilde
Ja, er det mange Harry Potter fans på laget?
– Det er nok ganske 50/50 med fans og de som ikke er det. Noen har ikke en gang sett Harry Potter filmene. For dem er det sporten i seg selv som er interessant, mens for andre er nok Harry Potter en viktig kilde for deltagelse. Vi gjør mye sosialt, men det har overraskende ikke blitt arrangert Harry Potter-maraton enda, forteller Hilde og smiler. – Det skjer nok en gang i fremtiden.
Det er en god miks av Harry Potter nerder og idrettsnerder
Hvilke ferdigheter bør man helst ha for å spille rumpeldunk?
– Det er litt som med håndball. Det er en fordel å kunne kaste langt, og ha god kondisjon. Vi har mange bytter, men det er greit å kunne holde ut en stund på banen. Rumpeldunk har så
utrolig mange flere elementer enn de fleste sporter. Det er ikke bare å sparke eller kaste en ball på tvers av en bane. Det er veldig mange regler.
Etter litt research i forkant av min første rumpeldunktrening fant jeg ut at de offisielle reglene for sporten er på hele 170 sider! Jeg kjente da at nervøsiteten steg betraktelig, men Hilde roet meg ned.
– Det er ikke nødvendig å kunne alle de reglene for å være med å spille, sier hun.
Hilde forteller meg at det tre jagere, en keeper, to knakkere og en speider på hvert lag. Jagerne skal skåre mål med sluffen, en ball, gjennom en av de tre ringene som er i enden av hver banehalvdel. Gullsnoppen, som Harry Potter presterer å svelger i en av filmene, kan avgjøre kampen. Det gjelder for speiderne å fange denne. I dette spillet er en slik nesten-ulykke umulig da snoppen er en person, med et tøystykke hengende bak seg som en hale. Det er denne «halen» som skal fanges. Jagerne kan takle hverandre, og dessuten kan man bli truffet av tre klabber. Dette er baller, og blir du truffet «faller du av limen».
Denne limen skulle vise seg å være et forstyrrelsesmoment for meg som fersking. Jeg får vite at limen egentlig er et hult plastrør, og ikke en tung lime med kvister og det hele. Allikevel var det svært vanskelig å bare ha en hånd fri. Mister du limen må du løpe tilbake og ta på målet før du er med i spillet igjen. Dette skjedde dessverre flere ganger med meg.
Foto: Julie Hval
Før treningen starter, er jeg nysgjerrig på å vite litt mer om denne nokså utradisjonelle sporten som har vokst enormt de siste årene og blitt populær over store deler av verden. I år er det tiårsjubileum for den første kampen spilt med reglene som i dag regnes å være den internasjonale formen for rumpeldunk. Det finnes nå over hundre lag i tjue land. Hva er det som er så bra med rumpeldunk? Jeg spør Hilde om hun kan trekke frem noen spesielt gode opplevelser som sporten har gitt henne.
– Å, det er mange, sier Hilde og ler en trillende latter. Det var veldig gøy å vinne NM i år. Vi hadde mange utvekslingsstudenter og generelt en del som var nye. Allikevel slo vi NTNU som hadde mange erfarne spillere. Det var veldig gøy. Det å vinne samlet laget, og vi har blitt en god gjeng. Det er gøy å være på et lag og å greie det sammen.
– Jeg startet på rumpeldunk to måneder etter jeg hadde gått på cellegift. Jeg fikk egentlig ikke lov til å trene bortsett fra å svømme, men jeg tenkte jeg kunne prøve meg på rumpeldunk og, og det gikk bra. Det var et veldig godt miljø å komme inn i. Det er en god miks av Harry Potter-nerder og idrettsnerder. Masse ulike personligheter og sammen er vi gode.
Jeg brakk ribbeinet på første takletrening
Er konkurransene en viktig motivator for treningene?
– Ja, det er absolutt noe vi jobber frem mot. Vi deltok på en stor cup i Oxford nå i mai og kom helt til semifinalen. Der ble vi slått ut, men det var tross alt av laget som vant hele cupen, så det var et ganske bra resultat. Vi har tre treninger i uken og en av dem er en ekstra hard hvor vi øver på taklinger og ekstra harde kast, ja ting kanskje ikke alle bryr seg like mye om å lære. Før cuper og konkurranser legger vi oss i hardtrening og øver veldig mye for å være forberedt på motstand. Andre ganger bestemmer vi oss rett og slett for at vi bare skal spille og ha det gøy.
Rumlepdunk er altså langt i fra en tullesport hvor man løper rundt og lirer av seg Harry Potter-quotes. Ei heller en sport for pingler. Du må ha litt bein i nesa, for du kan risikere å få en hard ball i nesa. Dessuten er det veldig åpent for taklinger. Hilde forteller om lacrossespillere som har prøvd seg på rumpeldunk og synes rumpeldunk er tøffere fysisk.
– Man kan kanskje si at rumpeldunk er en blanding av håndball, dodgeball og bryting, pluss masse regler. Jeg brakk ribbeinet på første takletrening, sier Hilde og ler, mens hun gnir på hånda som fikk seg en skikkelig trøkk på cupen forrige helg.
– Muskelmasse har imidlertid ikke alt å si. Teknikk er viktigere. Vi har gode knakkere, noe som har bidratt til at vi har slått lag som har mye større og sterkere spillere enn oss.
Flere har ankommet gressletten, med sekker og store poser fulle av utstyr. Jeg kjenner at til tross for en ørliten følelse av nervøsitet nederst i magen, er jeg veldig klar for å prøve meg. Rokkeringer skal settes opp som mål og tre klubber skal fordeles utover banen. Først varmer vi opp med to ulike øvelser som minner om øvelser jeg husker å ha gjort da jeg gikk på håndball i mine yngre dager. Sopelimen er imidlertid et ukjent element. Den er rett og slett innmari i veien. Det så imidlertid ut som mange av spillerne var født med en sopelime mellom beina.
Vi står i sirkel og varmer opp ulike muskler. Kapteinen er en tysk utvekslingsstudent som tar master i Oslo. Når jeg introduserer meg på norsk blir jeg avbrutt: «No norwegian here». Det er nemlig nesten 50/50 norske studenter, og utvekslingsstudenter på laget. Alle er i godt humør, og det er tydelig at det er rom for lek blant beinhard viljestyrke og dedikasjon.
Kapteinen deler oss inn i lag. Etter litt småklaging angående skjev fordeling når det kommer til spillernes posisjon på banen, blir kampen blåst i gang. Jeg føler nesten at jeg blir kastet ut i en krig blant vikinger uten noe å beskytte meg med. Plutselig er ballen i mine hender. Jeg
sentrer til en på mitt lag, men det er som om han ikke har hender. Han gir ikke noe forsøk på å ta den imot og ballen detter i bakken. Motstanderne får kloa i den. Han er knakker og jeg er jager, og derfor kan han ikke ta imot ballen. Sånn var det, ja. Etter noen minutter føler jeg at jeg har kommet litt inn i det, men jeg er fremdeles redd for gjøre flere tabber. Man vil jo ikke være en sinker for laget sitt.
Spillerne gir alt, og flere hiver etter pusten. Alt skjer i et forrykende tempo, og motstanderlaget har plutselig fem mål, noe som tilsvarer 50 poeng. Vi ligger under med 30.
Så skal snoppen inn på banen, og jeg får i oppgave å være speider på mitt lag, Harry Potters posisjon på laget. «Det er veldig slitsomt,» sier kapteinen, «men du kan avgjøre kampen! Fanger du den vinner dere.» Speideren på motstanderlaget er for sikkerhets skyld han med lengst erfaring innen rumpeldunk. Dette kunne bli spennende. Spenningen varer imidlertid ikke lenge, for etter ti sekunder fanger motstanderjageren snoppen. Jeg må bare le. Laget mitt tapte, men det er ingen sure miner av den grunn. Det er ingen tvil om at jeg kan støtte Hilde sitt utsagn. Rumpeldunk er ikke en sport for pingler – det er en sport for Harry Potter-nerder, idrettsnerder og alle midt imellom.
[toggle title=”Faktaboks” load=”hide”]På hvert lag er det:
3 jagere (chasers)
* Skal skåre mål. Disse kan takle hverandre
1 keeper
* Hovedoppgave å vokte målet, men er også med i kampen som en jager
2 knakkere (beaters)
* Skal hindre jagere i å skyte. Dette gjøres ved å kaste en klabb (ball) på jagerne
1 speider (seeker)
* Skal få tak i gullsnoppen
Lengden på kampen kan variere etter nivået på spillerne, 25-30 minutter er vanlig.
Laget med flest poeng vinner. Ved poenglikhet blir det ekstraomganger.
[/toggle]
