Verden har vist oss de siste årene at intet kan tas for gitt. Å vite hvordan krig og konflikt arter seg, har raskt blitt relevant for en befolkning som har glemt at verdensfred er et sjeldent fenomen.
Tekst: Cecilie Lilleaas, Bachelor i Statsvitenskap
Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen
Om du hadde blitt fortalt før 11. september 2001 at internasjonale terrornettverk ville utføre sofistikerte angrep mot vestlige mål de neste 20 årene, hadde du trodd det? Så du Finanskrisen i 2008 komme? Vurderte du muligheten for at en terrororganisasjon kunne tilegne seg nok territorium til å etablere en stat i områder der verdens sterkeste militærmakt allerede hadde et nærvær? Om du hadde blitt fortalt at programlederen for The Apprentice skulle bli amerikansk president i 2016, hadde du brutt sammen i latter? Ville du fortsatt å le hvis du ble fortalt at Starbucks’ CEO skulle prøve seg på samme stunt i 2020? Ville du viftet bort tanken på en ny kald krig mellom Russland og Vesten som en skrullete idé plukket fra reality-TV om doomsday-preppers? Faller det naturlig for deg at verdensledere preger det offentlige ordskiftet med krangling om hvem sin (sett inn ord på fem bokstaver du finner passende) som er størst?
Kunne du manet frem et bilde av britiske politikere i noe som ligner mest på et tenåringsopprør fra en såpeopera, der EU spiller rollen som den noe oppgitte forelderen? Virket en statlig bestilt henrettelse, med påfølgende partering, av en journalist inne på en ambassade sannsynlig? Og enda bedre; hva med lunken, halvhjertet kritikk fra det internasjonale politiske samfunnet på det sistnevnte? Kunne du forestilt deg en verden der rasistiske, antisemittiske, sjåvinistiske – og visstnok «sterke» – menn blir hyllet av lett maniske folkemengder som messer deres budskap på autopilot? Tenkte du at koordinerte dataangrep begått av én stat mot en annen ville bli hverdagskost? Var du kreativ nok til å se for deg demokratiets systematiske undergravelse, og det med god drahjelp fra Mark Zuckerberg og algoritmer som kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv? Hadde du slått deg til ro med at europeiske stater var forbi tiden da de okkuperte hverandre, og at Russland var inkludert pent inn i den liberalistiske folden?
Har vi rett og slett blitt fortalt så mange ganger at Norge er en fredsnasjon at forsvar og sikkerhet ikke er noe vi behøver å tenke særlig mye på?
Trygge rammer
Så hva gjør vi i dette kaoset av skremmende, men også bisarre og tragikomiske, hendelser? Jo, vi stemmer som før og bryr oss stort sett om nøyaktig de samme (innenriks-)temaene vi alltid har interessert oss for. I Aftenposten 15. februar 2019 skrev Hilde Lundgaard en artikkel om hvilke saker som opptar velgerne i nære og fjerne trakter under opptakten til neste valg. I en undersøkelse utført av Norstat ble respondentene bedt om å prioritere sine to viktigste saker. Glimrende med sitt fravær blant velgernes kjerneinteresser fantes forsvars- og sikkerhetspolitikk. Kun seks prosent av de spurte valgte dette som én av sine to hjertesaker. Har vi rett og slett blitt fortalt så mange ganger at Norge er en fredsnasjon at forsvar og sikkerhet ikke er noe vi behøver å tenke særlig mye på?
Det er merkverdig at det bare er en tilsynelatende liten minoritet som er bevisst på at de tross alt lever og ånder i en større verden. Kina valset over freds-Norge og viste verden at våre politiske ledere enkelt kneler for lakseeksport, heller enn å stå oppreist for menneskerettigheter. Donald Trump har vist mindre entusiasme for NATOs Artikkel 5 enn Trond Giske ville for et nachspiel med kun jevnaldrende menn. Helse Sør-Øst ble utsatt for et dataangrep der en ukjent aktør har skaffet seg tilgang til pasientopplysninger, beredskapsplaner og forskningsdata – gyllen valuta om man kunne tenke seg å ramme en nasjon under det militære beltestedet. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) peker i sin trusselvurdering for 2019 på at kritisk infrastruktur er et, av flere, særskilt utsatte etterretningsmål for fremmede stater. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at vi får en utfordrende hverdag om strømnettet skulle slukkes eller betalingssystemet ligger nede.
Sparebluss-modus
Det vært mer fokus enn noensinne på hvor begrenset kapasitet Forsvaret har til å sikre landets territorielle integritet i et tilfelle der det skulle være nødvendig. Plenty med spalteplass har blitt viet til at vi, i den ikke altfor fjerne fremtid, vil slite med å overholde våre internasjonale militære forpliktelser. Når forsvarssjefen roper varsku om at vår forsvarsevne ikke er – for å bruke et ord alle virker å forstå i dag – bærekraftig, skulle man tro at en opplyst velger kjenner på litt sunn angst. Kanskje kunne de spurt seg hva vi egentlig kan utrette med femti F-35 og en hær på sparebluss?
Donald Trump har vist mindre entusiasme for NATOs Artikkel 5 enn Trond Giske ville for et nachspiel med kun jevnaldrende menn.
Regjeringen og Stortinget gjør gigantiske investeringer i materiell som koster skattebetalerne og innbyggerne det er ment å beskytte dyrt. Det hadde ikke skadet med en viss demokratisk oppmerksomhet rundt innkjøpene, logikken bak dem og vårt avhengighetsforhold til allierte nasjoner. Vi kan leve godt med at en annen stat overtar ansvaret for vår sikkerhet – helt til vi ikke gjør det lenger. Å være etterpåklok på et område som i siste instans handler om liv og død kan vel de fleste enes om at er en mindre god idé.
Ikke glam nok for deg?
Som nevnt innledningsvis lider vi ikke av mangel på hendelser av sikkerhetspolitisk betydning i dag. Økende aggresjonsnivå mellom stater, destabilisering av viktige samarbeidsorganer og institusjoner, synkende tillit til allierte, et endret trusselbilde og autoritære utviklingstrekk; det er nok å ta av for den som vil. Felles for dem er at dette påvirker hvordan vi bør ivareta nasjonal sikkerhet. Uansett om vi vil innrømme det eller ei, må vi ta med i beregningen at det til slutt kan påvirke vår hverdag. Skylapper er behagelig, men bare konstruktivt under de rette omstendigheter. At innbyggere i land som har vært fredelige siden 1945 ser på fred som en normaltilstand og tar sikkerhet for gitt, er et tegn på at vi har blitt i overkant komfortable med hvordan vi oppfatter omverdenen.
Trygghet er en deilig følelse – men mangel på folkelig interesse for disse temaene gir mindre debatt, mindre kontroll og mindre eierskap til et felt som angår oss alle på et grunnleggende nivå. Det er forståelig at NATO, innkjøp av kampfly og erstatning av en forlist fregatt har mindre sexappell og glam enn nyeste episode av Ex on the Beach eller The Kardashians. Det norske folk hadde likevel ikke tatt skade av å engasjere seg litt mindre i VG+ og Kvinneguiden, og i stedet ofret noen tanker til de strategiske vurderingene som må til for å navigere det internasjonale politiske landskapet. Er vårt største problem at andre stater forsøker å sabotere demokratiet, eller at demokratiske velgere ikke engasjerer seg i spørsmål som er høyst relevante for egne liv? Norge er kanskje rikt på mange områder, men det kan ikke sies å være gjeldende for befolkningens interesse for forsvar og sikkerhet.