Musikken til Kaja Gunnufsen er en viktig motvekt for en generasjon av unge mennesker som frykter å mislykkes mer enn noe annet. Den brutale ærligheten blir ikke alltid like godt tatt i mot, og hun har forstått at det er en forskjell på å være privat og personlig.
Kaja Gunnufsen har blitt kjent for sine melankolske tekster om utfordringene ved å leve opp til egne og andres forventinger, og stadig komme til kort. Hun ble tildelt prisen for årets kvinnelige forbilde under by:Larm festivalen i år, og har blitt omtalt som en stemme for vår generasjon. Hvor svulstig det enn kan høres ut makter Gunnufsen å skildre den grumsete baksiden vår generasjon helst vil holde for oss selv. Det er nettopp derfor hun er en stemme vi har behov for å lytte til.
Generasjon prestasjon
Marit Øimoen har en kommentar i Dagsavisen 17. September der hun skriver om «Generasjon Prestasjon». Hun beskriver en generasjon av unge mennesker som stadig føler seg utilstrekkelige fordi de er gitt så mange muligheter, og er redd for å ikke være best på alle områder. Om de ikke er best, føler de at det er deres egen skyld for å ikke ha jobbet hardt nok. Hun karakteriserer Generasjon Prestasjon som lydige og deppa, og viser til at jenter som henter ut antidepressivaresepter har økt med 53 prosent de siste syv årene.
Kaja Gunnufsen er selv en del av den generasjonen Øimoen beskriver. Mens de fleste unge jenter strever etter å fremstå som mest mulig vellykket, lykkes Gunnufsen i å sette ord på den utilstrekkeligheten de fleste av oss opplever, men skammer oss over. Dette er særlig tydelig ved bruken av sosiale medier, der unge jenter er i flertall på arenaer som Instagram og blogger. Det er viktig å påpeke at det eksisterer en viss motbevegelse på disse områdene kjennetegnet av bilder som ønsker å vise frem noe som er mer «ekte», der det fremste eksempelet er hashtaggen #nomakeup. Forskjellen ligger i at den typen bilder blir brukt for å vise at man er trygg nok på seg selv til å la andre se feilene sine, og det blir en ny måte å søke bekreftelse på at man er god nok. Tekstene til Kaja Gunnufsen viser en langt råere side av den usikkerheten mange av oss sliter med, dette kan illustreres med strofen «Jeg er ikke pen/ Men det er det indre som teller/ Hva gjør man når man ikke har det heller?»
Den stygge sannheten
Kaja Gunnufsen slår et slag for alle oss som har gått alene hjem fra byen og kjent på melankolien over å være alene når vi aller helst vil ha noen, men er redd for å si det høyt.
De situasjonen Gunnufsen beskriver er som oftest svært lite sjarmerende og omhandler adferd og følelser som de fleste opplever, men de færreste vil innrømme. I sangen «Au» synger hun «Vi drar på byen/ Jeg drar alene hjem/ Og den følelsen/ Hashtagg den følelsen». Det å ikke være ettertraktet er kanskje noe av det vi skammer oss mest over ettersom det bryter med det bildet vi ønsker å konstruere av oss selv. Kaja Gunnufsen slår et slag for alle oss som har gått alene hjem fra byen og kjent på melankolien over å være alene når vi aller helst vil ha noen, men er redd for å si det høyt.
På samme måte har de fleste av oss har gjort oss skyldig i å stalke noen vi interesserer oss for ved hjelp av sosiale medier. Likevel det ikke noe vi snakker om ettersom det gir inntrykk av at vi er usikre og dømmende i møte med andre. Gunnufsen legger ingen fingre i mellom, og har beskrevet dette med tekstlinjen: «Jeg ser på Instagram at du er på trening/ Det er slik informasjon som gir livet mening». Hun evner å harselere med hvor viktig slik triviell informasjon kan oppleves, og viser på den måten frem en usikkerhet som får blomstre på sosiale medier. Gunnufsen benytter seg av referanser som er gjeldene for vår tid og skildrer den avgjørende betydningen av sosiale medier i våre hverdagsliv, derfor vil tekstene hennes bli stående som representativ for unge menneskers måte å interagere på i 2014.
Vår generasjon kjennetegnes til en viss grad av usikre jenter som føler seg kjipe, men som tar en selfie likevel for å søke bekreftelse fra andre. Gunnufsen er fryktløs i sine beskrivelser, og det er frigjørende med en jente som tør å sette ord på det som ikke er så fint ved å bruke seg selv og egne erfaringer, ettersom normen er å projisere et bilde av oss selv som vakrere og mer vellykkede enn det vi føler oss.
Personlig privatliv
Til tross for at hun har fått mye ros for sin åpenhet, er det også noen ulemper ved å presentere den typen erfaringer i sangform. For lytterne kan skillet mellom privatpersonen Kaja Gunnufsen og karakteren hun fremstiller i førsteperson i tekstene sine være uklart, og hun har blitt beskyldt for blottstille sitt eget liv og de som er nær henne. Med et større publikum har hun sett seg nødt til å reflektere mer rundt hvordan sangene kan tolkes, og ikke minst at det ikke er alt som må deles.
– Det er først nå jeg har forstått at det er en forskjell på personlig og privat. Det betyr at man kan være personlig og la det være en grad av gjenkjennelse i det man gjør, men det private er ens eget. Jeg ser verdien i å skjerme det litt, forteller Gunnufsen.
Likevel er det viktig for henne å beholde noe av den skamløsheten som har blitt et kjennetegn for tekstene hennes.
– Jeg kan liksom ikke begynne å sensurere meg nå, sier hun med et skjevt smil.
Det at Gunnufsen har fått seg kjæreste har også endret på premissene for materialet hennes, som tidligere har vært kjennetegnet av dystre situasjonsbeskrivelser av singellivet.
– Når jeg synger «du» i sangene mine er det en kunstnerisk frihet. Problemet er når jeg synger om kjærlighet nå vil folk tro det er ham, forklarer hun.
Lyrisk diktning
Sangene til Gunnufsen kan best karakteriseres som litteratur i sangform, og det gjør også at de historiene hun forteller må kunne separeres fra henne som privatperson til tross for at hun velger å bruke av sine egne erfaringer. Etter min mening er ikke tekstene hennes utleverende, men oppnår snarere å male bilder av situasjoner og følelser vi alle kan kjenne oss igjen i ved å være personlig. Bruken av førsteperson gjør at hun har en direkte dialog med sine lyttere, og for å nå frem med sitt budskap er det nødvendig.
Gunnufsen har blitt kritisert for at tekstene hadde passet bedre i diktform enn som sanger, men ved velge nettopp musikk som sitt medium gjør hun materialet sitt tilgjengelig for dem hun ønsker å nå ut til. Det at hun våger å stille seg selv til hogg ved forkynne om sine egne utilstrekkeligheter kan man ikke annet enn respektere. Derfor er hennes stemme verdt å lytte til.