Boplikt på norske landbrukseiendommer – et lite hensiktsmessig virkemiddel for bosetting i distriktene.

Et politisk stridstema:
Et sentralt lovverk i norsk distriktspolitikk er konsesjonsloven og odelsloven. I denne finner man det som muligens kan omtales som en av de mer kontroversielle sakene i norsk politikk, nemlig lovgivningen for bo- og driveplikt på norsk landbrukseiendom. I det politiske liv er det først og fremst Senterpartiet som forfekter denne loven, med begrunnelsen at denne er et sentralt virkemiddel for å hindre fraflytting fra norske distriktskommuner og opprettholde fortsatt drift i norsk landbruk. Borgerlige partier på sin side er motstandere av en slik lovgivning da man anser det som lite hensiktsmessig og bruke lovverket for å tvinge folk til å bosette seg på landet. I denne artikkelen vil driveplikten ikke omtales nærmere, da dette er en plikt som kan oppfylles enklere og mer trivielt enn boplikten. Driveplikt kan ivaretas ved at man leier bort det arealet som er omfattet av driveplikt til lokale landbruksinteresser som har behov for tilleggsareal.
Hva omfattes av boplikten?
Boplikten derimot er mer problematisk da denne i de fleste tilfeller er personlig. I det norske regelverket finner man noe forskjellige definisjoner av hva en landbrukseiendom er, og dermed også hva som er omfattet av boplikten. I odelsloven er dette definert som bebygget eiendom med over 25 dekar dyrket areal eller 500 dekar skog. Samtidig peker en rapport laget av Bygdeforskning fra 2007 på at man i prinsippet snakker om en eiendom der det er mulig å drive selvstendig landbruk på en regningsvarende måte. Den umiddelbare reaksjonen er at disse to definisjonene ikke er kompatible. Det vil ikke være mulig for en moderne norsk bonde å drive effektivt, økonomisk lønnsomt landbruk på kun 25 dekar dyrket mark eller 500 dekar skog. Tiltak og oppfordringer fra norske myndigheter over de siste år har tydeliggjort disse realitetene.

Sammenslåing og effektivisering.
Norske myndigheter har hatt det som et viktig mål å sørge for fortsatt drift av norsk landbruk. Dette er helt i tråd med prinsipper om selvforsyning og opprettholdelse av norsk kulturlandskap. Likevel har man over en lengere tidsperiode sett en vridning mot at man ønsker å oppnå en mer effektiv produksjon i landbruket. Dette er gjort gjennom tiltak for å legge til rette for samdrift, der flere bønder driver produksjon sammen og deler melkekvoter og dyrket areal, eller gjennom sammenslåing av gårdsbruk for å kunne drive i større enheter. Myndighetenes handling kan dermed oppfattes som et uttrykk for nøyaktig det motsatte som står i regelverket. Effektiviseringer i landbruket må innebære at de som faktisk ønsker å drive med matproduksjon får muligheten til dette, og kan gjøre dette i større skala. Det virker derfor rart at norske myndigheter skal holde på en definisjon av landbrukseiendommen som tilsvarer et relativt lite norsk småbruk.

Historisk perspektiv.
Sett under ett har norske bønder har en lang tradisjon for å være selveiende. Historisk sett har man hatt få store gårder, men en stor andel mindre gårdsbruk. Mens man på 1800-tallet må ha ansett et gårdsbruk på 30 dekar dyrket mark og 500 dekar skog som en stor gård, er dagens realiteter en annen. I dagens samfunn er det slik at man har behov for et effektivt landbruk som drives i større skala. Med det regelverket man har i dag vil selv de som skal arve et småbruk med 30 mål tilhørende landbruksjord måtte flytte til denne for å overholde boplikten. Dette gjelder også dersom en slik gård ikke har mulighet for å kunne produsere melk og andre landbruksprodukter eller reell mulighet for å kunne drive landbruksproduksjon. En slik løsning er det eneste alternativet dersom man ikke ønsker å splitte opp familiegården og selge landbruksarealet som tilleggsjord og bygningsmassen som fritidseiendom. Det er lite hensiktsmessig å benytte tvang som virkemiddel dersom det ikke er mulighet for å drive gården på en økonomisk forsvarlig måte i utgangspunktet.

Alternativet for de små gårdene.
For dem som arver en landbrukseiendom der man ikke har mulighet for å kunne drive gårdsdrift på en lønnsom måte vil derfor det eneste alternativet som gjenstår være å skille landbruksarealet fra bygningsmassen, og dermed gjøre om gårdsbruket til fritidseiendom. For dem som vurderer dette kan følelsen av å måtte «dele opp» familiegården for å kunne overta gården gjøre seg gjeldende. I slike tilfeller har boplikten bidratt til nettopp det motsatte av lovens hensikt. I stedet for at man opprettholder mulighet for landbruksproduksjon i distriktene, blir landbruksbygg omgjort til feriesteder. De stedene det hovedsakelig vil være snakk om her er små landbrukseiendommer med mindre enn 50 mål dyrket mark. Tall fra SSB viser at det er i denne gruppen av eiendommer man har hatt den største reduksjonen i antall gårdsbruk. Til sammenlikning har man hatt en relativ økning i antall gårdsbruk på over 200 dekar. Dette tyder på at dagens situasjon krever større arealer for å drive lønnsomt enn hva tilfellet var i 1969. Når man i tillegg ser at 29,7 % av de gårdsbrukene som er under 50 dekar er ubebodd, må dette sees som et tegn på at det ikke er økonomisk mulig å drive jordbruk på slike gårder. I mange tilfeller vil de som skal arve gårdsbruk som er på denne størrelsen, arve gårder som ikke har vært bebodd. Det at man da møtes med krav om å flytte til, og drive slike bruk virker merkelig da dette vil kreve betydelige investeringer i driftsbygninger og infrastruktur. Til sammenlikning er det kun 3,9 % av gårder på mellom 200 og 299 dekar som ikke er bebodd.

 «Når samfunnsutviklingen og de faktiske forhold har utviklet seg i retning av at det kun er de store enhetene som klarer å oppfylle forutsetninger for videre effektiv drift, må lovverket følge etter slik at man unngår å opprettholde en jordbruksstruktur som var eksisterende på 1960-tallet, men som i dag ikke lenger finnes»

Lovregulering i utakt med faktiske forhold.
Boplikten på landbrukseiendom kan derfor sies å ramme ulikt. For de som overtar en gård med under 50 dekar dyrket mark, vil realiteten for mange være at man tvinges til å flytte til en går som har vært ubebodd og muligens ikke har de økonomiske eller maskinelle forutsetninger for å drive landbruk etter moderne standarder. Myndighetene har selv vist, gjennom å legge til rette for opprettelse av større enheter, at det ikke lenger er ønskelig å drive produksjon i såpass liten skala som det her vil være snakk om. For dem som derimot arver en gård på over 200 dekar, vil situasjonen være en annen. Her vil mest sannsynligvis gården være godt rustet for å kunne fortsette med drift på en økonomisk lønnsom måte. Når samfunnsutviklingen og de faktiske forhold har utviklet seg i retning av at det kun er de store enhetene som klarer å oppfylle forutsetninger for videre effektiv drift, må lovverket følge etter slik at man unngår å opprettholde en jordbruksstruktur som var eksisterende på 1960-tallet, men som i dag ikke lenger finnes. Ved å heve arealgrensene for hva som defineres som landbrukseiendom slik at disse speiler dagens forhold, vil de som overtar mindre gårdsbruk kunne slippe å måtte «dele opp» familiegården, samtidig som man sikrer fortsatt drift på de eiendommene som har de arealmessige forutsetninger for å kunne drive effektiv landbruksproduksjon. De som derimot ønsker å drive landbruksproduksjon på de mindre gårdene vil fremdeles kunne gjøre dette, men for dem som arver et fraflyttet småbruk og ikke ønsker å måtte bo der fast, vil resultatet bli at disse ikke lenger tvinges til å måtte flytte. De som ønsker å bo i distriktene og drive jordbruk på små gårder, vil mest sannsynligvis gjøre dette uavhengig av om eiendommer er omfattet av boplikten, mens for dem som ikke ønsker dette vil man finne løsninger for å kunne flytte uavhengig av en slik lovregulering.

Leave a reply