Bord for én: Individuell uavhengighet versus sosialt forfall

Bord for én: Individuell uavhengighet versus sosialt forfall

Tekst: Sunniva Mowatt Storm, Internasjonale studier
Foto: Adrienn Heiszter, pexels.com

I de fleste kulturer er sosiale begivenheter akkompagnert av mat. Fellesmåltidet er en sentral del av menneskets hverdag, ved små og store anledninger – enten det er i form av store familiemiddager, lunsj med kollokviegruppen, frokost i kollektivet eller kveldsmat på gamlehjemmet. Måltidene utgjør på hvert sitt vis ritualer som danner vesentlige deler av det sosiale bindevevet i samfunnet. I dag ser vi imidlertid en utvikling der restaurantbesøk, så vel som andre aktiviteter, blir stadig vanligere å utføre alene. Spørsmålet er: hva er fordelen av en slik utvikling, og går noe tapt i denne individualiseringen av fellesaktiviteter? 

Bord for én: å nyte et måltid i ro og mak 

Å gå på restaurant er en aktivitet som i utgangspunktet blir sett på som en fellesaktivitet. Du går ut og spiser med venner, med familie, med partnere, men sjelden på egenhånd. Allikevel blir det å gå på restaurant alene stadig vanligere i Europa, ifølge undersøkelser fra NPD Group. For er det riktig at å nyte et godt måltid ute skal være forbeholdt mennesker med stor omgangskrets? Flere mennesker med sosiale vansker synes òg at sosialisering blir et forstyrrende element ved måltidet, og foretrekker dermed å spise alene. I tillegg finnes det flere som velger å spise alene fordi de har behov for stillhet i en ellers travel hverdag.   

Middag for én har også sine fordeler; du står selv fritt til å spise der du vil, bestille det du har lyst på uten å måtte dele med en sulten bordkavaler. Du kan spise i ditt eget tempo, få en pause fra hverdagens mas og kjas, og benytte tiden til uavbrutt refleksjon. Det er også en fin øvelse i selvstendighet, samtidig som du unner deg selv et godt måltid. Og det finnes knapt en bedre anledning til å observere andre mennesker der de traver forbi restaurantvinduet. 

Er det riktig at å nyte et godt måltid ute skal være forbeholdt mennesker med stor omgangskrets? 

Samtidig er det nok fremdeles stigma knyttet til å spise alene på restaurant i Norge. Det blir ofte ansett som litt stakkarslig å ikke ha noen å spise med, og vi har kanskje en litt dømmende innstilling. Det er samtidig et tankekors at det å ta en kaffe eller spise frokost for seg selv regnes som sosialt akseptabel oppførsel, mens det å spise middag alene er rart. 

Indikasjon på en større utvikling? 

Enslige restaurantbesøk kan i det store bildet være symptomatisk på en større holdningsendring knyttet til hvilke aktiviteter som er sosialt akseptert å gjøre alene. Ser vi en utvikling der aktiviteter som ofte anses som gruppeaktivitet blir mer åpne for alle, og det rett og slett blir vanligere å finne på ting med seg selv? Det kan kanskje være en naturlig utvikling at også det å spise alene på restaurant skal kunne gjøres alene, for vi regner det jo ikke som rart om noen går på museum eller setter seg på en kafé alene. Samtidig øker også antall enslige reisende og kinobesøk, i hvert fall internasjonalt.  

Måltidets sosiale element 

På tross av flere individuelle fordeler ved en slik kulturendring er det også verdt å spørre seg hvilke konsekvenser dette vil ha for samfunnet. I sammenheng med enslige restaurantbesøk er det verdt å minne seg på fellesmåltidets fundamentale rolle i samfunnet. Ser man til sør-europeiske land er dette tydelig, der mat og sosiale sammenkomster er uatskillelig sammenknyttet. I land som Spania varer middagsmåltidet gjerne i flere timer og spiller en sentral rolle i kulturen. Det er forøvrig i Spania at undersøkelsene fra NPD Group viser minst vekst i antall enslige restaurantbesøk. Men også her i Norge blir de sosiale aspektene ved måltidet fremmet gjennom den særnorske tradisjonen med fredagstaco. Og det er kanskje verdt å bite seg merke i at vi i Norge har skapt en så stor tradisjon rundt en rett som legger til rette for sosial interaksjon. Det finnes vel knapt et annet måltid der deltakerne i så stor grad interagerer gjennom kontinuerlig fordeling av skåler med tilbehør, samtidig som retten i sin form er svært uformell. Den norske tacotradisjonen kan med andre ord være et lokalt eksempel på hvordan måltidet kan knytte oss tettere sammen.  

Kanskje grunnen til at det er så stor forskjell i synet på å ta en kaffe alene og å spise middag dermed er den grunnleggende funksjonen måltidet har som et sosialiseringselement i samfunnet? I en tid der enkelte andre fellesaktiviteter går tapt, er det verdt å tenke på om vi mister noe på veien mot uavhengighet og det som er praktisk. Det er en grunn til at helsedirektoratet legger vekt på «måltidets historiske, kulturelle og sosiale betydning» i sin Handlingsplan for bedre kosthold (2017-2021). I denne rapporten legges det vekt på «måltidenes betydning som en sosial begivenhet» der måltidene kan «utgjøre en sosial og en kulturell møteplass». For eldre som lider av spisevegring er det for eksempel et vanlig tiltak å skape et sosialt rammeverk rundt måltidet. Når det samtidig trekkes paralleller mellom måltider i fellesskap og sunnere matvaner blir det tydelig at et tilsynelatende trivielt spørsmål som hvorvidt måltider bør inntas alene eller i felleskap faktisk har reelle konsekvenser. 

Avslutningsvis 

Denne diskusjonen har ingen klare svar, og det er heller ikke intensjonen med denne artikkelen. Det er tydelig at vi ser en kulturendring knyttet til det sosiale aspektet ved måltidet, der det blir vanligere å spise alene. Denne utviklingen kan sees i sammenheng med at flere andre aktiviteter som tradisjonelt har vært vanlig å utføre i grupper, nå i større grad utføres på egenhånd. Det finnes definitivt positive aspekter ved denne utviklingen, men det er også verdt å tenke over potensielle negative konsekvenser. Mennesker har samlet seg rundt måltidet gjennom alle tider, og det utgjør en fundamental del av vår kulturelle og sosiale virkelighet. Der mange av oss inntar flere av dagens måltider alene, er det derfor verdt å tenke over måltidets funksjon utover kun å få i seg næring.  

Til sist kan jeg tilføye at som svoren introvert gleder det meg personlig at flere aktiviteter blir sosialt akseptable å utføre uakkompagnert. Å reise, spise og oppleve på egenhånd kan være frigjørende og styrkende. Og selv om urbanisering og en teknologisk utvikling som tillater mindre direkte menneskelig kontakt kan være fremmedgjørende, er det nok overdramatisk å hinte til samfunnets oppløsning selv om sosiale omgangsformer endres. Mennesket er tross alt et sosialt vesen når alt kommer til alt. 

Kilde: Departementene, Nasjonal handlingsplan for bedre kosthold (2017–2021), 2017.  

Leave a reply

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *