«Brexit means Brexit»?

Tekst: Trygve Borgersen 

 Et halvt år etter at det britiske folket stemte for å forlate EU, er Storbritannia fortsatt medlem av EU. Hva skjer nå?

I juni mente ekspertene de visste hva som ville skje dersom folket stemte for å forlate EU: Leave-kampanjens tilhengere ville jublet og statsminister David Cameron ville startet prosessen med å trekke Storbritannia ut av EU. Man så for seg at Boris Johnson og Nigel Farage, som var sentrale ledere for Leave-bevegelsen, kom til å få enda mer sentrale roller i britisk politikk. Om noe er det det motsatte som har skjedd. Cameron bestemte seg ganske kjapt for at han ikke var den rette «kapteinen» til å lede Storbritannia videre. Theresa May tok over styringen.

«Én ting er sikkert: Storbritannia vil ikke bli et land helt fremmed for EU.»

Skrekkens parlament 

Statsminister May var tidligere for EU, men har som statsminister gått inn for at «Brexit means Brexit.» Folkeavstemningen er ikke juridisk bindende, så det er avgjørende at de politiske beslutningsmyndighetene respekterer mandatet de fikk av det britiske folk til å trekke seg ut av EU. For å realisere Brexit har regjeringen opprettet et eget departement, «Her Majesty’s Principal Secretary of State for Exiting the European Union». May har oppnevnt den erfarne David Davis som minister i dette departementet. Davis og regjeringen har blitt beskyldt for å ikke hensynta Parlamentets syn i stor nok grad. Regjeringen mener derimot at  de ikke ønsker at noen skal motarbeide folkets vilje. I dag har begge de store partiene i England et flertall av parlamentsmedlemmer som er for EU. Skrekken er da at parlamentet kan sabotere forhandlingene slik at man ikke får realisert Brexit. En forståelse av hva som kan skje videre avhenger av en innsikt i hva EU faktisk betyr for Storbritannia i dag.

Hva EU betyr for England

EU er Englands desidert største handelspartner. Etter USA er EU-landet Tyskland det største eksportmarkedet for England. Faktisk er nesten halvparten av all britisk eksport destinert land i EU. Men dette viser ikke hele bildet. For Leave-bevegelsen har det vært et viktig poeng at EU har blitt et mindre og mindre viktig eksportmarked for Storbritannia, da 60 prosent av eksporten gikk til EU i år 2000, mens det i dag ligger på under 50 prosent. Likevel har importen fra EU, i følge Office for National Statistics, konstant ligget på 54 prosent. Dette skaper et handelsunderskudd med EU, som bare i de tre første månedene av 2016 økte med 0,7 milliarder pund. For Leave-kampanjen var det et sentralt poeng at man må forlate EU for å kunne begynne å produsere flere varer innenlands både for eget konsum og for eksport, mens EU-tilhengerne på sin side peker på at dette bare gjør det enda viktigere å ha tilgang til EUs indre marked.

EUs indre marked

Det indre markedet er et litt diffust begrep, men er godt oppsummert i de kjente «fire friheter»: Fri bevegelse av varer, personer, kapital og tjenester. Storbritannia har i dag unntak fra fri flyt av kapital da de ikke er med i Euro-samarbeidet, selv om de er fullverdige medlemmer av EU. De har god nytte av fri flyt av varer og tjenester, noe som gjør at store bedrifter som Nissan har kunnet ha en stor i Storbritannia som selger til resten av EU. Videre har Storbritannia en dominerende tjenestenæring. Den utgjør rundt 80 prosent av økonomien. Også tjenestenæringen får mulighet til å selge varer til andre EU-land.

Fri flyt av personer

Den frie flyten av personer er mer kontroversielt. Dette er viktig for et godt europeisk økonomisk samarbeid, men har ført til store konflikter i Storbritannia. Mange mener at spesielt polske arbeidsinnvandrere har tatt mange av jobbene, og at man må bli kvitt arbeidsinnvandringen for å minske arbeidsledigheten. Samtidig har de i likhet med Norge en lav fødselsrate, som gjør at befolkningen minsker. Dette gjør at man selv med en minskende arbeidsledighet har en majoritet av befolkningen som ikke jobber, med spesielt mange pensjonister. Det gjør at man er avhengig av arbeidsinnvandring.

«Derfor kan og vil EU presse Storbritannia til å fortsette mye av samarbeidet som de har per i dag.»

Hva vil skje fremover?

Én ting er sikkert: Storbritannia vil ikke bli et land helt fremmed for EU. Da EU er en såpass stor handelspartner er det utenkelig at de britiske næringssektorene skal tillegges det massive handicapet av en tariff for å kunne eksportere varer inn til EU. Man må heller ikke glemme at den langsiktige, tenkte økonomiske veksten var et argument for nettopp å skille seg fra EU. Ingen regjering er tjent med å strande landet utenfor det europeiske samarbeidet. Et annet aspekt er at Storbritannia uansett kommer til å måtte forholde seg til flere av de europeiske reguleringene, selv om de ville blitt en slik fremmed nasjon. Dette fordi bedrifter og privatpersoner i EU, med enkelte unntak, ikke kan kjøpe eller produsere varer og tjenester som bryter med EUs bestemmelser. Alle britiske bedrifter som vil handle med det 500 millioner folkerike markedet i EU, vil derfor ganske frivillig forholde seg til nettopp disse reguleringene. Reguleringer som ofte er satt på plass for å samkjøre handel, mer enn sikkerhet og miljøhensyn.

Suverenitet

Likevel står altså Theresa May for at «Brexit means Brexit.» Dette skaper to motpoler: Ønsket om å fjerne seg fra EU og nødvendigheten av å samarbeide med EU. For Leave-kampanjen har dette likevel vært ganske uproblematisk. Storbritannia vil ved å melde seg ut få «tilbake » sin suverenitet, og kan da forhandle frem nye og bedre avtaler med EU. Da vil Storbritannia selv kunne kontrollere arbeidsinnvandring og lage egne reguleringer, samt nye handelsavtaler som kun fjerner tollgrensen. Videre kan det være lurt å respektere folkeavstemningen, siden politikerforakten kan antas å øke om man reverserer referendumet. Om ikke politikerne kan respektere en folkeavstemning, når vil de da lytte?

Forhandlingsposisjonen

Videre har Storbritannia i realiteten ikke en veldig sterk forhandlingsposisjon. De er enkelt sett en av de største økonomiene i EU, med et bruttonasjonalprodukt på $2.79 billioner mot EUs $16.27 billioner, men har som nevnt et handelsunderskudd. Storbritannia vil være den desidert største taperen uten en handelsavtale. Derfor kan og vil EU presse Storbritannia til å fortsette mye av samarbeidet som de har per i dag.

Effektiv handel med EU

Det er altså sentralt for Storbritannia å ha mulighet til å effektivt handle med EU. Dette gjør det litt vanskelig å se hva et Brexit egentlig vil bestå av. For om Storbritannia fortsetter å ha handelsavtaler med EU, så vil de ikke være helt uavhengige av EU uansett. Denne avhengigheten blir videre forsterket av at EU ikke lar land kun ha tilgang til tollunionen uten også å være med i fellesmarkedet. Dette betyr at EU vil kreve at Storbritannia må være med i de andre aspektene av det som da gjør opp fellesmarkedet. Dette inkluderer arbeidsinnvandring fra land som Polen og samarbeid om reguleringer og forskrifter.

EØS-avtalen

Dette begynner å likne avtalen vi selv har med EU, nemlig EØS-avtalen. EØS er en avtale mellom tre av fire EFTA-land, en parallelorganisasjon til EU. I denne avtalen blir EØS-medlemmene en del av EUs indre marked, men har forhandlet seg frem til enkelte unntak. I Norge har vi på grunn av dette muligheten til å subsidiere og ilegge importavgifter på landbruk og fiskerinæringen, noe som egentlig går mot EUs mål om et fritt marked. EØS-avtalen er likevel kontroversiell, fordi vi ved å ikke være medlemmer av EU ikke har anledning til å delta i beslutningene som unionen tar, ei heller påvirke lovene som blir fastlagt. Vi havner altså i en posisjon der EU, uten at vi har noe å si på det, fastsetter store deler av lovverket vi følger her i Norge. Tilhengerne av denne avtalen vil si at dette er en pris det er verdt å betale for unntakene vi har, men dette er en logikk som vil være vanskelig å følge for Storbritannia som allerede har mange unntak. Som nevnt er de ikke med i Schengen, hvilket fører til at man må vise pass for å komme inn i landet. De samarbeider heller ikke om justis og politi. Dette for å nevne noe.

Artikkel 50

Når EU da er i en såpass overlegen handelssituasjon og Storbritannia allerede har såpass mange unntak fra samarbeidet, er det tvilsomt at et samarbeide med EU uten å være medlem kan tjene Storbritannia på noen måte. Dermed er man i en posisjon uten gode løsninger. Et alternativ som vi muligens nå ser starten på er å fortsette planleggingen om å aktivere artikkel 50 i Lisboa-traktaten, men ikke gjennomføre aktiveringen. Dermed vil man kunne hevde å overholde folkeavstemningen, men fortsatt ha være med på å bestemme agendaen til EU. Artikkel 50 regulerer nettopp utmeldingen fra EU. Man har to år på seg fra man aktiverer den til man skal være ferdig med forhandlingene om videre avtaler. I følge utenriksminister Boris Johnson planlegger regjeringen å aktivere artikkelen i begynnelsen av 2017.

Utsettelse

Å utsette aktiveringen av artikkel 50 kan være fordelaktig. Storbritannia vil få fordelene det er ved å være med på det indre markedet og vil fortsatt ha unntakene de nå har fra EU. Samtidig vil de beholde en vis tillit til politikerne, en tillit som kan være vanskelig å beholde om man nå ombestemte seg. Hva May og EU-minister Davis angår slipper de å reversere politikken de nå har vedtatt. May ble jo statsminister i kjølevannet av referendumet, så for henne å trekke denne folkeavstemningen ville vært å ødelegge mye av fundamentet for hennes posisjon som statsminister.

Regjeringens deltakelse?

Storbritannia er uansett i en vanskelig situasjon, der alle utveier har sine problemer. De må balansere et mandat fra folket, samtidig som de må vedlikeholde forholdene til sine viktigste handelspartnere. Man må håpe at den politiske situasjonen gjør det mulig å bestemme seg for å annullere folkeavstemningen eller faktisk aktivere artikkel 50. I skrivende stund har Parlamentet, som er overveldende for EU-medlemskapet, vunnet frem i en domstol for at de skal kunne delta i forhandlingene om Brexit. Om de også vinner i høyesterett kan det føre til store konflikter mellom dem og Regjeringen, noe som kan forlenge prosessen. Om ikke artikkel 50 er aktivert innen valget i 2020, er det umulig å si hva den neste regjeringen ønsker å gjøre.