Det finnes en gruppe mennesker med kun ett mål i hodet: Dra på trendy arrangementer for å menge seg med «de kule», for deretter å poste det på sosiale medier.
Tekst: Sverre Eiker Berg
Jeg skal ta på meg rollen som en bitter gamlings som klager over dagens ungdom. Noe en avis ikke kan være foruten. Noen unge, eller vent, ikke bare unge, 30-åringer også, er ivrige på å dra dit «de kule» er. «De kule» er folk som blir sett opp til. Folk som følges på Instagram og som man vil ha oppmerksomhet fra. Kanskje folk man ønsker å ligne på.
Først og fremst, la meg bare si at jeg ikke er bedre enn personene jeg skal forsøke å vekke til live her. Alle vil imponere på et eller annet tidspunkt. Enten det er å markere seg på en fest blant mange ukjente, eller hvis du prøver å selge deg inn hos svigers. Enkelte holder likevel hele tiden et øye med «de kule» og hvor de drar, for så å slenge seg etter i håp om å bli sett. Ikke minst også for å kunne si at «jeg har minglet med dem.»
Alle har hver sin versjon av hvem «de kule» i byen egentlig er. I Oslo kan «de kule» være de menneskene som drar på intellektuelle foredrag eller de som sitter på første rad under moteuka. Under moteuka publiserer «de kule» jevnlig bilder av seg selv på Instagram, der de powerwalker over gata og later som at de ikke ser «street-style»-fotografen som presser kamera-linsen opp i trynet deres. De forsøker å vekke den internasjonale motefiffens oppmerksomhet, parallelt med at «alle andre» forsøker å kapre «de kule» sin interesse. Fiffen i kunstmiljøet, som også kan gå under betegnelsen «de kule», får derimot med seg månedens siste kveldsutstilling på Astrup Fearnley. De tar seg en tur hit for å ta en titt på kunsten — hva? — ja, for å faktisk se kunsten. Bakgrunnen for besøket til resten? For å si at de har vanket med fiffen.
Illustrasjon: Kine Ulvestad
Jeg er ny i storbyen, og kort tid etter at jeg flyttet til Oslo la jeg merke til at dette norske samtidskunstmuseet hadde opprettet et tilsynelatende kult arrangement på Facebook. «Art Night» lød navnet. Senere, etter fadderuka, tok jeg med meg to nye venner dit. Jeg måtte vente ved inngangen fordi de kom litt sent. Storbyens kollektivtrafikk er nemlig ikke like pålitelig som jeg først trodde. Der jeg satt i hva jeg går ut fra var designerstoler, la jeg merke til alle menneskene som sto i kø. Jeg husker at jeg stusset over antrekkene deres, mens hodetelefonene mine skjøt en av Flumes låter inn i ørene mine.
Da vennene mine endelig kom, avbrøt jeg hun ene mens hun fortalte om buss-dramaet. «Det er jo som om det skulle vært et fashion show her». De lo, og deretter la jeg fra meg tanken på disse vandrende utstillingsdokkene i øyenfallende jakker og blanke herresko. Dette var helt til jeg faktisk kom inn på utstillingen, der flesteparten satt i stoler med et 98-kroners vinglass i hånda, mens ei annen knipsa bilder av dem til Snapchat eller Instagram. En hadde en flagrende kåpe slengt over skuldrene, mens en mann var kledd i avklippede jeans, en caps og Fjellräven-sekk på ryggen. Jo, han ser jo bra ut, men er han kun kledd slik for å promotere seg selv på sosiale medier? Muligens. I så fall – galskap…
Noen dager etter denne kvelden på Astrup Fearnley, kom jeg i prat med en av romkameratene mine: «Det virker så slitsomt å ha et konstant fokus på hva alle andre tenker», sa jeg til henne. Noe hyklersk kanskje. Alle er vel til en viss grad opptatt av hva andre synes. Så snart man entrer et rom, har andre en oppfatning om deg. Det er uunngåelig. Men ikke la det diktere hvordan du skal oppføre deg blant de du ønsker å imponere. Selvfølgelig, imponer, men ikke gjør det bare med hensikten å fange «de kule» sin interesse.
Tilbake til samtalen med romkameraten min. Jeg påsto også at det var veldig synlig at de ikke hadde kommet dit for annet enn å kle seg opp og ta bilder. Hun avbrøt meg med et tjukt «eh, ja». Det hadde hun også tenkt på flere ganger. Det er altså slik at flere enn meg har kjennskap til dette og disse personene. Og ja, man kjenner seg sikkert litt igjen i det selv også.
Jeg har ett spørsmål som kanskje er vanskelig å besvare, men som muligens ikke trenger noe svar. Hvorfor drar man ikke på et arrangement på Astrup for å henge med venner, for å se på utstillingen, for å ta seg et glass vin og le litt sammen med de man er glad i? Høres det så galt ut? Litt klisjé, ja, men ikke galskap.