Den Colombianske fred?

Det lå an til fred i Colombia, men i folkeavstemningen 2.oktober sa colombianerne nei til å godkjenne fredsavtalen med FARC-geriljaen. Landet går nå en usikker tid i møte.

Tekst: Malin Øren Aldal og Frida Sjuve Johansen

Colombias president Santos har blitt tildelt årets Nobel fredspris for fredsavtalen med FARC geriljaen, som markerte slutten på 52 år med borgerkrig. Men da Santos spurte det colombianske folket om å godkjenne fredsavtalen fikk han ikke det resultatet han ønsket seg.

For det er aldeles ikke slik at hvis du spør folket gir de deg det svaret du vil ha, det vet David Cameron alt om, og det fikk også president Santos erfare under folkeavstemningen 2. oktober. Seieren til avtalens motstandere kom som et sjokk etter en solid ledelse til ja-siden i meningsmålingene, og avtalen det har tatt fire år å fremforhandle går ikke gjennom som den er. Nei-siden ledet av tidligere president Álvaro Uribe vil komme med forslag til endringer, spesielt endringer i straffereduksjonene avtalen setter opp for FARC-medlemmer.

Konflikten i Colombia etterlater seg over 220 000 døde, 25 000 savnede og nesten 7 millioner internflyktninger. Ønsket om fred er stort, og den colombianske regjeringen har lovet å overholde fredsavtalen. FARC har også sagt at de vil fortsette å jobbe mot fred, men den planlagte demobiliseringen er satt på vent. Det som vil være avgjørende er hvorvidt FARC vil kunne godta en ny avtale, som antageligvis vil gi strengere straffer for geriljaen. Til tross for dette viser begge sider en vilje til fred, og har bedt FN komme inn og overvåke våpenhvilen. Etter 52 år med krig er det uvisst hva som nå kommer til å skje.

Bakgrunn for konflikten

Roten til konflikten er å finne tilbake på 1950-60 tallet. Etter et tiår med politisk vold i landet fra 1948-58, kjent som La Violencia, ble det inngått kompromisser mellom noen av de stridende  partene, og disse dannet regjering. Utelatt ble kommunistene, samt fattige og bønder fra landsbygda. I 1964 ble FARC-geriljaen grunnlagt, de besto av militante kommunister og bønder som tok til våpen mot sentralmakta med krav om omfordeling av jord og utjevning av sosiale forskjeller.

Rundt den samme tiden ble også ELN dannet, med de samme målene for øyet. ELN har alltid hatt færre medlemmer enn FARC, og også ofte blitt sett på som mer ideologiske. ELN og Colombianske myndigheter har snakket om å forhandle om fred.

Geriljaen har benyttet seg av vold, kidnappinger og utpressing for inntekter og innflytelse. Hovedinntektskilden for FARC har vært dyrking, produksjon og smugling av kokain.

De siste 50 årene

Landsbygda er det området FARC-geriljaen og andre paramilitære grupper har fått best fotfeste, og lokalbefolkningen i disse områdene har derfor vokst opp med voldelig hverdag. Mange er også blitt drevet på flukt fra hjemmene sine. Hele 6,9 millioner er flyktninger i eget land, det vil si at Colombia har høyest antall internflyktninger i verden. Av FNs høykommissær for flyktninger er situasjonen blitt kalt ”Colombias usynlige krise”.

Geriljaen har benyttet seg av vold, kidnappinger og utpressing for inntekter og innflytelse. Hovedinntektskilden for FARC har vært dyrking, produksjon og smugling av kokain. Tidlig på 2000-tallet sto Colombia for 90% av verdens kokain, og produksjon så vel som skattlegging av kokainbønder og trafikkering av narkotikaen ga store inntekter. I 2009 rapporterte Amerikanske myndigheter at FARC sto bak hele 60% av all kokain som kom fra Colombia til USA.

Paramilitære grupperinger oppsto på 1980-tallet, som en motpol mot FARC og ELN, bestående av landeiere som ville beskytte seg mot geriljaen. I tillegg til andre kriminelle gjenger, konkurrerer også de paramilitære om inntektene fra narkotikaen. Dette betyr at konflikten mellom FARC og de paramilitære ikke bare er ideologisk og politisk, men også en kamp om narkotikaen. Den største paramilitære grupperingen, AUC, demobiliserte i 2006, men ut fra  det tidligere AUC kom det som i dag omtales som bacrims. Disse er kriminelle gjenger som driver med narkotikahandel, og enda en utfordring for Colombia.

I 2002 ble Alvaro Uribe valg til president, og under hans to perioder gikk kidnapping- og voldsratene drastisk ned og FARC opplevde mer enn en halvering i medlemstall fra over 20 000 i 2001 til litt under 7000 i 2012 da fredsforhandlingene begynte. Uribe har vært med på å legge et grunnlag som har muliggjort fredsforhandlinger gjennom bruk av militære midler, men også gjennom å gi opprørere lavere straffer mot av de la ned våpnene og fortalte sannheten om sine gjerninger. Uribe har vært en høylytt motstander av fredsavtalen, og har blitt en uoffisiell leder for nei-bevegelsen, som nå vant folkeavstemningen.

Fredsavtalen

Fredsavtalen som ble nedstemt av folket ble fremforhandlet rundt tre hovedprinsipper; Utvikling av ny landbruksreform, FARCs framtid som organisasjon, bekjempelse av narkotrafikken, overgangsjustis og ofrenes rettigheter. Ankepunktet mot fredsavtalen var de reduserte straffene for geriljaen, og det er her de fleste endringene er forventet.

Splittet befolkning

Nei-siden vant folkeavstemningen med kun 0.5%, eller 54 000 stemmer. Med en valgoppslutning på kun 38% på landsbasis, har orkanen som traff Colombia dagen da folkeavstemningen ble holdt fått noe av ansvaret for opposisjonens knappe seier. Det fordi uværet rammen kysten der tilhengerne av avtalen var mange, og hindret folk i å stemme.

Videre er det interessant å merke seg at de som har vært minst direkte eksponert for konflikten er de som i størst grad stemte nei til avtalen slik den var. Folkeavstemningen viser at de som bor i områder der geriljaen har vært mest aktiv, er de som har stemt hyppigst for fredsavtalen. De som bor i mer skjermede områder har i stor grad stemt mot avtalen.

Hvorfor nei

På tross av ja-sidens stabile ledelse på meningsmålingene, var motstanderne av avtalen mange. De som stemte nei var ikke i mot et fredelig Colombia, men mente fredsavtalen ikke var god nok. Etter at geriljagruppen involverte seg i narkotikahandel og gjentatte ganger har begått alvorlige overgrep mot de sivile, sliter mange colombianere med å tilgi FARC, og mener myndighetene har inngått ett for stort kompromiss.

Motstanderne av avtalen, og spesielt den politiske høyresiden, har fått dette punktet til å fremstå som at man i praksis gir all politisk makt til FARC.

I følge avtalen skulle FARC geriljaen gi opp sine territorier, overgi alle våpen til myndighetene og stoppe den utbredte produksjonen av kokain. Til gjengjeld ville FARC få strafferabatter og få ta del i politikken. FARC vill hatt representanter i kongressen fram til 2026, men ville kun hatt talerett, ikke stemmerett. Motstanderne av avtalen, og spesielt den politiske høyresiden, har fått dette punktet til å fremstå som at man i praksis gir all politisk makt til FARC. Mange mener denne skremselspropagandaen kan ha påvirket befolkningens valg i folkeavstemningen. Nei-bevegelsen mener myndighetene forhandler med terrorister, og at gjennomføringen av avtalen ville blitt det samme som å illegitimt gi FARC politisk makt under en trussel om vold.

Det mest kontroversielle punktet i fredsavtalen, og som mange mener er hovedårsaken til at nei-siden vant fram, er delen som omhandlet overgangsjustis. De som tilstår sine ugjerninger kan få reduserte straffer eller samfunnstjeneste, mens de som har begått mindre alvorlige lovbrudd under konflikten kan få amnesti. Også menneskerettighetsforkjempere har vært kritiske til at de som har begått alvorlige lovbrudd skal kunne slippe unna med lave straffer. Bakgrunnen for redusert straffeforfølgelse var for det første å få FARC til forhandlingsbordet, i tillegg til at det ville gjøre reintegreringen av FARC soldater tilbake inn i samfunnet lettere. Dersom soldatene ikke blir integrert inn i en normal tilværelse, er risikoen sto for at de blir rekruttert til andre væpnede grupper.

I tillegg skal forbrytelser begått av regjeringens hær og politiet i Colombia, straffes på lik linje som forbrytelser begått av FARC. Et flertall av de som tilhører høyresiden definerer fortsatt FARC som en terroristorganisasjon og mener dermed at de ikke kan behandles likt som hæren og politiet.

Blant motstanderne er det også en gruppe som ikke har noe å vinne på fredsavtalen, nemlig de med store jordeiendommer. I dag kontrollerer 0,4 prosent av befolkningen over 60 prosent av den beste jorden. Jordeierne har siden starten vært negative til en fredsavtale som på sikt kan før til jordreformer som fastsetter omfordelinger.

I følge avtalen skulle mange av de internt fordrevne få tilbake jord, landeierne ser på dette som ren kommunisme. Tidligere president Uribe står i spissen for nei-bevegelsen og hadde ønsket at president Santos skulle videreføre hans konfrontasjonspolitikk, hvor målet var å vinne en militær seier over geriljaen. Santos har derimot inntatt en mer forsonende holdning, og har ment at konflikten måtte løses politisk og ikke militært.

President Santos uttalte før avstemningen at en ny forhandlingsrunde ville bli umulig, men etter resultatet i folkeavstemningen endret han mening og sa at han ikke vil gi opp, men kjempe for freden gjennom hele sitt presidentskap.

Veien videre

Til tross for resultatet i folkeavstemningen finnes det fortsatt håp for fred. Ettersom det var en knepen seier til nei-siden finnes ikke tyngden Uribe trenger for å radikalt endre avtalen, men endringer må til for at avtalen skal kunne godkjennes og implementeres. President Santos uttalte før avstemningen at en ny forhandlingsrunde ville bli umulig, men etter resultatet i folkeavstemningen endret han mening og sa at han ikke vil gi opp, men kjempe for freden gjennom hele sitt presidentskap. Også FARC har vist dedikasjon til fredsarbeidet, og nå vil det være avgjørende hvorvidt de er villig til å godta en avtale som etter all sannsynlighet vil legge opp til strengere fengselsstraffer for geriljaen. Lederen av FARC Timoleon “Timochenko” Jimenez har tidligere uttalt at ingen har forhandlet seg fra jungelen og til fengsel før, og det skal heller ikke FARC gjøre.

Hva som nå vil skje i landet er usikkert, men kanskje kan fredsprisen tildelt Santos gi ekstra motivasjon til fredsarbeidet, nå som verdens øyne for alvor er rettet mot Colombia.