De gule vestene i Frankrike har blitt selve symbolet på sinne mot alt fra skjevfordeling til immigrasjon. Bevegelsen kan være et uttrykk for en progressiv revolusjonær tradisjon, samtidig som den er representativ for den sammensatte anti-globaliseringsbevegelsen vi ser i Vesten.
Tekst: Sofie Sjaastad, Statsvitenskap
Illustrasjon: Asbjørn Oddane Gundersen
Frankrike har uten tvil en revolusjonær tradisjon, men også en reaksjonær en. Revolusjon og opptøyer har med jevne mellomrom preget Frankrike siden 1789. I dag ser vi demonstrasjoner i full fres igjen. Under fanen «gul vest» kan enhver person misfornøyd med den franske staten og president Emmanuel Macron ta på seg en gul refleksvest og demonstrere. Det har så langt vært nærmere 300 000 demonstranter rundt om i Frankrike. 8000 er arrestert og ti døde. Demonstrantene og politiet i Frankrike har kommet inn i et mønster hvor gatekamper, påtente biler og voldelige konfrontasjoner er blitt normen.
Déjà vu
Hvis dette minner deg om en tidligere hendelse i Frankrike, er du ikke alene. To hundre og femti år etter den franske revolusjonen lever fortsatt ånden av opprør i beste velgående. Man må spørre seg: Hva er det med franskmenn? Hvorfor kan de ikke løse konflikter gjennom forhandlinger? Det har vist seg gang på gang at det ikke er måten å gjøre ting på i Frankrike. Misnøye blir ikke uttrykt gjennom megling og dialog, men direkte kamp og konfrontasjon. Til tross for dette har vi ikke sett demonstrasjoner og uro på en slik skala som de gule vestene har skapt, siden studentopprøret i 1968. Men, demonstrasjonene i dag har en annen tone enn tidligere. Tidligere omveltninger som revolusjonene i 1789 og 1848, samt studentopprøret i 68, var i stor grad bygget på ideologi og ønsker om systemendring. De gule vestene fremstår til sammenligning nærmest ideologiløse.
«La dem spise kake»
Da Macron ble valgt våren 2017 ble han sett på som et friskt pust. Ung og energisk med en politisk vri utenfor de tidligere blokkene, mens de moderate venstre- og høyrepartiene lå nede med knekt rygg. Macron sin største konkurrent var Nasjonal Front og Marine Le Pen, som før Macrons inntreden hadde vært lynavlederen for proteststemmene i Frankrike.
Macron sank altfor lett ned i en rolle som en slags moderne Marie Antoinette, som et yndet hatobjekt
Men Macron sank altfor lett ned i en rolle som en slags moderne Marie Antoinette, et yndet hatobjekt. Han er progressiv i mange av sine meninger, som viktigheten av klimatiltak, homofiles rettigheter og et multikulturelt samfunn. Samtidig fremstår han som tonedøv ovenfor problemene til arbeiderklassen og dem med lav inntekt. Frankrike kjenner fortsatt effekten av finanskrisen og eurokrisen på kroppen, som startet i 2008 og fortsatt ikke helt har gitt seg. Ikke bare arbeidsklassen, men også middelklassen har sett et fall i kjøpekraft og levestandard. Arbeidsledigheten er fortsatt høy, på rundt 10 prosent. Til tross for flere franske revolusjoner gjennom historien hvor «Frihet, likhet og brorskap» var det bærende prinsipp, eksisterer det fortsatt et tydelig klasseskille i det franske samfunn. Eliten sitter med rikdom og fordeler en gjennomsnittlig borger bare kan drømme om. De minst velstående har riktignok ikke blitt mindre velstående under president Macron, men skattekutt for de ultra-rike og beskjeden til en ung arbeidsledig om at det var «bare å gå over gaten» for å finne seg en jobb, har satt sinnene i kok.
Macron sitter nå med en enorm utfordring. Hvordan skal raseriet til de gule vestene håndteres og dempes? Konsesjoner, som økt minstelønn og ingen avgiftsøkning på drivstoff, har så langt hatt liten effekt når det gjelder å roe ned situasjonen. Tidligere presidenter, som Sarkozy og Hollande, kom heller ikke langt med sine reformer før de ble lammet av demonstrasjoner. Nå som mer ekstreme grupperinger, både på høyre- og venstresiden, har gjort sitt inntog i demonstrasjonene, er situasjonen enda mer usikker.
Sammensatt protestgruppe
De gule vestene er en sammensatt og bred gruppering uten noen klar felles profil. De har tiltrukket seg folk fra hele det politiske spektrumet. Demonstrasjonene startet som en protest mot økte bensinpriser, og bestod hovedsakelig av arbeider- og middelklasse fra mer rurale områder. Men det tok ikke lang tid før bevegelsen mistet klarhet i sine ønsker og krav. I dag fremstår de gule vestene mer som en samling mennesker som protesterer mot noe – mot skatt, bensinpriser, mot svakere arbeidsvern og andre reformer i samfunnet, mot innvandring og senest i slutten av februar kom det hatytringer fra gule vester mot jøder. Mens de underpriviligerte i tidligere revolusjonære tider ofte var motivert av ideologiske tankegods, fremstår dagens gule vester som lederløse og upolitiske. Dette er ingen progressiv kraft, kanskje mer en anarkistisk protestbølge uten noe klart politisk alternativ og prosjekt.
En alternativ fortolkning kan være at de gule vestene er et nødvendig korrektiv for et vestlig og globalisert samfunn som er gått av hengslene i jakten på profitt og rikdom. Det kan være et ønske om å reversere samfunnsutviklingen. En protest mot det som oppfattes som negative sider av globalisering og migrasjon, mot en urettferdig fordeling av inntekt og formue i samfunnet, i tråd med tesen til den kjente franske samfunnsøkonomen Thomas Piketty. Krav om jevnere og mer rettferdig fordeling av godene er for så vidt noe vi har sett fra venstresiden opp gjennom hele historien, selv om det tidligere har vært mer tydelig artikulert enn det de gule vestene står for. Men det å protestere mot innvandring og tilløp til rasisme, som de gule vestene også har gjort, er derimot ikke noe som normalt forbindes med progressive revolusjonære bevegelser.
«Revolusjonen i 1789, og senere franske opprør har, til tross for noen humper på veien, gitt verden en frihets- og demokratitradisjon som det står respekt av»
Dette sier noe om kompleksiteten i protestbevegelsen i dag, ikke bare i Frankrike men også en rekke andre europeiske land. Protest mot det etablerte har feid over Vesten: Trump ble valgt til president i USA, båret frem av misfornøyde og brede folkegrupper som ønsker et oppgjør med elitene, mot immigrasjon og mot globalisering. Storbritannia stemte for Brexit, som en protest mot europeisk samarbeid og immigrasjon. Det dukker også opp stadig flere populistiske protestpartier i Europa, både på venstre- og høyresiden, fra Spania, Italia og Hellas i sør, Tyskland og Østerrike i midten, til Polen, Slovakia og Ungarn i øst.
Veien videre
Revolusjonen i 1789 og senere franske opprør har, til tross for noen humper på veien, gitt verden en frihets- og demokratitradisjon som det står respekt av. Det har bidratt til å forandre samfunnet på en stort sett positiv måte. Man kan velge å se de gule vestene som en fortsettelse av denne tradisjonen: Som et ganske fornuftig korrektiv til en global markedsøkonomi som har gått amok, med stadig større konsentrasjon av rikdom konsentrert på relativt få hender. Middelklassens dalende kjøpekraft gjennom mange år, svekkelse av arbeidstakeres rettigheter og de stadig større forskjellene i samfunnet, er blitt satt på dagsorden. Men det at de gule vestene ikke presenterer et artikulert og forståelig alternativ, at de er lederløse og har klare anarkistiske trekk, at de fyrer løs på innvandring og har rasistiske tendenser, peker i en mindre progressiv og ærerik retning. Det kan være mer nærliggende å forstå de gule vestene som uttrykk for avmakten i et politisk og økonomisk system i krise, uten åpenbare løsninger, i en stadig mer globalisert verden med beinhard konkurranse fra nye og gamle konkurrenter. De gule vestene må sies å være en noe forvirrende bevegelse, uten noen klar retning og som det kan være vanskelig å forutsi konsekvensene av. Vi følger derfor alle spent med idet Frankrike tar et byks i en uforutsigbar retning.