Denne rapporten baseres på intervjuer av 445 ofre og øyenvitner, og identifiserer mulige krigsforbrytelser på begge siden av konflikten. FNs granskingskommisjon sier at noe må gjøres, men FNs sikkerhetsråd er nok en gang fastlåst.
Hva gjør egentlig FN med Syriakonflikten? Illustrasjon: Freedomhouse2
Det er ikke første gang FNs granskingskommisjoner advarer om krigsforbrytelser og sågar folkemord, mens FN-organisasjonen som sådan står handlingslammet. Konflikten i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet og folkemordet i Rwanda er to andre tidsnære eksempler hvor varsel om folkemord og krigsforbrytelser var høylytte i media, og hvor verdenssamfunnet og FN sviktet.
En forståelse av FNs janusansikt er her nødvendig. FNs granskingskommisjoner og andre forskningsorganer står i stor grad maktesløse i handling. Deres rolle er først og fremst å identifisere trusler mot verdensfreden, mens selve handlingskraften ligger i Sikkerhetsrådet og Generalforsamlingen. Tanken er at disse organene skal motta rådgivning og rapporter fra kommisjonene og deretter handle for å bevare fred verden over. Problemet oppstår når politiske hensyn kommer i veien.
Dessverre blir det ofte slik at nettopp politiske hensyn rangerer over spørsmål av mer moralsk karakter. Sikkerhetsrådet, hvor hver stormakt har vetorett, er preget av politiske uenigheter og allianser, og den reelle handlingskraften i sterkt politiserte konflikter er svært lav. At etikk og sågar folkeretten krever handling blir ofte utmanøvrert av politisk retorikk og utsettelser av avgjørelser på bakgrunn av bakenforliggende politiske agendaer.
Drap og ”rensing”
På 1990-tallet var frykten for å bruke ordet «folkemord» ( «genocide») så stor blant stormaktene at man valgte å kalle handlingene på Balkan for «etnisk rensing» («ethnic cleansing») fordi folkemordskonvensjonen stiller krav til handling dersom folkemord er påvist. Etnisk rensing og folkemord er beslektede begreper, men mens folkemord beskriver handlinger med det mål for øyet å delvis eller helt å destruere en gruppe mennesker, er etnisk rensing kun handlinger hvor målet er å rense et gitt territorium for en gruppe mennesker med gitte karakteristikker.
Folkemordkonvensjonen, eller Konvensjonen om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord, nevner ikke forfølgelse og mord på bakgrunn av politisk overbevisning. Konvensjonens far, Raphael Lemkin, ønsket opprinnelig at dette skulle inkluderes, men dens fødsel kom på et ugunstig tidspunkt. I 1948 var Den andre verdenskrig nettopp over og Den kalde krigen hadde nettopp begynt. Stalin, som selv hadde forfulgt og eliminert store deler av den sovjetiske befolkning på bakgrunn av politiske holdninger krevde at dette ikke skulle klassifiseres som folkemord.
Definisjonsmakt
Så derfor er det ikke et folkemord om myndighetene i en stat forfølger og dreper all opposisjon mot eget politiske standpunkt. I alle fall ikke i følge folkeretten. Folkemord er begrenset til nasjonale, etniske, rasemessige eller religiøse grupper som helt eller delvis blir intensjonelt eliminert. Men selv når folkemord er et faktum, slik det var i Rwanda, nøler statsledere og verdenssamfunnet. Dermed kunne man utsette handling. Når begrepet «folkemord» ikke ble uttalt, var det heller ikke et faktum.
Konfliktvegring
Når stater med stor makt i FN og verdenssamfunnet generelt viser en slik konfliktskyhet og vegring for handling i situasjoner slik som Syria, Rwanda og Balkan, er det vanskelig å forstå matnytten til organisasjoner som FN. I realiteten har FN flere roller enn kun konfliktdemping og fredsbevaring, men det står vitterlig i FN-charteret at dette er en av hovedrollene til organisasjonen. I tilfellet Balkan kom handlingen sent og svakt, og slett ikke fra FN, men fra NATO. Dette var heller ikke i konkret respons til folkemordene på muslimske bosniere, men på en ny opptrapping av konflikten i Kosovo, flere år etter at tidligere president Milosevic hånte verdenssamfunnets impotens i konfliktene på Balkan.
Hvordan kan en organisasjon som FN bevare sitt mandat når statsledere som tydelig begår krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd ikke oppfatter FN som en handlekraftig organisasjon? Hvis statsledere som Milosevic og Assad anser verdenssamfunnet som en svak, eller ikke-eksisterende, korreksjon når de begår overgrep mot sivilbefolkningen, og når verdenssamfunnet ikke evner å gjøre annet enn å bekrefte denne teorien, hvordan kan man da si at FN fremmer fred i verden?
Manglende handlekraft
Nå har FN riktignok en annen rolle i fredsbevarende arbeid enn reell oppbrytning av eksisterende konflikter. FN fungerer også som et forum for samarbeid, koordinasjon og ikke minst som fredsmeklere i en konflikts innledende stadium. Det er ingen tvil om at FN som organisasjon har en rolle å spille i arbeidet for verdensfred. Likevel er det verdt å stille spørsmål ved mangelen på handlekraft i allerede eskalerte konflikter, og da kanskje spesielt der hvor det handler om statlige overgrep på sivilbefolkningen.
Suverenitet
Det er ikke bare politiske uenigheter mellom stater i Sikkerhetsrådet som skaper problemer for FNs inngripen i voldelige konflikter mellom stat og sivilbefolkning. Suverenitetsprinsippet står sterkt i FN-charteret, og er nødvendig for en sameksistens mellom stater. Prinsippet sikrer at myndighetene i de enkelte stater vil kunne utføre sin politikk innenfor landegrensene uten innblanding fra andre stater. Hvis dette prinsippet skulle svikte i folkeretten er det naturlig å tenke seg en større mistenksomhet og generelt dårligere samarbeidsmuligheter mellom statene.
Likevel, FN-charteret åpner for at om myndighetene i et land begår forbrytelser mot sivilbefolkningen i nevnte land, vil det være mulighet for intervensjon på bakgrunn av et FN-mandat fra Sikkerhetsrådet. Slik kommer vi tilbake til start; hvis et land som Kina ønsker å beskytte ikke-intervensjonsprinsippet på bakgrunn av at kinesiske myndigheter selv har svin på skogen, er det lite grunnlag for å tro at de vil støtte inngripen i andre staters anliggende. Derfor blir ikke-intervensjonsprinsippet en hemsko for handling på to nivåer; både folkerettslig og politisk.
Realiteten er at når problemstillingen krever inngripen i staters indre anliggende er verdenssamfunnet tilbakeholdent, ja faktisk motvillig. At FNs granskingskommisjon nå har kommet med en rapport om krigsforbrytelser i Syria endrer ikke det realpolitiske faktum at Sikkerhetsrådet er sammensatt av suverene stater med ulike politiske agendaer og ståsted. I likhet med 1990-tallets folkemord i Rwanda og på Balkan er konflikten i Syria særdeles synlig og mye omtalt, men uten at noen handler.
Blasert publikum
Når verden nå ser på det som skjer i Syria med et skråblikk som sier at vi interesserer oss, men kun moderat, bryter dette ganske tydelig med FNs baktanke. Konflikten i Syria var et av medienes hjertebarn gjennom 2012, og man kan fremdeles lese og høre om en eskalerende konflikt i landet, men engasjementet i verdens befolkning synes å ha avtatt.
Menneskeheten er som sådan langt fra så solidarisk som FNs idealer skulle tilsi, og oppmerksomheten vår er flyktende. En blanding av fordommer og manglende empati leder oss vekk fra konflikten – vi bryr oss rett og slett ikke. Det er langt borte, vi opplever ikke at dette direkte påvirker oss.
Realiteten
For befolkningen i Syria er hverdagen sannsynligvis et mareritt, i alle fall i de mer konfliktfylte områdene. Nesten daglig kommer meldinger om nye dødstall, og på tross av at nyhetene får spalteplass og oppmerksomhet synes engasjementet å svekkes jo eldre konflikten blir. Sjokkeffekten har avtatt og vi som lesere og konsumenter av nyheter har kanskje sett oss litt mette på Syria.
Men hva så med barna som dør? Hva med de krigsforbrytelsene som har skjedd og som fremdeles pågår? Er disse spørsmålene kun moralske tankeeksperimenter eller er de reelle politiske spørsmål? Dødstallene i Syria er i følge Aftenposten på vei opp mot 70.000, og det er et tankekors at mens verden driver politisk debatt dør uskyldige, og for øvrig mindre uskyldige, mennesker hver dag.
Det er begrenset hva små land som Norge kan utrette i store tunge overnasjonale strukturer som FN, men det betyr ikke at vi ikke skal forsøke. Norge er en kjent stemme for fred, og selv om stemmen kanskje er sped sammenlignet med mektigere land, må stemmen i desto større grad være resolutt. Vi får håper at en intervensjon som kommer sent er bedre enn en som ikke kommer i det hele tatt. Det endelige sviket er ikke når vi glemmer konflikter, men når vi med vitende vilje ignorerer dem.
Av Tonje Jelstad Sandanger