De pessimistiske oljetilhengerne

De pessimistiske oljetilhengerne

Det må være skikkelig kjipt å være oljetilhenger

Knut F. Qvigstad. Foto: Monica Løvdahl

– Før eller siden blir denne oljen pumpet opp uansett, hører vi ofte fra de som omtaler seg som tilhengere av oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Denne pussige formen for energipolitisk determinisme har slått rot hos en betydelig andel av de som hever stemmen i den norske oljedebatten. Forestillingen brukes ofte som argument for at kampen mot oljeboring i nordområdene, i beste fall, er et utsettelsesprosjekt – i verste fall et bidrag til økte klimagassutslipp. I denne artikkelen skal jeg derfor ta for meg to av argumentene til oljetilhengerne og vise hvordan de bygger på premisser som burde gjøre dem irrelevante i en løsningsorientert klimadebatt.

 Bomskudd 1: Oljen vil bli pumpet opp uansett

Ideen om at ressursene uansett vil bli hentet opp er det første av disse argumentene. For få måneder uttalte utenriksminister Espen Barth Eide, i et intervju med det tyske magasinet Der Spiegel, at utvinningen av oljen i Arktis vil skje. Den samme forestillingen finner vi også blant skråsikre medlemmer av Unge Høyre som rister overbærende på hodet av naive miljøvernere som tror det er mulig å stanse noe som er så lønnsomt som oljeindustrien. Problemet til både Arbeiderpartiet og Unge Høyre er imidlertid at miljøbevegelsen har solid faglig grunnlag for å påstå at oljeindustrien må stanses. Ikke bare i Norge, men over hele verden. Å argumentere med at utvinningen av oljen i Arktis og Lofoten, uansett vil skje, er dermed jevngodt med å gi opp håpet om å begrense den globale oppvarmningen til under to grader. Hvor konstruktivt er det?

Vi bør derfor være glade for vi fortsatt kan velge å la oljen ligge i våre områder. For hvem skal la sin olje ligge hvis Norge velger å åpne felt der kostnadene ved utvinningen er ekstraordinært høye, slik som i Arktis? Og hvor skal vi la oljen ligge hvis vi åpner et område som topper skalaen for biologisk verdi på globalt nivå, slik som i Lofoten, Vesterålen og Senja? Når vi vet at mesteparten av de kjente reservene av fossil energi må bli liggende i bakken, er det meningsløst å åpne områder der motargumentene er så sterke som i våre nordområder. Når oljetilhengerne mener at disse ressursene uansett vil bli utvunnet, må vi anta at de mener at denne automatikken også omfatter billigere ressurser i mindre sårbare områder. Derfor må det være skikkelig kjipt å være oljetilhenger. Argumentene deres henger bare på greip hvis de har gitt opp håpet om at nok olje blir liggende.

 Det faglige grunnlaget

Den tyske klimaforskeren Malte Meinshausen og hans kolleger har i en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet Nature beregnet at under en fjerdedel av de allerede oppdagede og utvinnbare reservene av olje, kull og gass kan brennes dersom det skal være sannsynlig å nå det såkalte «to-gradersmålet». Så hvorfor leter vi fortsatt etter mer olje og gass når verden allerede har funnet for mye? Folk som fortsatt ivrer for å lete etter enda mer olje, utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, er neppe i stand til å avgi et sammenhengende svar på dette spørsmålet. Oftest fordi de ikke aksepterer selve premisset – at opp mot 80 prosent av de kjente reservene av fossil energi må bli liggende i bakken.

Bomskudd 2: Norsk olje er klimavennlig

– Men hvis vi produserer mindre olje og gass i fremtiden vil jo disse ressursene bli erstattet av kull på det europeiske markedet, noe som vil øke klimagassutslippene? Ideen om at norsk oljeproduksjon egentlig er et klimatiltak er oljetilhengernes favorittargument, og høres tilsynelatende både rasjonelt og kunnskapsbasert ut. Dessverre for oljetilhengerne har de misforstått hva klima- og energipolitikk må handle om i år 2013. Klimadebatten må fokusere på hvordan verden vil se ut i morgen. Det er mange brikker som må falle på plass hvis vi skal greie å holde temperaturøkningen under to grader.

En av brikkene som er nødt til å falle på plass er at Europa gjennomfører en massiv utbygging av fornybar energi. Ideen om at skitten kullproduksjon automatisk vil fylle rommet etter norsk olje og gass, bygger på premisset om at Europa vil erstatte norsk olje med skittent kull fremfor sol og vind. Argumentet baserer seg på at en avgjørende brikke aldri vil falle på plass og bygger dermed på et premiss om at verden uansett ikke vil løse klimakrisen. Heldigvis er både EU og en rekke europeiske land allerede godt i gang med å planlegge og iverksette den energirevolusjonen som er nødvendig. De norske oljetilhengerne har bare ikke fått med seg hva som er i ferd med å skje.

 Oljemotstandere er optimister

Mens du må være pessimist for å være oljetilhenger, må du være optimist for å være oljemotstander. Klimaendringene jager allerede millioner av mennesker fra sine bosteder, og dreper hundretusener hvert eneste år. Samtidig står de internasjonale klimaforhandlingene stille. En politisk løsning på klimakrisen krever radikale tiltak, som befinner seg langt utenfor rammene av dagens politiske realiteter. Derfor er det også livsfarlig å stille akseptere disse realitetene. Det viktigste premisset i den partipolitiske debatten om klima- og miljøpolitikk må være at partienes evne til å stake ut en farbar vei mot en bærekraftig fremtid. Etter nesten førti år, med handlingslammelse i klimapolitikken er det nødvendig å ta helt nye grep for å nærme seg denne veien.

Derfor må noen må la sine ressurser ligge og Norge bør være et naturlig sted å starte. Ingen land har et så stort økonomisk handlingsrom, og ingen land vil ha så lave politiske og sosiale kostnader ved å la olje og gass bli liggende i bakken. Slik kan Norge bli en viktig del av løsningen. Hvis vi bare blir enige om å ignorere oljetilhengernes pessimisme.

Av Knut F. Qvigstad, 3. kandidat på Miljøpartiet De Grønnes stortingsliste i Oslo.

Leave a reply