Demokratiets forfall

Demokratiets forfall

Vestlige demokratier er truet mer enn noen gang siden den kalde krigen. Denne gangen kommer ikke trusselen fra utenlandske tyrannier, men av kynisk politiske figurer som gjør demokratiets spilleregler til «folkefienden».

Alexander Tropé Stenhagen, Samfunnsøkonomi bachelor
Fremhevet bilde: Michael Forbes // Flickr

Sjette januar 2021 ble vår forståelse av Amerikas politiske klima snudd på hodet. Det fantes en allmenn forståelse av at klimaet var anspent, men storming av kongressen og forsøk på kupp var langt utenfor de flestes fantasier. Amerika som verdens eldste moderne demokrati har alltid virketstabilt om noe polarisert, og vi kan ikke la sjette januar overskygge hvordan man endte opp der vi er. Det er ikke tilfeldig at en autoritær figur som Donald Trump ble valgt i det Republikanske partiet. Republikanerne søkende toleranse og omfavnelse av autoritær politikk og stil kan lære oss mye om hvor skjørt demokratiet er. Dette er spesielt viktig i sammenheng med den pågående debatten rundt Norges respons til 22. Juli, og hvordan vår politiske retorikk kan ha vært med på å skape klimaet før den tragedien. 

Valget som endret spillereglene

I 2000 stilte visepresident Al Gore og tidligere Texas-guvernør George W. Bush til president, hvor av Gore fikk flest stemmer nasjonalt med en margin på 100 000, mens Bush i vippestaten Florida med 537 stemmer. Resultatet skapte en umiddelbar kamp i retten hvor Gore ønsket å telle Florida stemmene på nytt mens Bush ville få resultatet erklært endelig. Det hele ble beskrevet av flere kommentatorer som et “valg som ikke ville ende”. Den beryktede politiske figuren Roger Stone hjalp å arrangere “The Brooks brothers riot” eller “rebellion” hvor flere republikanske figurer og aktivister ble mobilisert til å reise til Miami for å demonstrere mot opptellingen av stemmene. Denne demonstrasjonen skal ganske fort blitt voldelig og nesten forårsaket et opprør. Det var først i desember, etter Høyesterett godkjente valgresultatet i Florida at Gore ga opp sin presidentkampanje. Dette gjorde han ifølge han selv for å forene nasjonen og sikre legitimiteten til den neste presidenten. Bush ble dermed den første presidenten på over hundre år til å vinne presidentskapet uten å vinne flest stemmer nasjonalt, og Gore som visepresident godkjente resultatet i kongressen. En stor kontrast til hvordan President Donald Trump reagerte på sitt valgnederlag.

Mot Demokrater og demokratiet

Tjue år senere virker det hele tamt etter det året vi har nettopp gjennomlevd. Ingen dødsfall, ingen gatekamper, ingen kongressangrep eller lignende. Dette skjuler den virkelig store lærdommen vi kan ta til oss fra 2000-valget. Nemlig hvor mye verre ting kan bli. For de som gjennomlevde det var 2000-valget den mest anspente politiske situasjonen siden Watergate. Det at det har blitt overgått i vold og intensitet viser oss hvor ille ting kan bli når politikerne ikke tar ansvaret for å roe ned, men drar fordel av å hele bensin på bålet. 

Trump-mobben som stormer Capitol. Bilde: Boaz Guttman // Flickr

Mange av dem som i dag er sentrale i nedbrytningen av demokratiets normer og institusjoner fikk sin debut under 2000-valget. Ledende profiler i partiet og dommere som Ted Cruz, Amy Coney Barrett og Brett Kavanaugh jobbet for å stoppe omtellingen i Florida. Roger Stone var senere ledende i kampanjen for å få Donald Trump til å stille som President i 2016. Begge sider var villige til å portrettere den andre siden som uredelige, men Republikanerne tok det hele et steg videre ved å anklage Demokratene for valgfusk. Siden da har de brukt mer og mer tid på problemet valgfusk som i de fleste tilfeller handler om å hindre folk fra å stemme. I tjue år har Republikanerne innført flere og flere identifikasjonslover, registreringslover, «gerrymandering», blitt kvitt valglokaler og andre grep som hovedsakelig har påvirket de mer urbane valgkretser Demokrater befinner seg i. 

Begge sider var villige til å portrettere den andre siden som uredelige, men Republikanerne tok det hele et steg videre ved å anklage Demokratene for valgfusk

Republikanernes lærdom fra 2000-valget var dermed ikke at de burde utvide sin velgerbase, men at de ikke trengte et flertall for å vinne valg i det amerikanske systemet. Samtidig har Republikanernes retorikk rundt innvandring, rase og økonomisk utjevning hardnet systematisk gjennom årene. Alt i et forsøk på å engasjere sin egen base til å stemme mot Demokratene som blir demonisert som landsforrædere og verdensfjerne eliter. Trump var ikke det første symptomet på denne utviklingen. 

Tapet i 2008 skapte kaos blant Republikanerne og var første gangen hvor Republikanske ledere mistet kontroll over sin bevegelse. Etter Obamas valgseier klarte flere milliardærer å mobilisere og radikalisere den Republikanske basen mot Obama gjennom Tea party-bevegelsen. De var hovedsakelig mot statlig innvirkning på deres liv, men hatretorikk ble fort en del av deres engasjement og form. Siden den tid har flere forsøk på å roe ned eller dempe retorikken blitt møtt med ramaskrik og dødstrusler. Nynazister som en gang var utestengt fra partiet har nå gjort inntog med sin ideologi, men forlatt sine hakekors ved døren. Under valget i fjor høst fungerte flere militser og ekstreme grupper som «livvakter» for flere Republikanske kandidater.

Hat som våpen

Trump er i denne sammenhengen ikke noen tilfeldighet, men heller en logisk konklusjon av en langvarig trend. Det Republikanske etablissementet trodde de kunne krone en kandidat i 2016, men endte opp med å bli overrumplet av sin egen bases kjærlighet for kjendis milliardæren som ikke var redd for å si alt det ingen andre turte å si. For det er nok Donald Trumps største sjarm overfor hans velgere. Han sier det de føler og tenker. Hva de føler og tenker er et resultat av Republikanernes retorikk og taktikk siden 2000-valget avå nedbygge demokratiet, tillit til institusjoner og et dypt hat for «den andre siden».I Norge kan vi se noe av den samme trenden mot demonisering av sine politiske motstandere. For tre år siden ble en Justisminister Sylvi Listhaug felt for å poste et Facebook-innlegg hvor hun påsto at Arbeiderpartiet brydde seg mer om terrorister enn om Norges sikkerhet. Denne type retorikk har over de siste tiårene florert på internettfora som Document og Resett, men har også blitt normalisert av flere ledende politikere. 

Republikanernes lærdom fra 2000-valget var dermed ikke at de burde utvide sin velgerbase, men at de ikke trengte et flertall for å vinne valg i det amerikanske system

Fokuset i denne artikkelen har ikke ligget på valget i 2020, og det mener jeg er naturlig. 2020 var ikke en enkelthendelse, men resultatet av tiår med retorikk, hat og oppildning som til slutt eksploderte. Putsch forsøket som fulgte var bare naturlig. Republikanerne har mistet kontrollen over beistet de selv skapte. Som Hindenburg før dem i Tyskland harde gjort en avtale med djevelen for egen personlig vinning. De burde nå forstå at de må ta tilbake kontroll over skuta. Et forsøk på massakre rettet mot dem som person burde allerede ha gjort det. Vi får bare se. Det veien historien siden 2000 lærer oss er at hvis du ikke går imot din bevegelses verste elementer i gode tider, vil de i dårlige tider ta over. Derfor må politikere fra hele spekteret favne om demokratiet og dets spilleregler. Hvis ikke man gjør det har historien og vår samtid lært oss hvor ille det hele kan gå.