Hvis norsk skole var gjennomgående middelmådig ville vi ikke kunne peke på en eneste dårlig eller god ting, (foruten annet enn at den ville være enestående middelmådig). Derfor i interesse av å klarere begrepet vil jeg heller, starte med å ta for meg det som ikke gjør norsk skole middelmådig. Jeg vil ikke takle disse problemene ytterligere, men ta for meg poenger som ofte feilaktig trekkes inn i debatter rundt norsk skoles middelmådighet.
I følge OECD sin rapport fra 2011 så er variasjonen fra skole til skole meget liten. Med andre ord hvilken skole du går på har liten innvirkning på hvor bra utdannelse du får. Forholdet mellom sosio-økonomisk bakgrunn og resultater er også mye lavere enn gjennomsnittet internasjonalt.
På tross av en ellers likestilt og inklusiv skole har den sine mangler; elever med innvandrerbakgrunn har dobbelt så stor sjanse for å ligge etter de andre i klassen. Forskjellene mellom kjønnene er ganske stor i lesing med fordel til jentene over guttene. Et av de største problemene er likevel de 21 % som ikke fullfører utdanningen. En prosentandel som er dobbelt så høy som i de andre nordiske landene.
Å skjære alle over en kam
Suksesser og mangler til side, hvor ligger middelmådigheten? Den ligger i kunnskapssektoren. Du vil aldri høre noen prise middelmådighet i den norske skolen, spesielt ikke i politikken. Der brukes ofte middelmådighet som en erstatning for dårlig. Dette er i min mening helt feil vinkling, tross alt betyr middelmådig ikke god, men heller ikke dårlig. Der jeg føler at kritikken er legitim er i forhold til hvordan ressursene brukes i den norske skolen. Sett i forhold til andre OECD land bruker vi 45 % mer penger pr. student. Det er en betydelig sum i forhold til det faktiske resultat. Vi burde derfor ikke argumentere mot at en middelmådig skole i seg selv er dårlig. Vi burde argumentere for at tatt i betraktning de ressursene som brukes på norsk skole, er ikke et middelmådig resultat godt nok.
Dette bringer meg til et annet aspekt av kritikken mot den norske skolen. I tillegg til utdanning sees Skolen på som en viktig institusjon når det kommer til to ting: sosialisering og mestring. I det siste tiåret virker det som balansen har blitt forskjøvet til fordel for sosialiseringen. Dette skiftet har resultert i et større antall middelmådige studenter. Dette kommer til gode for svakere elever, men kan gå utover mer begavede elever. OECD-rapporten bemerker at på tross av at antallet studenter med under middels karakterer er redusert. Holder snittet seg noenlunde konstant grunnet en redusering av antallet gode elever.
Problemløsning først, reformer etter
Løsningen på disse problemene ligger ikke alltid i store skolereformer, men i en av de essensielle komponentene i læringen: læreren. Det som dessverre er tendensen for en regjering som vil markere seg i skolepolitikken, er å innføre en omfattende reform. Før en reform som radikalt forandrer hvordan vi lærer kan settes i gang, burde vi takle de underliggende problemene. Det er ingen hemmelighet at læreryrket i Norge er i nedgang; i prestisje, lønn, attraktivitet og karakterer. Nylig motsatte lærerforbundet seg en minimumsgrense på 3 i matte for å undervise i matte, en trist utvikling.
Min intensjon er ikke å gjøre læreren til syndebukker for norsk skole sin middelmådighet, jeg mener de er den beste faktoren for å gjøre den bedre. Tross alt er det ingen som har så stor innvirkning på hvor engasjert man blir i læringen som læreren selv. I Finland har de et suksessfullt skolesystem der lærer ikke bare har mer autoritet og sanksjonsmuligheter, men høyere lønn, anseelse, og høy utdanning. Lærerne må gis den plassen de hadde tidligere og ikke relegeres til folks fjerdevalg på studieinntaket. Et stort steg i den retningen ville være å øke lønnen og krav om lektorutdanning i flere stillinger. Et annet godt tiltak ville være en bedre måte å drive evaluering og nødvendig etterutdanning av lærer. Slik at det ville være mulig å drive kvalitetskontroll, noe som ikke eksisterer i dag.
Når det kommer til kritikken av middelmådigheten i norsk skole vil jeg så absolutt si den er legitim. Det er åpenbart at de midlene som er til disposisjon i den norske skolen ikke blir brukt på en effektiv måte. Hvis det er noe disse midlene burde kanaliseres mot er det forbedringen av lærerne, og læreryrket generelt. Det er åpenbart at vi ikke er tjent med et middelmådig system i lengden. Hadde vi vært et land uten mulighet til å bruke mer penger på skolesystemet hadde det vært akseptabelt. Det er mengden penger som går inn, og hvor lite som kommer ut som provoserer, og det burde det.