«Jeg gleder meg litt til jeg dør. Da kan jeg sove hele tiden.»
Setningen over kom ut av meg en tidlig tirsdag morgen mens jeg stod på kjøkkenet med en av mine mange romkamerater. En av fordelene med å bo i seksmannskollektiv er at du alltid har noen å snakke med, også om de tingene som man kanskje heller bare burde sagt til seg selv mens man ennå lå alene i sengen. Det er ikke det at det ikke er et snev av sannhet i det, men mer at jeg innså hvor dystert det er å starte en dag med de første syv ordene.
«Jeg har også tenkt den tanken” sier han. “Da må man ikke ta stilling til noe som helst».
Vi er begge livsglade mennesker, og lever et liv vi ikke ville byttet bort. Likevel har vi begge ide om at man på et tidspunkt vil nå et stadium hvor våre bekymringer ikke lenger eksisterer. Og dette er ikke en ny ide – I bibelens paradis kan man gå naken uten å skamme seg og dyrene lever i harmoni med hverandre. Selv i religioner som tror på gjenfødelse vil finne igjen ideen. Nirvana er ikke like billedlig illustrert som paradis, men handler om et fritt sinn, og å unnslippe jordlige lidelser. Jeg antar at dette også gjelder den største lidelsen av dem alle – å stå opp om morgenen.
I bibelens paradis kan man gå naken uten å skamme seg og dyrene lever i harmoni med hverandre.
Religion i Norge står tilsynelatende svakere hos mange enn for hundre år siden. Likevel viser en rekke studier til at religionen ikke er borte, men endret. Vi dyrker kanskje ikke Jesus på søndager, men vi mediterer, selvhjelper og trimmer som aldri før. Vi skal leve i mindfulness med oss selv – finne roen i et liv som tilsynelatende bare er stress og mas. Og med mangfoldet av ideer om oss selv og vår plass i verden, øker antakeligvis også ideene om hva som ville være den evige lykketilstanden.Mens fattige indere ser for seg en tilstand uten kroppslige lidelser, ser jeg for meg et tilstand uten nattevakter og tidligere forelesninger, og min freelance romkamerat ser for seg en tilstand der han slipper å ta stilling til tid og gjøremål i alle sine våkne timer.
Den vestlige individualismen – Ingen fortalte meg i min barndom hvordan det blir når man dør. Og det var kun min misjonerende barneskolelærer som henviste meg til de kristne tekstene for å forstå. Andre sa ”Det er det ingen som vet” og vi endte ofte diskusjonen med å snakke om ”Hva er det JEG ser for meg?”.
Så hva er det jeg egentlig ser for meg? Jeg innehar egenskapen av å leve i nuet – eller som andre sier ”Hannah, du er helt håpløs til å planlegge”. Så om jeg i skrivende stund skulle beskrive den perfekte situasjonen, vil den omtrent til en hver tid være tilnærmet lik den jeg befinner meg i. Mitt tankeeksperiment går ut på at hvis det skulle vise seg at jeg ikke våknet denne morgenen på grunn av uhelbredelig et-eller-annet legen min ikke visste om, hvordan ville min lykketilstand sett ut.
Jeg ville verken vært lykkelig gift, eller hatt hus eller barn. Jeg ville bodd i kollektivet mitt i Oslo, og jeg ville studert på Blindern. Min økonomiske situasjon ville nok vært den samme. Penger er ikke lykke for meg, og framtidsutsikter er et ukjent ord i himmelen. De største endringene i min himmel ville gått mer på personlige egenskaper. Jeg ville ikke egentlig ikke, til tross for tekstens innledning, sovet hele dagen. Jeg ville våknet opplagt av meg selv klokken syv om morgenen. Klar for å ta fatt på dagen. Brukt rundt en time på lage en sunn frokost, lese tre aviser og reflektere over innholdet. Jeg ville tilbragt formiddagen på biblioteket. Lest mitt eget pensum før lunsj, deretter fortsatt med klassikere innen filosofi og politisk teori. Slukt kunnskapen – og ikke minst faktisk husket og forstått det jeg leste.
Så om jeg i skrivende stund skulle beskrive den perfekte situasjonen, vil den omtrent til en hver tid være tilnærmet lik den jeg befinner meg i.
Middagen blir sushi hver dag, og er fortært sammen med han kjekke på jobb og 20 valper. Deretter dro vil for å se på havet. Havet ligger 10 minutter unna himmel-Bislett, og landskapet minner om Finnmarksvidda. Onsdag og torsdag er de eneste dagene i uke det regner. Om kvelden maler jeg i oljefarger som tørker i løpet av 30 minutter. Maleriene ser ut slik de egentlig var tiltenkt, og jeg skriver deretter tekster som får verden til å gråte og le samtidig. Hvis jeg vil kan jeg gi dem ut som sanger, for stemmen min er som en sår engel, og jeg spiller alle instrumenter som om jeg aldri har gjort annet.
Jo lenger tid jeg bruker på å drømme meg bort, jo mer annerledes blir livet jeg lever fra livet i min personlige himmel. Likevel vil jeg utfordre alle til å tenke gjennom hvor mye av det livet de lever i dag de ville beholdt om man ikke trengte det. En dag vil jeg nok være lykkelig over å slippe å bo i kollektiv, og for å ha en ordentlig jobb, men det er ikke i dag. I dag er den største lykke i verden å høre gitarspilling gjennom veggen, at det alltid er noen på kjøkkenet, og at jeg ikke må stå opp klokka halv sju for så å oppholde meg på samme sted åtte timer om dagen, fem dager i uken.
Jeg kan ikke spise sushi hver dag, huske noe av å lese det en gang eller bade i valper. Dagen er ferdig før jeg egentlig har fått begynt. Men jeg er lykkelig.
Kanskje lever jeg allerede i utopia. Jeg kan ikke spise sushi hver dag, huske noe av å lese det en gang eller bade i valper. Dagen er ferdig før jeg egentlig har fått begynt. Men jeg er lykkelig. Og kanskje vil jeg bli mindre lykkelig i en ren lykketilstand. Alt er en balanse. Balansen mellom hvor mye jeg hater å stå opp, og hvor mye jeg elsker å bruke dagen effektivt. Mellom hvor mye stress jeg føler før en deadline, og hvor lite jeg hadde fått gjort uten den. Jeg kan ikke leve på en tropisk øy uten å være klam og svett.
Dessuten finnes det ingen garanti for at det finnes hundevalper i himmelen, og da blir jeg heller værende.
