Journalistikken kan aldri bli helt nøytral. Det finnes ikke objektiv mediedekning, nettopp
fordi menneskene bak artikkelen (eller tv-sendingen) har interesser og preferanser som farger
hva som dekkes og hvilken vinkling det får – enten de vil det eller ikke. Kanskje kan man si at
tanken om å være objektiv i sin nyhetsformidling derfor er et ideal man bør gå bort fra – at det
er et fåfengt forsøk på å legitimere egen stilling i et samfunn som er langt fra nøytralt.
Tidligere var avisene tydelige i sine partitilhørigheter. Aftenposten var Høyres
formidlingsorgan, Dagbladet var for Venstre og Dagsavisen har røtter i Arbeiderpartiets
partiavis. Det finnes åpenbart etiske fallgruver om avisene skal ha politiske tilknytninger –
spesielt om kontakten blir for nær. Propagandatilstander som konsekvens av kontroll fra
partiledelsen over avisens redaktør er det ingen av oss som ønsker. Likevel, følelsen av
ærlighet var større da avisene var åpne om sine politiske tilbøyeligheter.
Det må være å foretrekke at man vet hva slags vinkling man får hvis man leser en artikkel i
Aftenposten versus en artikkel i Dagbladet. En oppegående leser som ønsker en slags kjerne
av sannhet kan, i en situasjon med uttalte partipreferanser i media, lese artikler i de ulike
avisene og sile ut kimen av sannhet. For alle andre – de som ikke nødvendigvis tenker så mye
over hva de leser – vil det i alle fall være klart at den artikkelen de leser har et skjær av rødt
eller blått (eller grønt).
Dagens situasjon er uholdbar. Det er ikke bra at mediedekningen er lyserød eller blåøyd uten
at dette er uttalt til den gemene hop. Åpenheten mot leserne er tilnærmet ikke-eksisterende når
man presenterer artikler som er politisk vektede som sannhet og ikke som en meningsytring.
Når en hel avis er farget av en uuttalt partitilhørighet kan man ikke forvente at alle vil fange
opp små hint og spor som viser dette – og man vil dermed effektivt drive propaganda.
Det verste eksempelet fra årets valgkamp var VGs tegnede fortelling om Soria Moria. I dette
«Eventyret om Soria Moria-regjeringen» presenteres først en slags historisk fremstilling av
den rødgrønne regjerings reise fra 2005 frem mot dagens valgkamp. I rettferdighetens navn
vises også nederlag og flauser – men kanskje på en noe humoristisk måte. Den store krisen
oppstår når eventyret nærmer seg slutten. Der står «Espen Askeladd» – Jens Stoltenberg – og
«Per og Pål» – Liv Signe Navarsete og Audun Lysbakken – foran døra til Soria Moria. Veien
er blokkert av det borgerlige regjeringsalternativet – et tohodet troll i form av Erna Solberg og
Siv Jensen.
Dette spiller på en eldgammel normativ fortelling innprentet i den norske folkesjel. Det er
den tradisjonelle kamp mellom «det gode» og «det onde». De aller fleste nordmenn har vokst
opp med å heie på Askeladden i kampen mot variasjoner av det slemme trollet. Det er mulig –
men det ville være en fornærmelse mot skaperne å anta at de ikke var klar over føringene de a– at dette var uintendert. Dermed var heller ikke tanken å spille på underbevisste, emosjonelle reaksjoner hos en leserskare preget av de norske folkeeventyr. Om dette ikke er
tilfellet er tegneserien intet mindre enn propaganda.
Fortellingen er ikke bare skjev i form av rollefordeling. At Trine Skei Grande og Knut Arild
Hareide ikke er representert virker nesten intensjonelt. Det er et faktum at mange i det ganske
land var bekymrede for en regjering hvor FrP ville få for mye makt. Venstre og Krf vil – i et
borgerlig regjeringsalternativ – virke som formildende omstendigheter for mange. Kanskje er
det nettopp derfor tegneserieskaperne har utelatt dem. Kanskje ble sentrumspartiene
«plutselig» glemt som relevante partier. Eller var det kanskje vanskelig å skape et
skremmende nok troll med Hareides blåøyde oppsyn og Skei Grandes smil?
Det er ikke bare VG som har falt i fella denne høsten. Flere av de riksdekkende
medieinstansene har måttet tåle pepper og kritikk, gjerne fra sine likemenn. Uttrykket «stein i
glasshus» er her ikke helt malplassert. Det er vanskelig å akseptere kritikk fra noen som bare
er litt flinkere til å skjule sine egne feil enn den som blir kritisert. Både NRK og TV2 har
måttet tåle kritikk for sine debatter – TV2 i form av en valgundersøkelse med store
validitetsproblemer. NRKs debatter – i alle fall partilederdebatten på Chateau Neuf –
forfordelte fløypartiene, både i taletid og deltakelse i debatten.
På tross av problemene var ikke alt bare sorg. «Hallo P3» – et ungdomsprogram på kveldstid
på NRKs P3 – hadde valgkampens mest nyanserte partipresentasjon. De inviterte samtlige
partiledere (riktignok kun fra partiene som hadde stortingskandidater) på besøk hver for seg.
Hver av dem fikk anledning til å presentere sitt parti, ble stilt spørsmål fra lyttere og ble
behandlet med respekt av programlederne, Jørn Kaarstad og Tuva Fellman. Ikke minst fikk
alle politikerne lik tid til rådighet.
At alle skal følge et ideal om politisk nøytralitet er nok en ønskedrøm. Som individer er vi
alle farget av våre synspunkter. Er det imidlertid slik at aviser og andre medieinstanser ikke
klarer å holde dette separat fra sin nyhetsdekning, bør disse synspunktene være uttalte. De bør
ikke ligge ulmende i kulissene og kaste sin skygge over noe som presenteres som objektiv
journalistikk. Åpenhet bør være det høyeste ideal i journalistikken – de påstår tross alt å være
den fjerde statsmakt. Men når vaktbikkja bjeffer – hvem passer da på vaktbikkja?
Av Tonje Jelstad Sandanger