Illustrajon: Maria Hilde
Fra matvare til handelsvare
Svensken Carl Linnaeus anses som en av grunnleggerne av moderne biologi. I tillegg til å utvinne Quinine som den første effektive behandlingen mot Malaria i midten av 1700-tallet, var handen første mannen som fikk et banantre til å blomstre i Holland. Dette satte i gang tankeprosesser hos Linnaeus. Den forbudte frukten Eva spiste i Edens hage måtte nødvendigvis ha vært en banan, ikke et eple! For det første vokser banantreet i perfekt høyde for et kvinnemenneske som måtte ønske å rekke opp hånden, og plukke en frukt. For det andre hevdet han at det skjuler deg seg en liten korsfestet skikkelse inni banantreet, som kommer seg til syne hvis du skulle komme til å kutte det på langs. For det tredje, og Linnaeus’ kanskje mest slående argument; hvis du er i den situasjon at du må kle på deg i all hast, er bladene fra bananplanten større og mer egnet som klesplagg enn bladene fra epletrær.
Linnaeus levde på 1700-tallet, over hundre år før bananen skulle gå fra å være en lokal råvare til en global handelsvare. På begynnelsen av 1900-tallet la endringer i produksjonsforholdene til rette for bananens ekspansjon, og det tok tjue år fra bananer gjorde sitt inntog på handelsmarkedet til den tok over eples posisjon som den mest solgte frukten i USA.
I tillegg til å være billige, søte, sunne, og enkle å spise, er bananer en handelsvare som er enkel å frakte. Den moderne fruktindustrien ble til på grunn av bananer, og fruktens popularitet har bidratt til et system som legger et stort press på alle leddene i produksjonen. Dette får implikasjoner på en flere samfunnsområder.
Kapitalismens implikasjoner
En rekke sosiale og teknologiske prosesser ligger bak prosessen med å få bananene ut av jungelen og videre ut i verden. Først må regnskogene vike for bananplantasjer. Videre bygges det byer og infrastruktur rundt bananproduksjonen. For å tåle transporten, blir bananene plukket når de er umodne og fraktet på skip med spesialkonstruerte kjølesystemer for å kontrollere fruktens modningsprosess. På veien til vesten blir bananene sprayet med kjemikalier for å forsinke modningsprosessen, for å sørge for at vi som forbrukere får bananer som tilfredsstiller våre krav til både smak og utseende.
Hovedtyngden av bananene som blir fraktet til vesten er produsert i Sentral- og Sør-Amerika, hvorav Equador er den største produsenten. Store selskaper, med Dole og Chiquita i front, eier og kontrollerer hele distribusjonskjeden. Bananselskapene har ofte blitt tatt godt i mot i landene de griper inn i. De bygger infrastruktur og skaper arbeidsplasser. Myndighetene i de gjeldende landene er fornøyde. Så hva er historiens bakteppe? Forfatter og skribent Dan Koeppel har viet en hel bok til bananen. I sin bok Banana, the Fate of the Fruit That Changed The World argumenterer han for bananens paradoksalitet. Med dette mener han at bananer har gått fra å være en frukt som metter sult, redder liv og bygger lokalsamfunn, til å bli en kapitalistisk industri, med ett mål for øyet; penger. På veien mot målet må både natur og menneskerettigheter vike.
Bananas!*
Bananer er sårbare for sykdommer. Fordi bananene vi spiser i dag er eksakte kloninger av hverandre, har alle samme DNA. Hvis en plante blir rammet av en bakterie, blir alle det. Dette skjedde på 1950-tallet, da bananen Gros Michel ble utryddet av den såkalte Panama-Disease. Gros Michel ble erstattet av Cavendish som er den bananen vi spiser i dag; en banansort som er like utrydningstruet som sin forgjenger.
Fruktgigantene har lært av historien, og forebygger en potensiell spredning av bakterier ved å bruke kjemikalier i bananplantasjene. Dokumentaren Bananas!* fra 2009 følger et søksmål mot Dole på vegne av 12 plantasjearbeidere fra Nicaragua som ble utsatt for kjemikalien Nemagon på bananplantasjer på 60- og 70-tallet. Nemagon er linket til kreft, lungeproblemer, fødselsskader, ødelagte luftveier og sterilitet. Så tidlig som i 1961 ble det anbefalt internt i selskapet at arbeiderne skulle bli vernet fra kjemikaliene. Både Dole og Chiquita brukte disse kjemikaliene i sine plantasjer.
Filmskaperen Fredrik Gertten illustrerer et viktig poeng i dokumentaren. I individets møte med systemet, er førstnevnte preget av avmakt og sistnevnte av makt. På tross av omfattende bevis om sterilitet og andre kroniske sykdommer, vant kun seks av de 12 arbeiderne i sine søksmål mot Dole. Mer bemerkelsesverdig er hendelsene som fant sted etter rettsaken. Både ofrenes advokat Juan J. Dominguez, og filmskaper Fredrik Gertten ble anklaget for svindel. Anonyme vitner stod fram for Dole og hevdet at mange av ofrene aldri hadde jobbet i plantasjene i Nicaragua.
Dole saksøkte videre Fredrik Gertten i 2009, etter lanseringen av dokumentaren. En pressemelding fra Dole som omtalte filmen som et prosjekt med svindel som premiss gikk rundt til sentrale filmfestivaler, hvilket endte med at Los Angeles film festival droppet sin planlagte visning av dokumentaren.
Det er flere faktorer som jobber mot plantasjearbeiderne i kampen om rettferdige arbeidsvilkår. Arbeiderne kan sjelden engelsk, og har ikke papirer som sikrer deres rettigheter. Dette blir et tynt grunnlag for å få sin sak i gjennom, i møte med selskaper som innehar massive ressurser og driver stor lobbyvirksomhet. Selskapene har myndighetene på sin side.
Dole har sluttet å bruke Nemagon på sine bananplantasjer. Kjemikalien har blitt erstattet av andre kjemikalier med samme funksjon; å gjøre bananene motstandsdyktige mot bakterier, og å sinke modningsprosessen. Kjemikaliene sprayes fortsatt over bananplantasjene. Plantasjearbeiderne plukker fortsatt bananer for hånd, og utfører et tungt fysisk arbeid for minstelønninger, dårlige boforhold og mangelfulle arbeidskontrakter for å sikre deres rettigheter.
Hvor ligger ansvaret?
Samtidig som urettferdighet finner sted rundt om i verden, fortsetter vi våre liv som normalt. Det du leser her, er sannsynligvis glemt i morgen. Det er behagelig å tenke at tiltakene må komme ovenfra. Samtidig vet vi at makt ikke trenger å være ensbetydende med økonomiske ressurser.
Tomatindustrien har mange fellestrekk med bananindustrien. I 1993 gikk 4000 tomatarbeidere fra Florida sammen og stiftet Coalition of Immokalee Workers. Deres hovedmål var:
- Rettferdig lønn
- Bedre og billigere boliger
- Håndhevelse av arbeiderrettigheter
- Arbeidernes rett til å organisere seg
- Slutt på ufrivillig arbeid
Gjennom kampanjen 1 penny more per pound ber koalisjonen om én penny mer per halve kilo tomater. Coalition of Immokalee Workers har jobbet mot de største fast food-kjedene siden 2001. Taco Bell, McDonalds, Burgerking, Subway og Wholefoods er blant kjedene koalisjonen har jobbet mot. Flere har godtatt avtalen, likevel er flere av avtalene ikke fullt implementert per dags dato. Hva betyr dette? At det bare er å gi opp, eller at vi må fortsette å prøve?
En sentral psykologisk mekanisme hos mennesket er å rettferdiggjøre egne handlinger, for å sikre vår egen selvfølelse. Det er mer behagelig å ikke forholde seg til det vi ikke ser. Og vi ser ut til å være fornøyde. I følge Hanne Linnert, informasjonssjef i Bama, er bananer den mest spiste frukten i Norge. Hver av oss spiser i snitt 17 kilo bananer i året.
Det er et politisk system som går parallelt med matkjeden. Hvordan vi forholder oss til mat, og hvilke beslutninger vi tar som forbrukere, er også politiske valg.
Den kjente ernæringsfysiologen og matprofessoren Marion Nestle utgav boken «Eat, Drink, Vote» i 2013, hvor hun tar opp nettopp disse temaene. Produsentene er avhengig av etterspørsel, og etterspørselen er styrt av konsumentene. Hvis et tilstrekkelig antall konsumenter krever rettferdige vilkår i matindustrien, vil produsentene bli tvunget til å handle. At Fairtrade-varer finnes, hva sier det egentlig om varene som ikke er Fairtrade? Samtidig er vi i en posisjon hvor vi ikke engang trenger å se bort, fordi produksjonsforholdene er skjult for oss. Det er enkelt og behagelig å ikke forholde seg til at maten vi spiser kan være plukket av slaver. Men er vårt velbehag det viktigste?