Tekst: Alexander Stenhagen, Bachelor i Samfunnsøkonomi
Foto: Wu Yi // unsplash.com
Kina er historisk sett ikke bare et land, men en egen sivilisasjon. Solen resten av Øst-Asia roterte rundt. De siste tohundre årene har kanskje vært en tid av opiumskriger, koloniale inntog og fundamentalistisk selvskading, men Kina holder på å vinne tilbake sin gamle posisjon.
Kinas navn betyr noe slikt som «midtens rike». Navnet kan virke noe pompøst, men det er vanskelig å si at det ikke var fortjent. Kina som konsept ble først til rundt 500 år fvt. og har siden da under forskjellige politiske regimer fortsatt nesten uavbrutt. På skolen lærer man ofte om Kinas oppfinnelse av krutt, papirpenger og europeere som Marco Polo, og deres reiser til dette utrolige riket gjennom silkeveien. Kina var gjennom flere hundre år den sterkeste og mest innflytelsesrike makten globalt. Middelalderen blir av europeere ofte kalt en dyster tid, mens det for kineserne var en storhetstid. Denne storhetstiden var allerede dempet før 1800-tallet, men opiumskrigene fra 1840-tallet ble det endelige dødsstøtet for Kinas status som stormakt.
Årene mellom 1839 og 1949 har av flere kinesiske historikere blitt kalt «ydmykelsesårhundret». Kinas moderne historie har i stor grad blitt definert av dets nye underlegne posisjon til vesten og forsøkt å komme tilbake til en tidligere storhetstid. Keiserdømmet klarte ikke gjennom 1800-tallet å reformere staten slik som i Japan, mens landet ble splittet basert på religion og etnisitet. 1911 Xinhai-revolusjonen splintret Kina i flere krigsherredømmer forent av en felles ide om Kina, men ingen sammenhengende stat og gjorde landet et naturlig bytte for Japan gjennom 1930-tallet. Det var inn i dette kaoset kommunistpartiet og Mao Zedong klarte å bygge sin bevegelse. Mao Zedong var en kommunist, men også en nasjonalist som så gjenforeningen av Kina som prioritering nummer en. For å nå dette målet jobbet han med praktisk talt alle regimer og grupper som kunne la han bygge opp kommunistpartiets styrker. Fra etableringen som et lite kadreparti i 1921 til 1949, klarte de å etablere seg selv under Maos ledelse som lederne av en gjenforent Kina.
Det betyr at Kina vil i så fall ha gått fra lavinntektsland til høyinntektsland på rundt 20 år. Den fremgangen vil være den raskeste i historien og en tankevekkende utvikling for vestlige land som har relativt sett stagnert i den samme perioden
Mao er mildt sagt en kontroversiell karakter. Han ender ofte opp på lister av de mest brutale og onde menneskene i historien, men han er i Kina en mye mer komplisert figur. Mannen som drepte titalls millioner med enten grov inkompetanse eller villet sadisme. Også den som gjenforente landet og gjorde dem til en global makt vesten måtte frykte for første gang på godt over hundre år.
Julia Lovell beskrev i sin bok fra 2019, «Maoism: A Global History», hvordan Kina under Mao etablerte en global innflytelse, og da spesielt i Afrika, ved å spille en rolle ingen europeiske land kunne. Afrika var under 50 og 60-tallet under massive omveltninger gjennom avkoloniseringen kontinentet gjennomgikk. Samtidig ble det klart at de nye afrikanske statene var hverken stabile eller spesielt økonomisk sterke etter hundre år med brutale koloniregimer. Vestlige land og Sovjetunionen prøvde under denne tiden å sende bistand som skulle skape lokale allierte for den gryende kalde krigen.
Kina brukte under Maos tid en stor andel av BNI på å støtte opp om lokale Maoistbevegelser, men også regimer som kunne støtte opp om Kinas agenda internasjonalt og gi den nye staten legitimitet. Det var denne innflytelsen som tillot Kina å vinne avstemningen om kinesisk deltakelse i FN og ta Taiwans (Republikken Kina offisielt) plass i sikkerhetsrådet. Denne globale innflytelsen var ikke bare effektiv på grunn av mengden støtte, men også Kinesernes taktikk av ydmykhet i møte med afrikanerne. Kinesere sendt til Afrika var ment til å skape gode forhold til de lokale innbyggerne, fremvise Maoismens overlegenhet og leve sparsomt i lignende forhold som lokale innbyggere. Dette var samtidig som vestlige bistandsarbeidere ofte ble sett på som nedlatende og uhøflige i møte med afrikanerne. Kina kunne også med noe oppriktighet si at de hadde ingen ambisjoner om imperie i Afrika, mens europeerne var ofte de tidligere koloniherrene.
Etter Maos død klarte Deng Xiaoping å styrke landet økonomisk og bygge videre på Maos politiske gjenoppbygning. Den globale innflytelsen skapt under Mao-perioden ble utnyttet sammen med en vridning mot kapitalistisk økonomisk utvik-ling. Et frislipp i markeder og goder som tillot Kina å ta del i det internasjonale diplomatiet ved Dengs «ligg lavt» strategi. Dagens Kina baserer seg ikke lenger på Maoistisk doktrine, men bruker de samme tilknytningene og tilliten bygget opp i Afrika under Mao til å utvide sine globale økonomiske ambisjoner. Med disse tilknytningene har Dengs økonomiske reformer latt Kina flekse sine muskler i andre deler av verden. Under ledelsen av Xi Jingping har Kina krevd en større rolle i verden og begynt storslåtte byggeprosjekter av jernbane, havner og hele byer i midten av Kina. I tillegg har Kina påbegynt et massivt byggeprosjekt i «den nye silkeveien», men også ved å være en modell andre fattige land kan følge. Senteret for «Economics and Business Research» basert i London kunne før jul rapportere at Kina vil ta igjen USA som verdens største økonomi og gjøre reisen til høyinntektsland innen 2025. Det betyr at Kina vil i så fall ha gått fra lavinntektsland til høyinntektsland på rundt 20 år. Den fremgangen vil være den raskeste i historien og en tankevekkende utvikling for vestlige land som har relativt sett stagnert i den samme perioden.
Trumps politikk mot Kina var mer retorikk enn politikk, men motstand til Kina blir stadig et mer akseptert standpunkt i vestlige samfunn. Ikke fordi Kina skal fratas retten til global innflytelse, men fordi det er et totalitært regime som driver systematisk folkemord av sin egen befolkning i Xinjiang. I tillegg gjør de sin del i å eksportere sin totalitære modell til land over hele den tredje verden. Vesten har siden 1980-tallet latt seg trekke inn av businessmuligheter i Kina og har tjent godt på det. Samtidig har Kina brukt disse mulighetene til å bygge opp sin egen økonomi uten å adoptere vestens verdier. De har blitt bedre kapitalister enn vesten. ■