Det er en eksepsjonelt varm dag til at den befinner seg midt i september. Alle hjerter gleder seg, alle hjerner gleder seg, alle lunger gleder seg, alle gleder seg over denne eksepsjonelt varme dagen. Himmelen er plastret høyt over bygninger hvor solen reflekteres i tusenvis av lukkede vinduer. En legger merke til slikt, for et sted som dette gir vinduer mer betydning enn ellers. Det befinner seg ofte mennesker bak vinduer, selvfølgelig, men her trigges en higen etter å vite.
Dette er et sted der en ikke kan la vær å tenke stort, for rundt hvert hjørne ligger forbauselsen over menneskets pragmatikk. Det er så underlig hvordan selv det største i livet blir nødt til å ha praktiske løsninger, tenker man, for lukten av gress som slås på kirkegården ved siden av siger inn i nesen og gjør at man vender blikket mot gravsteinene. Det brunlige høstlandskapet farges i lys vårgrønn, selv om alt i virkeligheten forblir blast. Men, på tross av all verdens pragmatikk, banner alle ned i allværsjakkene over å betale for parkering. Det skulle da vært en menneskerett å stå her, for-pokker-da, og det skulle forøvrig kanskje det.
På et område som dette går man gangveien, ikke gjennom gresset, mot inngangen. Selv om det ville vært kortere å gå rett frem, og selv om den duften som nå nesten er borte bak hjørnet gir gresset nærmest forlokkende egenskaper.
Hannes øyevipper er så vidt dekket med et lett sveip av mascara. Det ser nesten ut til at hun bare holder seg sabla godt for å være pensjonist. Man kan først se det, at det altså ikke er tilfellet, eller joda, for så vidt, når hun beveger hodet til siden. Da viser motlyset frem at en liten del av de ytterste øyevippene først blir mørke midt på. Men det ville nok ikke Hanne likt å få bemerket, og jeg ville ikke likt å bemerke det heller, for Hanne er så ålreit.
– Hva heter du til etternavn? Bare sånn at jeg har det, sånn i tilfelle. –
– Kjæder.
– Hvordan staver du det?
– Ja.
– Åja. Kå-Jådd-Æ-Deh-Eh-Ærr
– Flott. Det er bare sånn man må være litt påpasselig med, skjønner du. I journalistisk arbeid. I tilfelle jeg skal bruke det og sånn.
– Skal du kanskje bruke det, da? Navnet mitt?
– Hvis du sier noe skikkelig interessant, så. He-he.
– Åja.
– Heh.
Hanne sier at «en skal huske på at man ikke bruker instrumenter som dette lenger» for tredje gang på 6 minutter. Det er sikkert fordi hun legger merke til at den eneste besøkende på hele huset har en dyp fure midt i pannen og en munnvik på venstresiden som fanken ikke vil holde opp med å krype.
På veggen over noe som ligner en ballong av stearin henger en collage av ansikter og brystkasser. De er i sort/hvitt, men den dype kontrasten gjør at det røde og lillagusne i byllene lyser gjennom fotopapirets falmede papir. Det ene ansiktet, som ikke ligner et ansikt i det hele tatt, har bare tre små hull der øyne og munn antageligvis burde være – det er litt vanskelig å se uten å skakke hodet dypt til høyre (og munnviken til venstre).
Søstera til Hanne lå 4 måneder på hospital for en halsbetennelse da hun var liten, for før i tiden lå man såpass lenge, vet du. Da sto Hanne på et naust og tittet inn vinduet og tenkte hun skulle bli sykepleier en dag. Når man går forbi naustet hun pekte på gjennom vinduet tidligere ser man ikke lenger inn i noen sykestuer, men kantinen på venstre side er full av mennesker. De spiser omelett og drikker saft som om veggene ikke gir kuldegysninger. Muligens er det de som har vært her mest som ikke har problemer med slikt. Det er i så fall en trist tanke, og da hjelper det ikke at det er en eksepsjonelt varm septemberdag.